Dette innlegget er det første i spalten Leserne forteller. Har du en historie å fortelle? Send meg en e-post på post@zuna.no

– Det er ofte vanskelig å starte historien fra begynnelsen, når man ikke vet at man har en historie å fortelle. Hadde jeg visst dette i begynnelsen, ville det dog heller ikke blitt noen historie. Som liten tror man at ens egen virkelighet er helt lik alle andres, men for mange viser dette seg å være alt annet enn sannheten. Ingen lærer barna sine om livets harde realiteter før de fyller 4, da sier det seg jo selv at det blir vanskelig å vite når man blir utsatt for gale handlinger.
 
Det siste året har vært starten på en ny begynnelse, og starten på en prosess som jeg er litt usikker på om jeg kanskje ville vært foruten. Nyåret 2011 anmeldte jeg min far for seksuelle overgrep fra 4-11 års alder. Februar 2012 kommer saken opp for tingretten. Noen uker senere sitter vi med både dom og anke i hånden. Vi får beskjed om å forberede oss på en ny runde, denne gang i lagmannsretten. Enda en? Jeg som ikke er sikker på om jeg tålte den første.
 
Det er godt å kunne bidra med mine erfaringer, når man først har vært igjennom det man har. Det er også gledelig å vite at det forskes på senvirkninger av seksuelle overgrep, da det er mange som sliter i mange år etter overgrepene slutter. Mange sliter resten av livet.

Selv har jeg fått diagnosen posttraumatisk stressyndrom. Jeg har vært mye plaget hele oppveksten, og ble plutselig veldig syk rundt sen ungdomsskolealder. Det var vanskelig for legene å finne et konkret svar på plagene mine, men så visste de jo heller ikke at jeg hadde vært utsatt for overgrep hele oppveksten. Etter at overgrepene ble kjent, falt alle brikkene på plass for legene. Og ikke minst meg selv. Jeg var ikke klar over at det fantes noe som het senvirkninger i det hele tatt. Det er godt å få et svar på hvorfor man har det som man har. Og ikke minst at det finns håp om bedring ved hjelp av terapi.

Det er et stort spekter av plager relatert til overgrep. Personlig har jeg aldri vært plaget av hverken angst eller depresjoner. Jeg har aldri drevet med selvskading, eller hatt et ønske om å ta livet av meg. Jeg har aldri hatt spiseforstyrrelser. Jeg sliter mer med kroppslige reaksjoner, og et til tider totat fravær av følelser som sinne og sorg. Glede derimot, er forbausende nok en følelse jeg opplever stadig vekk, og har et godt grep om. Mange tenker sikkert at et fravær av følelser som sinne og sorg er en befrielse, men når følelser gir seg utslag i smerter og spenninger, så er det ikke så mye å hige etter.

Fra jeg var liten har jeg hatt problemer med muskelsmerter og hodepine. Jeg ble sendt til fysioterapeut med diagnosen myalgi som 9 åring. De lurte på om kanskje pulten min på skolen var feilstilt, at jeg gikk galt osv. Ingen spurte om jeg hadde det greit hjemme. Jeg klaget mye over magesmerter. Jeg fikk mye infeksjoner, uten at de fant noe spesifikt galt med imunforsvaret mitt. Spesielt slet jeg med underlivsinfeksjoner. At ingen stilte spørsmål ved dette er jo helt utrolig. Vi vet jo nå i ettertid hva det kom av.

Plutselig gikk all luften ut av meg. Alt overskudd forsvant, og jeg fikk problemer med å holde ut hele skoledager. Det var vanskelig å konsentrere seg, vanskelig å huske helt enkle ting. Jeg besvimte stadig vekk, og fikk problemer med å holde på maten. Muskelsmerter og hodepine preget hele hverdagen min. FOR et mysterium jeg var for legene. Ut av ingenting utviklet jeg epilepsi. Jeg ble et enda større mysterium. En annen kronisk sykdom blomstret opp uten like, og har forårsaket mange sykehusopphold. Symptomene ville ingen enda ta. Ingen kunne forstå hvordan en ungdom kunne «møte veggen». Jeg ble spurt om noen slo meg hjemme på dette tidspunktet. Om kjæresten min slo meg? Drakk mamma?

Overgrepene var jo over for flere år siden, og pappa var ikke lenger en stor del av mitt liv etter han skilte seg fra mamma. Jeg svarte «nei ingen slår meg». Men ingen spurte om overgrep, eller om noe vondt hadde skjedd i oppveksten. Og jeg visste heller ikke at dette kunne være relevant, flere år etter at det opphørte.

I tillegg slet jeg med såkalte «flashbacks», der man plutselig uten forsvarsel gjenopplever overgrepene på nytt. Jeg har nå brukt mange år på å avdekke utløsende årsaker, og blir fascinert over hvor små ting som tidvis skal til for å sette hele meg ut av spill, og gå rett tilbake til forsvarsposisjonen man inntok under overgrep. Hele kroppen fryser fast, man holder pusten, og føler slett ingenting. Det er som man for et øyeblikk spiller død. Dette pratet jeg ikke med noen om. Ikke før jeg ved hjelp av en venninne oppsøkte incestsenteret mange år senere.

Jeg er en stor fan av livet, jeg elsker å leve! Jeg gleder meg over små ting, og nyter alle livets øyeblikk. Kanskje dette henger sammen med at jeg har levd både godt og vondt, og dermed setter ditto mer pris på de gode stundene i livet. Likevel er frustrasjonen tidvis stor over å ha en kropp som ikke fungerer, og vite at hadde jeg ikke blitt utsatt for det jeg har så hadde jeg også kunne leve et liv som andre friske mennesker. Håpet er der likevel, for at jeg en dag har bearbeidet alt, og kan fungere på lik linje med vennene mine. Enn så lenge gleder jeg meg over de små stundene jeg klarer å delta, og over overveldende støtte fra nære og kjære som hjelper meg gjennom hverdagen. Jeg er priveligert som har et solid støtteapparat, både venner, familie, kjæreste og ikke minst helsepersonell. Det er jo en glede i seg selv.

Det sies at den største gleden man kan ha, er å gjøre andre glad. Dette stemmer så absolutt. Men hvis man ikke har det bra selv, blir det til slutt slitsomt og vanskelig å glede andre.
Så start med deg selv. Det er lov å beskytte seg selv. Det er lov å kutte ut mennesker som ikke gjør deg bra fra livet sitt. Det er lov å prioritere det som er bra for deg. Det er lov å ta egoistiske valg i blant.
 
Jeg forsto på et visst punkt at jeg måtte bryte kontakten med pappa. Det var fryktelig vanskelig, og jeg slet mye med dårlig samvittighet. Men jeg gjorde for første gang noe for meg selv. Jeg tok ansvar for meg selv, mitt liv, min helse. Jeg prioriterer de menneskene som gir meg overskudd og glede. Jeg tar meg tid til lange bad med god vin i glasset. Jeg kjøper blomster hver uke, selvom det er dyrt – fordi det er en enkel ting som gjør meg glad på innsiden. Jeg prøver å lære meg selv at det er lov å si nei. Og jobber med samvittigheten de gangene jeg våger å si nei.
 
Jeg verdsetter gode stunder hver eneste dag. Selv på de dagene det er som verst. Tidvis overrasker det meg hvor de gode øyeblikkene kommer fra, mest når man minst forventer det.
 
Jeg ønsker å dele min erfaringer – både i tiden før anmeldelse, gjennom rettsaker, og forhåpentligvis også i tiden etter stormen har lagt seg. For det er ikke slik at alt er over i det de stenger døren siste dag i retten. Det er først da det begynner. Jeg ønsker å nå ut til flest mulig, for å vise at det ER mulig å komme videre, at det hjelper å ta tak i ting, og at det finnes hjelp for de som trenger det. Jeg deler nakent og ærlig, noe som og er grunnen til at bloggen min er anonym. Jeg ønsker å skape åpenhet om temaet, ikke sanke sympati rundt min egen person.
 
Jeg håper også å inspirere til å ta tak i hver dag og gjøre den spesiell. Å ta vare på seg selv når det virker som mest umulig. Nyte de små øyeblikkene med glede midt oppi all elendigheten. Jeg vet det er så altfor mange som sitter med vanskelige tanker, og som ikke tørr å ta tak i ting fordi det er ukjent og skummelt. Dette kan ikke bli snakket for mye om, det er på tide å fjerne tabustempelet en gang for alle.
 
Dette er noe som man må kunne snakke om, og det må skapes mer åpenhet slik at flere kan få øynene opp for at overgrep er mye mer vanlig enn det folk flest tror. Jeg håper jo også at bloggen min kan være en hjelp for andre i samme situasjon som lurer på om de skal anmelde, som går gjennom en rettsprosess selv, eller som bare sliter med egen tanker og opplevelser rundt overgrep. Jeg husket jeg så gjerne skulle ønsket at jeg hadde tilgang til noens personlige erfaringer rundt rettsprosessen før jeg gikk i gang selv.
 
Jeg håper at større deler av befolkningen med tiden kan lære en ting eller to som kan bidra til at de forhåpentligvis kan hjelpe med å avdekke overgrep. Jo mer kunnskap, jo lettere er det å vite hva man ser etter. Og ikke minst å vite og forstå at dette faktisk skjer. Det er bedre å gi beskjed en gang for mye, enn en gang for lite. Barn kan ikke være advokater for seg selv, så vær den voksne som taler barnas sak.»
 
Zuna takker for at Lilja så åpenhjertig ville dele sin tankevekkende historie med oss alle.  Du kan lese mer eller komme i kontakt med henne gjennom hennes egen blogg her.
 
Alle som er interessert i å lese mer om senskader etter overgrep i barndommen anbefales å lese boken:

The Body Never Lies – The Lingering Effects of Hurtful Parenting av Alice Miller

Del denne artikkelen :