På et sykehus et sted i verden, lå to alvorlig syke eldre menn sammen på dobbeltrom. En av dem fikk mulighet til å sitte oppreist en time pr dag for drenering av lungene. Hans seng var plassert nærmest det eneste vinduet i rommet. Den andre mannen kunne ikke sitte oppreist på grunn av andre plager, så han lå flatt hele tiden. Mennene snakket med hverandre stort sett døgnet rundt. De snakket om sine familier, koner, barn og barnebarn, hjemmene sine, arbeidet, tiden i militæret og ferieturer. De brukte tiden til å dele tanker om alt de hadde opplevd og elsket i løpet av livet.

Hver ettermiddag ble den ene av dem reist opp i senga for drenering av lungene. For å få timen til å gå, så beskrev han for romkameraten sin alt han kunne se der ute. Mannen som lå i den andre sengen begynte å leve og ånde for denne ene timen der hvor hans verden for en stakket stund kunne bli utvidet og beriket av de levende beskrivelsene av verden utenfor.

Fra vinduet kunne man se en vakker park ved en stille innsjø. I sjøen svømte det ender og svaner, mens små barn løp rundt i parken og større unger lekte med sine modellbåter i sjøen. I parken spaserte unge forelskede par, arm i arm mellom fargesprakende blomsterbed. På den andre siden av innsjøen kunne man skimte silhuetten av de høyreiste bygningene i byen. I løpet av den tiden den ene mannen satt oppreist og beskrev alle detaljene, lå den andre mannen i sin seng med lukkede øyne. Han kunne levende forestille seg alt det vakre som ble beskrevet.

En varm ettermiddag passerte det en parade nede ved parken. Selv om lyden ikke kunne høres inn til rommet, så beskrev den sittende mannen de passerende musikantene og jublende folkemengdene så godt at den andre mannen kunne forestille seg både musikken og de glade menneskene i sitt hode.

Dager og uker gikk. En morgen da sykepleieren kom inn for å gi mennene sin morgenvask, fant hun mannen nærmest vinduet død. Han hadde fredfylt sovnet inn i løpet av natta. Hun ble trist over at mannen hadde sovnet inn, men tilkalte kollegene for å hjelp med å flytte den døde kroppen til et annet rom. Senere på ettermiddagen, da det passet seg sånn, spurte den andre mannen høflig om ikke han kunne få plassert sengen sin nærmest vinduet. Sykepleieren var glad for å kunne hjelpe, og sengen ble flyttet bort til vinduet. Hun rigget til sengeryggen slik at mannen med litt anstrengelse kunne titte ut av vinduet selv. Da hun gikk, kavet mannen seg opp mot vinduskarmen. Med store smerter i kroppen klarte mannen endelig å se verden med egne øyne.

En grå murvegg var alt som møtte øynene hans.

Mannen undret seg over hva som hadde fått kameraten til å beskrive en sånn fargerik og levende verden for ham. På kvelden fortalte han sykepleieren om sin undring over romkameraten som nettopp var gått bort. Pleieren fortalte at mannen faktisk var så godt som blind, og at han nok ikke en gang kunne ha sett den grå muren.

«Kanskje han bare ville muntre deg opp?”, spurte pleieren.

Del denne artikkelen :