Sunset_over_Panamint_Range_Death_Valley_1024x503
For litt over en uke siden la jeg ut en melding på Facebooksiden om at jeg hadde besluttet å legge ned Zuna. Denne teksten er ment som en oppklaring til dere som lurer på hva som nå vil skje med Zuna.

Da jeg begynte å skrive på Zuna for snart tre år siden, var min egen prosess bare i sin spede begynnelse. Siden var ikke ment som en daglig kilde til inspirasjon for andre mennesker – det var en daglig kilde til inspirasjon for meg. Jeg har alltid vært glad i å skrive, og som barn hadde jeg et enormt behov for å få utløp for mine tanker og følelser gjennom å skrive dagbok, historier, sangtekster og dikt. Etterhvert sluttet jeg å skrive, og når jeg skrev var det stort sett fordi jeg følte meg forpliktet til det.

Etter en rekke livshendelser innså jeg at jeg måtte foreta noen endringer i livet mitt, og begynte å lese bøker og tekster skrevet av andre. Det satte i gang mange prosesser og ledet meg til mange nye erkjennelser. Til slutt kunne jeg ikke lenger overse stemmen i meg som sa «Du må skrive om dette. Bare sett deg ned og skriv.» I tiden før dette hadde jeg ikke skrevet noe hverken for eller om meg selv på lenge- alt jeg hadde skrevet ble enten vurdert og satt karakter på av andre, eller var noe en overordnet eller en kunde skulle godkjenne. Jeg spurte den indre stemmen min om hvem jeg skulle skrive for, om noen ville være interessert i å lese det og om de ville synes det var bra nok. Men stemmen svarte bare at det var uviktig.

Jeg hadde noen venner som jeg gjerne ville dele tankene mine med, og ganske raskt gikk det opp for meg at Internett var en fantastisk mulighet til å komme i kontakt med likesinnede. Så jeg begynte å publisere det jeg hadde skrevet. Ikke uten ambivalens! Men tilbakemeldingene lot ikke vente på seg. Jeg fikk flere tilbakemeldinger på at Zuna var en forfriskende alternativ til alle rosabloggerne og tabloidmediene, og en venn sa at det var hennes fristed på internett. Du må huske at jeg på denne tiden selv knapt turte å vedkjenne meg at jeg skrev slike tekster.

Etter en stund åpnet jeg Zuna Forum for å skape et møtested for andre som var i samme prosess som meg selv. Jeg inviterte noen venner til å delta. Men, omtrent som en gave fra oven, dukket det opp to medlemmer som jeg ikke hadde noe kjennskap til. Etterhvert viste det seg at de begge var bekjente, som av nysgjerrighet hadde fulgt linker som felles venner hadde lagt ut på Facebook. Jeg visste godt hvem de var fra før, men det hadde aldri falt meg inn at jeg hadde noe spesielt til felles med akkurat disse menneskene. Men det viste seg raskt, at til tross for våre ulikheter og forskjellige perspektiver, så var vi stilt inn på nøyaktig samme bølgelengde. Sammen la vi ut på en reise gjennom sjel og sinn, som har lært meg mer enn noe annet her i livet. Vi skrelte av lag på lag med ego, gamle tankemønster, komplekser og beskyttelse og satt igjen med bare dette: Innerst inne, så er vi  én. Vi er alle én.

Samtidig som jeg hadde denne fantatiske kontakten med mine nye venner, vokste Facebooksiden stadig raskere. Det var med en blanding av entusiasme og tvil at jeg så den vokse seg til nærmere 5000 mennesker. «Hvem er alle disse menneskene?» tenkte jeg – «Hva skal jeg gi disse menneskene?»

Jeg fortsatte å publisere tekster på Zuna i håp om å kunne inspirere og nå ut til andre mennesker. Facebook utførte endringer, som gjorde at jeg måtte betale dersom jeg ønsket at alle som likte siden skulle få innleggene. Jeg valgte å ikke gjøre dette, men håpte at det nådde fram der det skulle. Noen ganger publiserte jeg tekster som fikk mange Likes, og det var fint å tenke på at andre mennesker hadde fått noe ut av å lese teksten! Allikevel skapte dette en usikkerhet i meg – for jeg visste ingenting om hvem som hadde lest det og hva de hadde fått ut av det.

Andre ganger publiserte jeg tekster som ikke fikk særlig mange Likes, og igjen måtte min indre stemme minne meg på at dette ikke er en popularitetskonkurranse – jeg skriver først og fremst fordi jeg trenger å skrive. Jeg hadde fremdeles et håp om at jeg kunne nå ut til andre – slik som andre tidligere hadde nådd gjennom til meg. Med nærmere 5000 følgere på Facebook, men uten særlig med tilbakemeldinger, kom jeg etterhvert til en konklusjon på at denne reisen var kommet til veis ende. Jeg hadde møtt de menneskene jeg skulle møte, fått de tilbakemeldingene jeg trengte å høre og jeg hadde kommet til de erkjennelsene som jeg skulle komme til. Jeg hadde fremdeles et stort ønske om å se Zuna fortsette å blomstre, men jeg tenkte at tiden var kommet for å lukke dette kapittelet og gå videre.

Da jeg la ut meldingen på Facebook forventet jeg ingen respons – og ble fullstendig tatt på senga av kommentarer, meldinger og e-poster fra mennesker med navn og ansikt som hadde hatt glede av siden. Jeg snakket med en venn om dette, og han sa til meg «du er vel klart over at når du møter veggen og ønsker å gi opp – så er ikke det annet enn et tegn på at du må begynne å tenke nytt!»

Det inspirerte meg til å legge ut en spørreundersøkelse, og finne ut hva folk ønsker å finne på en side som skal være til inspirasjon. Jeg ble veldig positivt overrasket da jeg så hvor mange som tok seg tid til å svare på denne undersøkelsen. Etter å ha gått gjennom svarene, har jeg fått mange nye tanker om hva jeg kan gjøre for at Zuna skal bli enda bedre.

Forum

Det er mange som kunne tenke seg å delta på Forum, og dette gledet meg kanskje mer enn noe annet. Det er en unik mulighet til å inspirere, få nye perspektiver, nye bekjentskaper, og berike og utfordre hverandre. Det har vært mye fokus på at nettdiskusjoner får fram det verste i mennesker når de kan gjemme seg bak en skjerm og et nick. Enn så sant det måtte være, har jeg også erfart det motsatte. Mennesker kan vise seg fra sin aller mest ærlige, sårbare og menneskelige, og våge å komme med tanker og erfaringer som de ellers vokter seg vel for å la andre ta del av. Det nye forumet vil være på plass innen kort tid.

Andre skribenter

Jeg elsker å skrive, men i perioder blir jeg innhentet av tidsklemma og/eller jeg finner det vanskelig å skrive noe nytt og friskt! Jeg vet at det er mange der ute som har mye å bidra med! Så godt som alle svarer at de gjerne leser innlegg skrevet av andre skribenter på Zuna. Mange av dere svarer også at dere kunne tenke dere å få publisert tekster dere har skrevet selv! Jeg vil oppfordre alle som kunne tenke seg dette til å sende meg en e-post. Tekstene må være på norsk.

Spørrespalte

Over halvparten svarte at de kunne tenke seg å sende inn anonyme spørsmål og få svar fra Zuna. 31% sier at de kanskje kunne tenke seg det. Dette ser jeg på som en spennende utfording. Så det er bare å sende inn spørsmål til post@zuna.no!

Salg av inspirasjonsprodukter

Her har jeg mange idéer til produkter som kunne inspirere, og bare 15% svarer at de ikke er interessert i dette. Dette er noe jeg vil se nærmere på hvordan jeg kunne få til! Dette er en mulighet som vil kunne dekke utgifter til serverleie, forumlisens og flere muligheter til å bruke tid og ressurser på å gjøre Zuna til et mer levende og inspirerende nettsted.

Jeg velger å lytte til den indre stemmen som sier at jeg skal fortsette å videreutvikle Zuna. Tusen takk til alle som har kommet med innspill og tilbakemeldinge som støtter denne avgjørelsen. Og jeg håper mange av dere har lyst til å hjelpe meg å utvikle en enda bedre daglig kilde til inspirasjon – for oss alle!

Jeg setter stor pris på å høre fra leserne, så send meg gjerne e-post: post@zuna.no

Del denne artikkelen :