Av Christie Craig. Til norsk ved Zuna.

Telefonoppringninger på nattestid er alle tenåringsforeldres store skrekk. Denne gangen var ikke annerledes. Jeg bråvåknet av at telefonen ringte, og kastet et blikk på de røde tallene på radioklokken. Midnatt. Paniske tanker fylte mitt søvnsløvede sinn da jeg svarte telefonen.

«Hallo?»

Hjertet mitt hamret mens jeg holdt et hardt grep om telefonen, og møtte blikket til mannen min som stirret spørrende på meg.

«Mamma?» svarte stemmen i den andre enden. Jeg kunne knapt høre den svake stemmen på grunn av dårlig forbindelse.  Men tankene gikk umiddelbart til datteren min.

Når den desperate lyden av en gråtende ung stemme ble klar på linjen, grep jeg tak i min mann og klemte håndleddet hans.

«Mamma, jeg vet det er sent. Men ikke … ikke si noe før jeg er ferdig. Og før du spør, ja – jeg har drukket. Jeg kjørte nesten av veien for noen kilometer siden og …»   Jeg trakk pusten, slapp håndleddet til mannen min og presset hånden min mot pannen. Jeg var fremdeles forvirret etter å ha bråvåknet fra søvnen , og jeg forsøkte å kjempe mot de paniske følelsene. Noe stemte ikke.

«… Og jeg ble så redd. Alt jeg kunne tenke på var hvor lei deg du ville bli om en politimann kom på døren og sa at jeg hadde blitt drept …. Jeg vil komme hjem, mamma. Jeg vet at det var dumt av meg å rømme hjemmefra. Jeg vet at du har vært syk av bekymring.  Jeg skulle ha ringt deg for mange dager siden, men jeg var redd … jeg var så redd, mamma … «

Hulkene fra den inderlig triste jenta i den andre enden fylte hele hjertet mitt med smerte. Jeg så for meg min datters ansikt og kjente at forvirringen forsvant og alle sansene mine ble skjerpet igjen.  «Jeg tror —» begynte jeg.

«Nei! Vær så snill og  la meg avslutte! Vær så snill!»  Hun bønnfalte meg, ikke så mye i sinne, men i desperasjon. Jeg stanset og prøvde å tenke på hva jeg skulle si. Før jeg rakk å si noe mer fortsatte hun. «Jeg er gravid, mamma. Jeg vet at jeg absolutt ikke bør drikke … spesielt nå, men jeg er redd, mamma.  Jeg er livredd!»

Stemmen hennes brast igjen, og jeg bet meg i leppen, kjente at øynene mine ble fylt av tårer. Jeg så opp på min mann, som satt utålmodig ved siden av meg og hvisket «Hvem er det?»

Jeg ristet på hodet, og når jeg ikke svarte, hoppet han opp og forlot rommet. Noen sekunder senere kom han tilbake med en trådløs telefon som han holdt mot øret. Hun må ha hørt et klikk i linjen for hun spurte: «Er du der fremdeles? Vær så snill å ikke legg på! Jeg trenger deg. Jeg føler meg så alene.»

Jeg grep telefonen og stirret på min mann, ba med blikket om hjelp fra han til å finne ut hva jeg skulle si. «Jeg er her, jeg skal ikke legge på» sa jeg.

«Jeg skulle ha fortalt deg det, mamma. Jeg vet jeg burde ha fortalt deg det. Men når vi snakker, så forteller du meg bare hele tiden hva jeg skal og ikke skal gjøre. Du leser alle disse spaltene og bøkene om hvordan du skal snakke om sex og alt, men alt du gjøre er å snakke. Du hører ikke på meg, du lar aldri meg fortelle deg hvordan jeg føler det. Det er som om mine følelser er uviktige. Fordi du er min mor, så tror du at du har alle svarene. Men noen ganger trenger jeg ikke svar. Jeg trenger bare at noen vil lytte til meg.»

Jeg svelget klumpen i halsen og stirret på bøkene og heftene om barneoppdragelse som lå stablet på nattbordet mitt. «Jeg lytter,» hvisket jeg.

«Du vet, i stad da jeg fikk tilbake kontrollen over bilen, så begynte jeg å tenke på babyen. At jeg kanskje kunne beholde den og ta vare på den. Da så jeg plutselig denne telefonkiosken, og det var som om jeg kunne høre stemmen din belære meg om at man aldri skal kjøre bil etter at man har drukket. Så jeg ringte en taxi. Jeg vil komme hjem.»

«Det er bra, vennen» sa jeg, og trakk et lettelsens sukk. Min mann kom nærmere, satte seg ved siden av meg og flettet fingrene sine inn i mine.

«Men vet du, jeg tror jeg kan kjøre selv nå. Jeg tror det går bra.»

«Nei!» nærmest ropte jeg ut.  Musklene mine stivnet, og jeg strammet grepet om min manns hånd  «Vær så snill, vent på taxien. Ikke legg på før taxien kommer.»

«Jeg vil bare komme hjem, mamma.»

«Jeg vet det. Men gjør moren din en tjeneste. Vent på taxi, er du snill.»

Jeg lyttet urolig til stillheten som fulgte. Da hun ikke svarte, bet jeg meg i leppen og lukket øynene. Jeg måtte stoppe henne fra å kjøre.

«Der kommer taxien, nå.»  Først da jeg hørte noen i bakgrunnen spørre om det er hun som har bestilt drosje, kjente jeg at frykten lettet.

«Jeg kommer hjem, mamma.»  Så hørte jeg et klikk, og samtalen var brutt. Jeg reiste meg fra sengen med tårer i øynene, gikk ut i gangen og til min 16 år gamle datters rom. Min mann kom etter, slo armene rundt meg og hvilte haken på toppen av hodet mitt.

Jeg tørket tårene fra kinnene mine. «Vi må lære å lytte,» sa jeg til ham. Han gransket meg et øyeblikk, og spurte: «Tror du hun noen gang finner ut at hun hadde ringt feil nummer?»

Jeg så på vår sovende datter, og deretter på ham. «Kanskje var det ikke så feil nummer…»

«Mamma, pappa, hva er det dere driver med?» Den lave stemmen kom fra under dyna. Jeg gikk bort til min datter, som satte seg opp og så forvirret på oss i mørket. «Vi øver,» svarte jeg.

«På hva da?» mumlet hun og la seg ned igjen, jeg så at hun allerede var i ferd med å sovne igjen.

«Å lytte,» hvisket jeg og strøk henne forsiktig over kinnet.

Del denne artikkelen :