I løpet av livet kan det hende at vi oppdager at hjertet vårt har sluttet å slå. Vi er ikke døde, men noe
i oss ligger brakk. Vi befinner oss i et ødeland, i en tilstand av mangel på glede, inspirasjon og livslyst.
For noen år siden ble jeg igjen rammet av denne tilstanden.


Vi er et konformt folkeslag, vi nordmenn. Men vi er også kreative, utforskende og lekende mennesker.
Derfor er det sørgelig å si at jeg har brukt det mest av mitt liv på å søke det konforme og veletablerte,
hvilket innebærer at jeg gjemte bort mine skapende sider, og forsøkte å skjule de kreftene i meg som gjør
meg til et unikt og levende menneske. Helt til jeg for 
omlag ti år siden opplevde en serie hjerteskjærende hendelser, som berørte meg i så stor grad at jeg gikk fra overlevelsesmodus til skapermodus.

«Flyktig var leken på livets strand, og selv er du flyktig som rinnende sand og sommerens flyvende fnokk.» -Andre Bjerke 

De eneste ønskene jeg satt igjen med for menneskene som hadde mistet sine liv, var at de hadde fått være seg selv, og tillatt seg å leve autentiske, ekte liv. Samtidig ble jeg brutalt påminnet min egen dødelighet. Det gjorde noe med meg. Så der og da resignerte jeg fra den rollen jeg hadde tatt på meg. Jeg skulle slutte å bruke all min tid og energi på å unngå å bli lagt merke til eller skille meg ut fra mengden.

Jeg skulle begynne å leve mitt eget liv. 

Slike erkjennelser er ikke noe man tar lett på, når man står midt i det. Og i tiden etterpå var det som om hver dag hadde essensielt stor verdi.  Hvert øyeblikk var av stor betydning.  Jeg var ikke lenger rammet og lammet av frykt, men av inspirasjon og livsmot. Mot til å bruke livet til å skape noe, uttrykke noe, til å la meg selv komme til uttrykk, utvikle meg, bruke tid sammen med likesinnede. Leve et liv som gir mening for en selv.

Det varte kun i noen få år.  Og jovisst var det både skremmende og skamfullt til tider. Å gjøre ting man aldri før har gjort, lære nye ting, være nybegynner, bli synlig, uttrykke seg, våge å skape noe,  møte verden med både sårbarhet og styrke. Men det ga livet mening. Intensitet. Håp. 

I løpet av disse årene lærte jeg å lytte til min egen stemme. Herregud, for et tabu i dagens Norge. For en floksel. Hvem bryr seg om noens stemme, uansett? Hvem forventer, eller i det hele tatt ønsker, at noen skal bli den beste versjonen av seg selv? Hvilken som helst versjon er bra nok, så lenge man evner å tilpasse seg. 

Så på et eller annet tidspunkt sluttet jeg å lytte. Jeg sluttet å la meg inspirere, motivere, skape og drømme. Jeg begynte å lytte til de rasjonelle, de kontrollerte og jordnære. Jeg begynte i, ikke bare en, men to jobber hvor noe av det verste man kunne gjøre var å lytte til og følge sin egen stemme. Alt var tilrettelagt med allerede etablerte systemer, rutiner, regler. Alt man var forventet å gjøre var å følge opp disse. Til tross for at det var mennesker vi jobbet med -og for – og mennesker vil møte mennesker, og ikke systemer, rutiner og regler. 

Jeg ble sakte, men sikkert kvalt. Til tross for enkeltheten, forutsigbarheten og kontrollen som systemene skulle sikre, og som tilsynelatende skulle gjøre hverdagen enklere for oss alle.  Jeg ble også forventet å være enkel, forutsigbar og kontrollert. Jeg ble en passiv brikke i min egen hverdag. Ikke lenger en levende, skapende og engasjert aktør som levde et autentisk og ekte liv. Ikke et menneske som var nysgjerrig på andre.

Min sinnstilstand fikk etterhvert to moduser – apati og angst.

Jeg fikk ikke lenger sove på nettene. Jeg begynte å forstå meg selv som syk, og ute av stand til å mestre mitt eget liv. Ute av stand til å mestre samfunnets forventninger og alle ytre krav, som blir fullstendig overveldende og overtydelige i slike perioder.  Jeg ble en som ikke mestret.

Det løsnet ikke før jeg innså hva søvnløsheten handlet om. Sinnet mitt kunne ikke falle til ro fordi det ikke hadde blitt brukt, det hadde ikke skapt noe, utviklet noe eller uttrykt noe. Min kreativitet og inspirasjon var blitt skviset sammen til en liten sort klump,  som skrek om å få slippe løs. Og jeg hadde intet annet valg enn å fortrenge det, fordi jeg måtte få min egen hverdag til å henge sammen.

Jeg visste at jeg hadde sluttet å leve. At hjertet mitt sakte, men sikkert hadde sluttet å banke. 

Og jeg lot det være slik. Jeg oppmuntret til og med min egen depresjon ved å stadig presse meg selv lenger og lenger inn i en form som jeg allerede visste at jeg ikke kunne passe. Jeg trodde ikke løsningen kunne ligge i noe annet enn i det å en gang klare å passe inn i denne formen.  Jeg avskrev alle mine drømmer og lengsler som urealistiske og tåpelige. Irrelevante. Ikke bare undertrykket jeg min kreativtet, jeg skammet meg over den.  

«Midt på vinteren oppdaget jeg endelig at jeg hadde en uovervinnelig sommer i meg«, skrev Albert Camus. 

Og midt i det øde landskapet som hadde blitt mitt liv, oppdaget jeg igjen at jeg hadde frø som fortsatt ville spire. At jeg kunne kjenne solen skinne gjennom andres kunst og kreativitet. At deres mot var som livgivende vann for det som ville vokse i meg. Mitt indre kunne ikke lenger overleve som en ørken. Jeg måtte finne mitt eget livsmot igjen, min egen stemme.  Finne stier som tok meg i retning av et blomstrende landskap som var mitt. Om jeg inviterte andre inn i det ville de kanskje ikke se annet enn ugress og ukontrollerte vekster. Men jeg kunne ikke fortsette å invitere andre inn i en ørken – i et ødeland hvor ingenting blomstrer.

Så kan det hende at jeg mot slutten av livet ikke vil føle stolthet over å ha levd et kontrollert og verdig liv innenfor godt definerte rammer. At jeg ikke var en av de som mestret.

Det kan forresten være det samme. Jeg trenger å kjenne at hjertet mitt slår mens jeg fremdeles lever.