Spring green Leafs - defocused Background
Pinsehelgen kom med nydelig vær. Det meste av vårt langstrakte land har badet i sol og varme. Jeg kjenner hvordan det gode været gjør meg lett til sinns og håpefull. Jeg kan legge av meg noen lag med klær, og føle meg fri og avslappet. 

Lyset og varmen bidrar til å skape en god følelse i meg, gir meg overskudd og livsglede.

Jeg har en tilsvarende opplevelse i møte med enkelte mennesker. De utstråler en slik varme, glede og aksept at jeg føler at jeg kan kle av meg noen lag med beskyttelse, senke skuldrene, og kjenne at jeg puster litt lettere. Jeg blir lett og glad til sinns av deres nærvær.

I dag var været tungt og grått. Det henger et mørkt teppe på himmelen. Med jevne mellomrom sendes kalde og våte byger ned over oss.

Jeg trekker meg inn. Kjenner at energien ikke er helt den samme, jeg blir litt mindre engasjert, litt mindre fri, litt mindre glad…

Slik er det også med noen mennesker. De kommer inn i tilværelsen min med mørke og tungsinn. Dysterhet og negativitet. Jeg kjenner hvordan energien suges ut av meg om jeg oppholder meg for lenge sammen med dem.

Og etter en lang vinter kan jeg kjenne seg kald og trist – helt inn til margen. Kulden trenger seg inn i meg. Jeg blir nødt til å gå litt for lenge med litt for mange lag med klær. Jeg vil kaste av meg ullsokkene og vinterskoene og danse rundt med bare føtter! – Men om jeg prøver merker jeg fort at jeg blir straffet for min frimodighet.

Mennesker kan også oppleve som kalde, utilnærmelige. Jeg føler at jeg må beskytte meg fra dem – om de er riktig kalde kan jeg kjenne hvordan de biter i meg, gjør meg stiv, sår og forfrossen. Etterhvert kjølig og utilnærmelig selv…

Heldigvis har vi kilder til både varme og lys – vi hadde ikke overlevd kulden uten.

Andre ganger byr naturen på lyn og torden. Det kan føles skremmende, det kan komme enorme mengder regn, og jeg blir nødt til å tenke på hvordan jeg skal beskytte meg for ikke å bli rammet av lynnedslag. Trusselen mot både oss selv og våre eiendeler oppleves som reell og umiddelbar.

Kjenner du igjen «lyn og torden» menneskene? I buldrende sinne og raseri herjer de over oss – de pøser ut negativitet og dysterhet sammen med sine nedslag og tordenbrøl. Vi føler oss utrygge – hvordan skal vi beskytte oss? Vil de angripe oss?

Vi lærer mye om å akseptere været ved å bo i Norge.

Vi snakker mye om det – og for det meste er det en forbausende enighet om hva slags værtype vi foretrekker. Men selv om vi ikke alltid har det været vi aller helst ønsker oss, er det allikevel en underliggende, felles opplevelse av aksept for været.

«Vi får ikke gjort noe med det», sier vi. «Vi får ta det som det kommer.» 

Jeg har tenkt på at det nesten er som om vi har «compassion» med været. Selv om vi opplever at en viss værtype behager oss mer – og andre typer ergrer oss – så føler vi allikevel en viss grad av respekt og kjærlighet til det som er. Vi tenker ikke at vi skal forsøke å endre det eller at vi nekter å akseptere en slik type vær.

Det er noe befriende ved dette. Å ta det som det kommer.

Samtidig stiller det krav til oss selv, om å være tålmodige og tolerante. Ikke fordi vi ikke ønsker det gode været, eller ikke ser ulempene med andre værtyper. Men fordi det er utenfor vår kontroll.

Det er heller ingen andre å skylde på eller bebreide i utålmodig frustrasjon. Selv om vi ikke er bevisst på det, har vi lært oss en grunnleggende følelse av aksept, og i neste rekke en livsførsel som tar høyde for de ulike værtypene.

Jeg er en av de mange som absolutt foretrekker sola og varmen.

Men så er det nå en gang sånn at det i perioder er andre værtyper. Jeg må av og til forholde meg til regn, snø, bitende kulde eller lyn og torden. Dersom jeg blir opprørt og tenker «sånn skal det ikke være!» hver gang det er en annen type vær, så vil jeg måtte leve med mye misnøye. Det lønner seg å være fleksibel i sine forventninger til været. For vår egen del, og for andres, gjør vi lurt i å overføre denne holdningen til vår omgang med andre mennesker.

Jeg kan lære meg å sette pris på sider av det jeg kaller dårlig vær – ved å blant annet lære meg å sette pris på vinteraktiviteter, eller det faktum av at naturen grønnes av regn, og å kjenne at det er litt spennende når det lyner og tordner. Jeg kan la meg forundre og fascinere.

Jeg vet å verdsette synet av en vakker regnbue…

Det innebærer derimot ikke at jeg oppsøker mest mulig lyn og torden, eller ønsker at det skal regne det meste av tiden. Jeg liker ikke å gå for lenge med forfrosne tær. Jeg ønsker heller ikke å omgås sinte og aggressive, overdrevent negativ eller iskalde mennesker altfor mye. Man må lære å beskytte seg selv mot ekstreme værtyper – eller mennesketyper. Lære hvordan vi slår opp paraplyen når det øser ned over oss. Sette opp en lynavleder og ta steget bort fra treet som vi tror skjermer oss. 

Allikevel –  det er et bakteppe av aksept der når ulike værtyper eller ulike mennesketyper kommer inn i livet mitt. Det er bare sånn det er – det påvirker meg noe – men ikke i særlig stor grad. Jeg kan velge å føle mye motstand mot ulike værtyper – eller mot ulike mennesker – men det har egentlig ingen hensikt. Det kommer og går, og jeg kan ikke la det styre meg. 

Det jeg kan gjøre er å unngå sitte ute i t-skjorte hele dagen når det høljregner – eller å hele tiden oppsøke negative mennesker. Man må skjerme seg litt – både fra været og fra andre mennesker.

Men det er en slags naturlig skjønnhet der, i alle slags værtyper. Og mennesketyper. De er en del av samspillet, av helheten. 

Og det finnes en grunnleggende kjærlighet, omtanke og respekt, i meg selv, for de alle. Også når de ikke behager meg. 

 

«Don’t tell me you want to hold the whole world in your heart. Show me how you turn away from making another wrong without abandoning yourself when you are hurt and afraid of being unloved.» 
– Oriah Mountain Dreamer

Del denne artikkelen :