operasanger

Som tidligere nevnt, har jeg nettopp lest en bok av Brené Brown som heter Daring Greatly. Brown har forsket på skam og sårbarhet, og skriver om å våge å leve helhjertet. I boka peker hun på flere aspekter ved vår kultur som gjør det vanskelig å våge å være sårbar og åpen for livet.

Gjennom sin forskning har Brown funnet ut at veldig mange av oss er lei av å være redd. Vi ønsker å være modige, og slutte å se oss over skulderen etter fiender og trusler mot oss selv, både som individ og som samfunn. Et av de viktigste funnene hun peker på i denne sammenhengen, er annen forskning som antyder at det i løpet av de siste tiårene har vært en stadig økende tendens blant unge til å være narsissitiske. Er vi i ferd med å få en kultur av selvopptatte mennesker med grandiose forestillinger om sin egen fortreffelighet? Som stort sett kun er opptatt av makt, skjønnhet og sin egen individualitet og overlegenhet? Som ønsker å bli sett og beundret for enhver pris?

I dag så jeg at flere av mine venner publiserte dette bildet på Facebook:

Jeg har ikke tall på hvor mange Likes, og bekreftende kommentarer dette bildet har fått.  Og det er nettopp det som er problemet, ikke sant? Ikke med meg selvsagt – men med DE ANDRE!

Det føles godt å ha en forklaring – særlig forklaringer som plasserer skylden hos noen andre. Og med på kjøpet følger forakten, sinnet, irritasjon, fordømmelse og nedvurdering av disse menneskene. For de trenger å skjønne at de ikke er så spesielle eller bedre enn alle andre. Det er både rett og rimelig at «vi andre» sørger for å holde dem nede?

Brown foreslår et litt annet perspektiv på disse selvgode menneskene; hvorfor de er slik, og kanskje til og med et forslag til hva vi kan gjøre med det. I de siste tiårene har det vært et stort fokus på å bygge selvtillit i den oppvoksende generasjon. Fra vi er bittesmå blir vi fortalt at vi kan oppnå suksess – vi kan bli hva som helst – bare vi vil det nok! Vi kan blir noe stort! Og hva innebærer det å bli noe stort? Å bli sett, anerkjent, beundret? Bevise vår egen verdi – få bekreftelse fra andre på at nettopp jeg er den som har fortjent min plass på jorden – og som kan bevise det!

Jeg er verdig – jeg er god – jeg er akseptabel – jeg er elsket?

Men hva om jeg aldri blir superstjerne? Hva om jeg ikke blir hva som helst? Om jeg ikke har store drømmer som går i oppfyllelse slik at alle kan se min fortreffelighet og min særegenhet? Hva da?

Skal jeg bare være helt ordinær da?

Er det greit å være ordinær? Kan det være at mange barn og unge ikke skiller mellom KAN bli og MÅ bli? Kan det være – at skjult i disse velmente budskapene som er ment å skape selvtillit og kanskje en gnist av ambisjon i barna, faktisk ligger en kime til en skambasert frykt for å være ordinær? En frykt for å være for ordinær til å bli oppdaget, til å bli sett. Frykt for å ikke være bra nok dersom man ikke er stor nok. Frykt for å ikke være elsket, for å ikke føle tilhørighet og trygghet dersom man er helt ordinær? Frykt for å være en skuffelse, eller til og med en kvise på samfunnets rumpe?

Det som er helt essensielt å forstå med narsissisme (som populærdiagnose) er at hvert eneste nivå av denne tilstanden dypest sett består av skam.

Vi fikser ikke problemet gjennom å trykke narsissistene ned eller gjennom å minne dem på deres tilkortkommenhet. Skam er ikke riktig medisin for «lidelsen» – det er tvert imot forklaringen på den.

Jeg har ingen innvendinger mot ektefølte ambisjoner. Det jeg har innvendinger mot er den ubevisste forestillingen om at ambisjonene må oppnås for at man skal føle seg sett, respektert og elsket.

Som så mange har poengtert før meg de senere år: selvfølelse må alltid komme før selvtillit.

Drømmen om å bli en superstjerne kan utgi seg for å være nøyaktig riktig salve å smøre på en svak selvfølelse. Men denne strebenen ender for de aller, aller fleste av oss i selvtvil, smerte, mindreverdighetskomplekser, ensomhet og følelesmessig isolasjon. I neste instans er det narsissismen,arrogansen, perfeksjonismen og utilnærmeligheten som tas i bruk som beskyttelse mot en verden som ikke gir oss den bekreftelsen vi søker etter. 

Jeg drømmer om et samfunn hvor langt færre er preget av en nærmest paralyserende frykt for å være ordinær. Hvor ungdom og voksne kan føle seg verdig – ikke bare sin egen eksistens – men også respekt, kjærlighet og tilhørighet selv om man er fullt klar over at man aldri blir Topp 10 i Idol,  ikke ser ut som forsiden av et glossy magasin eller kjemper seg til en jobb som toppadvokat.

Noen vil kanskje spørre: Vil vi ikke da ende opp med mennesker uten ambisjoner eller vilje til å strekke seg? Snarere tvert imot; vi vil bidra til at de våger å gjøre nettopp dette.

Vår oppgave som medmennesker (og ansvarlige voksne) er ikke å fnyse av de håpefulle eller holde de nede i frykt for at de skal «tro at de er noe». Vår oppgave er å si : du er menneskelig, du har dine svake og sterke sider, du vil oppleve avvisning og kritikk og du vil bli såret. Men på lik linje med alle andre er du verdig respekt, tilhørighet og kjærlighet, og jeg ønsker deg mot og styrke til å våge å gå sårbar ut i verden og gi den det beste du har å by på.

Mitt høyeste ønske for deg er at du blir sterk nok til å våge å være sårbar og  å leve helhjertet. Uten en rustning av arroganse, likegyldighet, perfeksjonisme, selvopptatthet og utilnærmelighet som til syvende og sist bunner i frykt, utrygghet og skam.

Del denne artikkelen :