speakup

Hver og en av oss har vår egen sannhet, vår egen livserfaring, våre egne refleksjoner og overbevisninger. Det er viktig å respektere og anerkjenne at andre tenker annerledes. Men har vi ikke også et visst ansvar for å dele våre perspektiver og vår kunnskap med andre mennesker? 

Det er ikke mangel på arroganse i verden, men kan det være at arrogansen er ujevnt fordelt mellom mennesker? Vi kjenner vel alle noen som tror de har svaret på alt, som er selvutnevnte eksperter på de fleste områder og kaster rundt seg med gode råd og løsninger. Da jeg var yngre så jeg ofte opp til slike mennesker og lyttet, ofte ukritisk, til «sannhetene» de la fram for meg med den største selvfølgelighet.

Etterhvert har jeg forstått at dette er et personlighetstrekk hos disse menneskene, og sjeldent sier noe om hvorvidt de faktisk innehar mer kunnskap, eller er særlig egnet til å gi råd til andre. 

Sammen med denne erkjennelsen, innså jeg noe minst like viktig:

Det finnes mange mennesker der ute som er kunnskapsrike, kloke og innsiktsfulle, men som holder det for seg selv. Kanskje er de introvert av natur, og ikke føler behov for å hevde seg selv eller overbevise andre om sine synspunkter. Det er i og for seg ingenting galt i det! 

Det sies at det er bedre å holde kjeft og la folk tro du er en idiot, enn å åpne den og fjerne all tvil. Mange av oss brenner inne med våre tanker, i frykt for å bli sett på som en idiot. Og ja – å ytre sin sannhet krever vilje til sårbarhet. Vi risikerer å bli sett på som en idiot, å bli kritisert, avvist eller misforstått – eller rett og slett ta feil. Vi kan til og med risikere å såre eller provosere andre. 

Men når vi kjenner at trangen til å dele våre tanker kommer dypt innenfra, og at det er viktig og riktig – da må vi våge å velge sårbarheten. Da kan vi oppleve at vi gjennom å dele erfaringer og kunnskap kan føre andre mennesker til en større forståelse for sine egne liv. Vi innser at vi kan være til berikelse, og gi noen et nytt perspektiv på noe de strever med. 

Jeg ble inspirert til å skrive dette innlegget etter en opplevelse jeg hadde tidligere i dag. Jeg våget å stikke hode mitt fram i en diskusjon rundt et tema som engasjerer meg, og som jeg føler at jeg har et solid grunnlag for å uttale meg om. Først opplevde jeg at et menneske ble opprørt over det jeg sa, og jeg kjente at frykten for å provosere kom over meg. Min første innskytelse var å trekke meg ut av diskusjonen. Men istedet valgte jeg å bruke tid på å lytte til henne, og forstå hvor hennes frustrasjon kom fra. Det ga meg igjen mulighet til å klargjøre mine perspektiver og tanker for henne. Og istedet for å sitte igjen med en følelse av at jeg hadde tråkket i baret, fikk jeg et oppriktig takk for at jeg hadde delt denne kunnskapen og gitt henne et nytt perspektiv på en vanskelig situasjon. 

Det er ikke nødvendig å ha sterke meninger om alt, eller å bruke livet på å hevde seg eller overtale andre mennesker. Men jeg oppfordrer alle som kjenner seg igjen som en åndelig eller  intellektuell gjerrigknark, til å dele litt mer raust av sine erfaringer og sin kunnskap. Våg å være sårbar og insister på en likeverdig dialog. Ikke for å bli mer selvhevdende, men fordi verden trenger å høre fra de som lytter, observerer og reflekterer – og ikke bare de som er villig til å rope høyest. 

Del denne artikkelen :