sadnessDette innlegget er skrevet av Anita Karlson i Reikipausen 

En av de mest utbredte lidelsene i vår del av verden i dag er depresjon. Jeg tror det er mange som stusser over dette, både vanlige folk og profesjonelle. Selv om vi har så og si alt man kan tenke seg, har mange det rett og slett ikke bra, og er mye nedstemte og triste.

I følge folkehelseinstituttet har mellom seks og tolv prosent av den norske befolkningen depresjon til enhver tid. Atskillig flere enn dette opplever depresjon på ett eller annet tidspunkt i livet. Når jeg ser på definisjonen av depresjon og beskrivelsen av symptomene, så har jeg vært deprimert i deler av mitt liv, uten verken diagnose eller noen form for hjelp. Og dette er jeg nok ikke alene om heller. 

Men er det å være nedstemt og trist egentlig en sykdom? Hva er det som gjør at disse følelsene ikke blir like mye verdsatt som andre følelser?  Hvem er det som har bestemt at dette er en slags «ste-følelser»? Følelser som ikke er bra nok, følelser som bør unngås for enhver pris, følelser som vi ikke vil ha?  Kan det ikke tenkes at de faktisk er der for en grunn?

Jeg så på en video av Polona og Jani  på nettet for litt siden. De snakket om at depresjon er et uttrykk for undertrykte følelser. Dette ga gjenklang hos meg, og jeg opplever denne forståelsen som i alle fall en del av sannheten.

I vår vestlige verden har vi skapt et ideal der lykke og perfeksjon er det vi streber etter. Vi skal ha er perfekt jobb, perfekt partner, perfekte barn, perfekt fritid, gode følelser og alt skal være på stell. Dette er det som skal til for at vi skal være lykkelige. Men sånn er det jo ikke. Selv om de fleste av oss vet at det ikke er slik livet fungerer, så streber vi likevel etter dette idealet. Vi vil være lykkelige, hele tiden!

Vi har et bilde i hodet av hvordan livet skal være for at vi skal oppleve lykke. Og så opplever vi at virkeligheten ikke stemmer overens med vår forestilling av hvordan tingene burde være. Vi får det ikke til, vi treffer ikke drømmepartneren og vi får avslag på jobbsøknaden. Da kan det fort oppstå følelser av tristhet, oppgitthet, sinne, frustrasjon osv. Og slike følelser har vi ikke lov å ha, så da unnlater vi å kjenne på disse. Vi pakker de inn, nederst og bakerst i oss selv, og fornekter at de er der.

Mennesket er et følende og sensorisk vesen, og når vi ikke tillater oss å la de følelsene som faktisk er tilstede, strømme gjennom oss – så følger depresjon. Sagt på en annen måte – det oppstår blokkeringer i energisystemene våre. Depresjon er et uttrykk for slike blokkeringer eller følelser som sitter fast i systemet vårt.

I vår del av verden er løsningen å fylle på med kjemikalier i form av lykkepiller og andre medikamenter som skal ta bort depresjonen og nedstemtheten. Etter min mening er dette bare brannslukking og bekjemping av symptomer. Dette løser ikke de underliggende problemene. 

Som mennesker har vi et helt spekter av følelser, både de vi definerer som gode og de vi definerer som dårlige. Alle føler vi hele spekteret av følelser. For å være hele mennesker må vi faktisk tillatte hele spekteret å eksistere og la det som er tilstede strømme gjennom oss.

Da mener jeg ikke at vi bare skal bli sittende fast i de tunge følelsene, men la de passere. Og hvordan gjør man så det da?

Jeg har kommet over Inelia Benz  som har mye nyttig informasjon og konkrete verktøy for hvordan man kan komme gjennom tunge følelser. Inelia sier at i bunn og grunn har mennesket to følelser – kjærlighet og frykt. Alle andre følelser er på en måte avarter og variasjoner av disse to motpolene. Hun har også lagt ut en meditasjon (fear processing) på siden sin, som er et verktøy for å akseptere, integrere og gi slipp på følelsene som er fryktbaserte.

Men det finnes mange tilnærminger til hvordan man kan gjøre dette. Det som fungerer for en vil ikke nødvendigvis fungere for en annen. Om man prøver noe som viser seg å ikke fungere, er ikke det noen katastrofe. Da kan man velge å prøve noe annet i stedet. Det viktigste er at man aktivt velger å gjøre noe for å lære å håndtere alle følelsene sine.

Av Anita Karlsen

Del denne artikkelen :