«Og en av byens eldste sa: Tal til oss om godt og ondt.

 Og han svarte: Om det gode i dere kan jeg tale, men ikke om det onde.

For hva annet er det onde enn det gode som er plaget av sin egen sult og tørst?

Sannelig, når det gode sulter, søker det næring selv i mørke huler, og når det tørster,

drikker det selv av forgiftet vann.  

 

Dere er gode når dere er ett med dere selv.

Dere er likevel ikke onde når dere ikke er ett med dere selv.

For et splittet hus er ikke noe røverrede; det er bare et splittet hus.

Og et skip uten ror kan drive for vær og vind blant farlige skjær uten å gå til bunns.  

 

Dere er gode når dere higer etter å gi noe av dere selv.

Dere er likevel ikke onde når dere søker egen vinning.

For når dere søker egen vinning, er dere bare en rot som klamrer seg til jorden og suger av dens

bryst.

Og frukten kan jo ikke si til roten: ‘Vær som meg, moden og saftig, og den som alltid gir av sin

overflod.’

For likesom det er en nødvendighet for frukten å gi, er det en nødvendighet for roten å ta imot.  

 

Dere er gode når dere er fullt våkne i deres snakk.

Dere er likevel ikke onde når dere sover mens tungen snubler av gårde uten mening.

For selv snublende tale kan styrke en svak tunge.  

 

Dere er gode når dere går direkte mot målet med faste skritt.

Dere er likevel ikke onde når dere halter av sted.Selv ikke den som halter går baklengs.

Men dere som er sterke og raske, ikke halt forbi den som er lam og kall det en god gjerning.  

 

Dere er gode på utallige måter, og dere er ikke onde når dere ikke er gode.

Dere er bare nølende og late. Det er synd at hjorten ikke kan lære skilpadden å være rask.  

 

I deres lengsel etter deres høyere jeg ligger deres godhet, og denne lengselen bor i dere alle.

Men i noen av dere er denne lengselen en foss som styrter seg vilt mot havet og bærer

åsenes hemmeligheter og skogens sang med seg.

Og i andre er den en stille flod som fortaper seg i buktninger og slynger seg langsomt ut mot kysten.

Men la ikke den som lengter mye si til den som lengter lite: ‘Hvorfor er du så langsom og så nølende?’

For den som virkelig er god spør ikke den nakne: ‘Hvor er klærne dine?’ eller den som er uten bolig:

‘Hva har hendt med huset ditt?'»

 

Fra Profeten av Kahlil Gibran

Del denne artikkelen :