lighthouse

I det siste har jeg brukt en del tid på lytte til spirituelle lærere, og har kommet til noen forståelser som jeg vil dele og som jeg håper kan være til hjelp for andre. Dersom du nettopp har begynt på din spirituelle reise, eller er totalt fremmed for en slik forståelse av livet, må jeg først klargjøre noen grunnleggende begreper for deg. 

Den første antagelsen er at du ikke er den du tror du er. Dersom jeg ber deg om å legge merke til at du har en konstant strøm av tanker, så vil du ikke bruke lang tid på å observere at det stemmer. Tenk deg så at du ikke er denne konstante strømmen av tanker, og vær åpen for at du ikke kan stole på denne tankestrømmen. Du kan tenke på din egen tankestrøm som programvare som er installert i deg, og som gjør at nettopp du fungerer i verden på akkurat den måten du gjør. Din programvare består av all din kunnskap, din forståelse av verden, dine tanker om hva som er godt og vondt, hvordan du oppfatter andre mennesker, hva du frykter, hva du lengter etter, hva som trigger ulike følelser i deg og avgjør i stor grad hvordan du møter omverden. 

Fra den dagen vi blir født (om ikke før) begynner vi – i en evig dans med omverden – vår indre programmering. Om vi er heldige fylles vi i stor grad med godhet, glede, trygghet, empati og kjærlighet til oss selv og livet. Men som de fleste av oss har erfart – så er ikke dette det eneste vi opplever. I varierende grad kan verden være nådeløs og brutal mot oss alle, og så lenge vi ikke har noen kritisk bevissthet, så suger vi til oss alt vi sanser og erfarer som en svamp. Ukritisk installerer vi disse livserfaringene, og aksepterer de som en del av den vi er. 

Vi kan bli infisert med frykt, negativitet, smerte, antipati og avmakt – som vi selv spiller ut i vår samhandling med omverden. Når du begynner å bli bevisst dette samspillet, vil du legge merke til at vi alle er infisert på ulike måter. Vi har alle våre såre punkt – det finnes ikke et menneske som ikke går rundt med torner i seg. Om du, eller andre, rører ved noe slik at andres torner blir berørt, vil de reagere med frykt – som kan komme til uttrykk gjennom tristhet, sinne, irritasjon – og forskjellige forsvarsmekanismer som f.eks tilbaketrekning eller angrep. Det er vedkommendes måte å forsvare seg mot smerten på – de er våre desperate forsøk på å forhindre at tornene borer seg gjennom oss. 

For å illustrere hvordan dette fungerer, vil jeg bruke noen eksempler. 

Et menneske som har opplevd å bli forlatt av noen som sto dem nær i barndommen, kan utvikle frykt for å knytte seg til andre mennesker. Fordi smerten ble opplevd som uutholdelig, vil han resten av livet forsøke å unngå å oppleve dette igjen. Han velger å være ensom og utilnærmelig for andre mennesker, istedet for å risikere å havne i en situasjon hvor smerten kan trigges. 

Et annet menneske kan ha blitt oppvokst i fattigdom, eller med foreldre som gir uttrykk for stor økonomisk bekymring. Hun kan bli svært opptatt av materielle goder, og være preget av en ubevisst frykt for å ha for lite. Det kan føre til gjerrighet eller grådighet. Dersom hun har smertefulle opplevelser med å ha mindre enn andre, vil hun være svært lett påvirkelig av reklame og andre signaler utenfra på at hun trenger noe mer for å føle seg trygg, sikker og lykkelig.

Et menneske som har blitt mobbet for å være overvektig, kan bli svært opptatt av sin egen kropp og reagere med det som for andre ser på som urimelig sterke reaksjoner på den minste hint om at hun f.eks burde spise sunnere.

Et menneske som har opplevd mye frykt i forbindelse med egen eller andres sykdom, kan bli svært engstelig og følsom for symptomer på ulike sykdommer eller vært overdrevent opptatt av egen og andres helsetilstand. De kan bli mennesker som sies å være syke til det motsatte er bevist. 

I tillegg: det er ikke bare de gode og positive verdiene vi overtar fra våre foreldre og oppdragere, eller som vi viderefører til våre barn. Så lenge vi ikke er bevisste, vil vi både overta tornene og føre de videre. Uten bevissthet kan de føres videre i generasjon etter generasjon…

Både på globalt, nasjonalt, kulturelt plan, og innad i familier har vi torner, og dersom noen rører ved disse, kan det føre til enorme konflikter, fordommer, hat og andre uttrykk når noen berører oss.

Men bevisst, eller ubevisst, så skumper vi bort i hverandres torner, trykker på hverandres knapper, noe som utvilsomt fører til enormt mye lidelse for oss selv og for andre. Noen ganger skjer det med overlegg, andre ganger fordi vi rett og slett ikke er klar over den andres torner. Mennesker blir opprørt og føler seg såret og fornærmet selv om vi ikke har noen intensjon om å gjøre dem vondt. Det kan derfor være veldig utfordrende å komme inn i et nytt miljø – som når begynner på en arbeidsplass hvor man ikke kjenner mekanisme eller entrer en ny familie som f.eks svoger eller svigerdatter. De med høy sosial intelligens kan lette fange opp når de har truffet en nerve. I noen tilfeller er minefeltet verre å orientere seg i, enn i andre. 

Dersom et menneske rører ved tornene våre gjentatte ganger, vil vi raskt føle motstand mot denne personen. Kanskje blir det en person vi ønsker å unngå, å selv påføre smerte, eller til og med definere som en fiende.  Hvis du tenker deg om, vil du kanskje komme på en eller to personer som du tenker om på denne måten.

Når vi inntar rollen som det stille vitne i vårt eget liv, så kan vi etter en tid observere våre egne torner. Istedet for å gjøre alt vi kan for å unngå å bli trigget, kan vi begynne å legge merke til når vi bli trigget. Da vil vi bli i stand til å identifisere våre egne torner. Hva gjør meg opprørt? I hvilke situasjoner føler jeg meg sårbar? Når dukker mine forsvarsmekanismer opp?

I dette arbeidet, vil våre fiender være våre beste samarbeidspartnere. Istedet for å tenke på de som mennesker som gjør oss vondt, kan vi begynne å se på dem som veiledere til vår egen indre smerte – vi kan kjenne et lite snev av takknemlighet. 

De fleste av oss har også mennesker som vi tenker på som venner. Våre venner er som regel de vi går til når verden har gjort oss vondt. Noen vi kan snakke med, som vil oppmuntre og trøste oss, som kjenner oss godt nok til å ikke berøre tornene våre og som vil støtte oss i vår virkelighetsforståelse. 

Noen relasjoner kan være begge deler. Vi opplever at den andre både trigger oss og trøster oss i forskjellige situasjoner. Våre foreldre, ektefeller, barn eller andre som står oss nær kan gi oss mye av både glede og frustrasjon. I noen tilfeller kan en slik relasjon oppleves som et konstant trykk mot tornene våre. 

Det finnes en tredje type relasjon – som kun kan oppstå når man er bevisst sin egen programvare, sine egne forsvarsmekanismer. Når man erkjenner at man har torner, og aksepterer at man kan velge å være tilstede og heller observere sin egen tankestrøm. Vi åpnes opp mot å inngå en hjelperrelasjon til et annet menneske. En hjelper er ikke en venn. En hjelper vil ikke bekrefte din virkelighetsforståelse. Hun vil ikke trøste deg, forsvare deg eller si ting for å plastre over sårene dine. Hun eller han vil hjelpe deg å avsløre deg selv – din tankegang og dine forsvarsmekanismer, avvæpne deg og forsiktig hjelpe deg å pirke ut tornene dine. Det kan føles mer behagelig å gå til en venn som ikke vil stille spørsmål eller si seg uenig i tankegangen din. Det føles godt, og er godt, å ha en venn.

Men en hjelper er en som ikke leder deg vekk, men som med et klart sinn leder deg gjennom tornekrattene i ditt indre. 

«When the student is ready – the master will appear.» 

Om vi ikke lykkes med å fjerne våre torner, kan vi lære oss å leve med dem. Vi kan bli flinkere til å gå inn som det stille vitnet som aksepterer dem, men ikke lenger bevisstløst lar oss styre av dem. Gjennom denne bevisstheten kan vi være i stand til å leve med mindre frykt, mindre konflikt, og større forståelse for andres smerte og dysfunksjon. 

Del denne artikkelen :