meditationHvem bestemmer over deg? 

Er det frykten din? For hva som kan gå galt? Hva som kan skade?

Hva som ikke går som du ønsker? Eller håper på? Eller for hva andre sier og mener? Om det du velger?

Eller ikke velger?

Er det fortiden din? Og alle sårene derfra? Alle de smertefulle, nedverdigende eller triste arrene fra tiden som var?

Er det triggerne? Triggerene du har og som du møter igjen i dag? Og som gjør at du velger å forsikre deg om å ikke havne der du har vært før?

Er det din manglende impulskontroll som velger for deg? Lar du øyeblikkets lyst styre?

Eller ditt manglende mot til å si nei, når du mener nei? Eller ja når du mener ja?

Er det dine foreldres ord, væremåte og handlinger som du vokste opp med som du velger ut ifra? Har du en mamma eller en pappa, eller annen slektning, som fremdeles sitter på skuldra og mener noe om hva du skal gjøre og ikke gjøre? Eller hvordan du skal gjøre det eller ikke gjøre det?

Lar du en eks-partner eller tidligere venn mentalt snike seg inn avgjørelsene dine, og sabotere forhold du har i dag?

Lar du været styret valgene dine?

Eller klærne?

Eller lar du kanskje media, tv eller blader  få bestemme hva du skal velge? Hvordan du skal leve livet ditt? Eller unngå å leve det?

Eller kanskje du lar reklamen påvirke deg så mye at du tar valg uten helt å vite hvorfor? Uten å kjenne etter på det stedet inni deg selv som kanskje ikke er helt enig?

Hvem velger for deg?

Kjenner du til det stedet langt der inne i deg selv hvor du har viljen din? Den frie viljen. Den selvstendige tenkingen. Der integriteten din sitter. Selvrespekten. Tilliten til deg selv. Tilliten til at dine valg er gode nok for deg.

Kjenner du det stedet?

Og vet du; der ligger friheten din.

Den ligger der.

Og du kan velge den.

Det er ditt valg.

Ingen andres.

Ikke forsiden på VG som forteller deg at du burde spise sunnere. Ikke din første samboer som klaget over for mye tv-titting. Ikke læreren fra barneskolen som sa du ikke kunne synge. Ikke politikeren som sier at du skatter for mye…

 Og for pokker ikke meg heller. 

 

 – Katarina Magnus, September 2013

Del denne artikkelen :