equality
De siste ukene har debattene rundt den nybakte Fotballfrues mage, og foreldre som kjøper merkeklær til sine barn, rast i sosiale medier. Bakgrunnen for engasjementet er vår bekymring for hvem barna våre skal sammenligne seg med – og hvordan de skal føle seg «på høyden», unngå mobbing og bevare sin selvfølelse i dette samfunnet. 

Vi lever i en individualistisk kultur og tidsepoke, hvor enkeltindividet i stor grad er frigjort fra tradisjonelle roller og forventninger, og selvrealisering blir det moderne menneskets sentrale prosjekt. Vår nyervervede status som frisatte subjekter kommer med en bismak – den krever at vi forvalter vår frihet og muligheter på en unik og selvstendig måte. På veien mot selvbekreftelse, realisering og opplevelse av mestring, dukker det opp hindringer. Disse utfordringene kalles ofte «andre mennesker».

For hva skjer når noen andre tilsynelatende kommer bedre ut av det enn en selv? Når andre lykkes bedre i sine selvrealiseringsprosjekter? I følge Festningers teori er det jo slik at vi sammenligner oss med hverandre – og vi sammenligner både oppover og nedover. Vi føler oss litt bedre når vi sammenligner oss med noen vi mener å vite at lykkes dårligere enn oss, og litt – eller mye – dårligere med oss selv dersom vi sammenligner oss med noen som kommer bedre ut. 

I vår streben etter å bevare vår selvfølelse og vår egen opplevelse av å være like bra som andre (og aller helst litt bedre), oppstår problemene når noen dukker opp med flatere mage og dyrere klær enn vi har. Og hva når naboen kjører inn i garasjeanlegget med helt ny bil eller kollegaen blir forfremmet, mens vi selv sitter igjen med skjegget i postkassa? Blir situasjonen uholdbar til vi selv får kjøpt oss en bil som er like bra, eller får en enda bedre jobb?

Ønsket om å slippe å se de flate magene, de dyre merkeklærne, og de vellykkede menneskene rundt oss blir påtrengende. Idéen om å innføre uniform i skolen,  eller ta kollektiv avstand fra nybakt mor med flat mage, kan virke forlokkende. 

I slike diskusjoner er hensynet til barna det ypperste argument. For hvordan skal det gå med våre barn dersom de skulle bli konfrontert med standarder som de ikke kan leve opp til? Hva om de blir mobbet eller sosialt utestengt på skolen fordi klærne deres kostet noen hundrelapper for lite, og ikke har riktig merke? Hva om de skulle oppleve å få et strekkmerke, hengemage, pistrete hår eller kvisete hud, og deretter bli oppmerksom på at dette ikke er «standarden»?

Hva vil skje med dem da?

Den brutale virkelighet er – at både voksne og våre barn – til stadighet vil bli påminnet områder hvor vi kommer til kort. Andre er flinkere enn oss, ser bedre ut, har nyere, større, finere ting… Men gjør vi barna våre en tjeneste når vi lærer dem å forakte, usynliggjøre eller snakke ned menneskene som de ikke kommer heldig ut i sammenligning med? Eller ved å innføre forbud mot å skille seg ut? Innføre regler som begrenser andres valg, og mulighet til å uttrykke individualitet og egenart, slik at barna våre skal slippe smerten av å føle at de kommer til kort? Hva slags samfunn ville det være? Hva slags konsekvenser vil en slik tankegang i sin ytterste konsekvens få for oss selv? For barna våre?

For hvem skal sette standarden for hvor flink, hvor smart, hvor tynn eller tykk, fin på håret eller velkledd det skal være lov å være? Er det å tvinge oss alle til å være like en god løsning for å forhindre mobbing og/eller dårlig selvtillit? 

Som voksne med en sentral rolle i barns liv, enten det er som forelder eller lærer, har vi et stort ansvar. Vi har blant annet ansvar for;

1) å være gode rollemodeller

2) å lære barna noe om hvordan man forholder seg til den virkelighet vi lever i på en konstruktiv måte. 

Selv har jeg tre barn, og dersom jeg hadde postet en «#4 dager etter fødsel» på Instagram, vil bildet til forveksling sett mer ut som en overhevet bolledeig enn et vaskebrett – alle tre gangene. Hjemme hos oss finnes det lite merkeklær i skittentøyskurven, og de øvrige stedene hvor vi tidvis oppbevarer klær.

Med større innsats skulle jeg kanskje kunne være en bedre rollemodell for mine barn med tanke på å vise en flott mage eller tilby dem hvert sitt strøkne walk in closet med merkeklær. Hvem vet? Jeg ville kanskje føle at jeg ga mine barn noe flott og viktig. Men jeg ønsker først og fremst å vise dem at det er mulig å ha et godt liv på sine egne premisser. Jeg må ikke være perfekt for å ha det bra eller for å føle meg som et verdifullt menneske. Jeg har negative egenskaper og dårlige dager. Jeg er ikke perfekt, mitt liv er ikke perfekt, og jeg har heller ingen forventning til at de vil suse gjennom livet uten å snuble over hindringer eller gå på trynet så det ljomer etter. For på samme måte som meg, er de i sin fulle rett til å ha en solid porsjon av både negative og positive sider og opplevelser.

Det er det som gjør oss til ekte mennesker av kjøtt og blod og tanker og følelser. Og vi gjør så godt vi kan. Men det er foreligger ingen standard for perfeksjon. 

En av egenskapene som jeg forsøker å styrke i meg selv og vise for mine barn, er evnen til å ta ansvar for min egen selvfølelse. Det gjør jeg best gjennom å slutte å sammenligne meg med andre. Jeg trenger ikke strekke hode over kontorpulten for å se kollegaens niste for å være i stand til å vurdere om jeg liker lunsjen min. Jeg trenger ikke stadig lede min oppmerksomhet over på hvem som er bak meg og hvem som er foran meg – for å vurdere tilfredshet ved min egen tilværelse. Om jeg oppdager at andre kommer bedre ut av en situasjon enn jeg gjør – og det har forekommet mang en gang i løpet av mitt 35 år lange liv – så kan jeg faktisk velge å glede meg på andres vegne. En annen gang vil det være min tur til å lykkes på et av områdene som er viktige for meg, i mitt liv og for min utvikling. Da kan «min neste» velge å enten være smålig eller bebreide meg for bristen i sitt eget selvbilde, eller han kan velge å glede seg på mine vegne. Jeg foretrekker det siste. Jeg tror vi alle foretrekker det siste. 

Ingen ønsker at barna våre skal ha det vondt og vanskelig. Men vår oppgave som foreldre er ikke å sørge for at de aldri opplever smerte, nederlag eller utfordringer. Vår oppgave er å formidle at; Jo, som menneske så er du sårbar, og du vil uten tvil oppleve skuffelse og motgang i livet, og du vil ikke alltid oppleve å være på høyden med alle andre du vil kunne sammenligne deg med. Og – til tross for dette – så er du så verdifull og du er så elsket. Det er ingen sammenligning – hverken oppover eller nedover – som kan endre på det. 

I stedet for å tenke at vi skal beskytte barna våre, og oss selv, mot alt som kan oppleves urettferdig og utfordre vårt selvbilde, må vi være voksne og realistiske i vår fremstilling av virkeligheten. For du vil møte mennesker som har flatere mage eller vakrere hår enn deg. Du vil møte mennesker som har materielle goder og klær som du ikke har. Du vil oppleve at andre er smartere og vet mer enn deg. Du vil oppleve å tape, bli nest best, og noen ganger vil du mislykkes totalt. Og uansett hvor høyt jeg elsker deg, og godt jeg vil deg – så kan jeg ikke beskytte deg mot at livet noen ganger vil gjøre vondt.

Og du vil erfare at du ikke alltid er best – i sammenligning med en annen.

Men du kan alltid være best i sammenligning med deg selv. Du kan ta bolig i din egen kropp og ditt eget sinn – og våge å møte livet som den du er. Ta i bruk dine ressurser og egenskaper på en måte som føles bra for deg. Og hvis du kommer hjem etter å ha scoret hat trick på fotballbanen, så vil jeg feire med deg, og være stolt av deg. Men det vil vært akkurat like ok om du ikke hadde scoret et eneste mål.

Kom hjem og si «jeg tapte hele cupen og det var horribelt». Men ikke kom hjem og si at «det var feige lag og dommeren var en dust.» Det er aldeles menneskelig å feile og tape og ikke være best – men ikke synk ned på det nivået hvor du ikke kan holde ut å se at andre er gode.

En slik innstilling til sammenligning med andre fremmer nemlig hverken selvfølelse, trygghet, solidaritet eller motstandskraft i barn – det bryter den ned. Og det samme gjelder for oss voksne. 

Vi er alle likeverdige, men vi er ikke like. Ikke i kroppsfasong, ikke i valg av klær og interiør, ikke i evner og ikke ressurser. Vi er unike – uten sammenligning. Om vi ikke kan anerkjenne andres unikhet, og la de føle eierskap til sin glede og stolthet, kan vi heller ikke anerkjenne vår egen. Eller våre barns. 

Les også: Bli mer positiv, selvsikker og utadvent.

Del denne artikkelen :