Jeg var på flyplassen for å hente en venn som skulle komme på besøk, da jeg hadde en av disse opplevelsene som du bare hører snakk om – den type opplevelse som sniker seg uventet innpå deg og forandrer livet ditt. Denne historien utspant seg bare to meter unna meg.

Mens jeg lette etter kameraten min i ankomsthallen, la jeg merke til en mann som kom mot meg bærende på en bag. Han stoppet rett ved siden av meg for å hilse på familien sin som ventet på han.

Først vinket han til seg sin yngste sønn (kanskje seks år gammel) mens han satte fra seg bagen sin på gulvet. De ga hverandre en lang, kjærlig klem. Da de løsnet nok på omfavnelsen til at de kunne se på hverandre, hørte jeg faren si, «Det er så godt å se deg, kompis. Jeg har savnet deg sånn!»  Sønnen smilte litt sjenert og svarte lavt,»Jeg også, pappa!»

Da mannen reiste seg opp igjen, så han rett på sin eldste sønn (på kanskje ni eller ti år), tok sønnens ansikt i hendene sine og sa , «Du er jo allerede en ung mann! Jeg er så glad i deg, Jonas!» De ga hverandre en kjærlig, øm klem.

Mens dette skjedde, la jeg merke til en liten jente (kanskje et eller halvannet år gammel) som sparket ivrig i morens armer. Ikke en eneste gang tok hun de små øynene vekk fra det  fantastiske synet av hennes etterlengtede far. Mannen sa: «Hei, jenta mi!» mens han forsiktig tok barnet fra moren. Han kysset henne raskt over hele fjeset og holdt henne deretter tett til brystet mens han gynget henne fra side til side. Den lille jenta slappet umiddelbart av og la hodet på skulderen hans, urørlig i ren tilfredshet.

Etter en stund overlot han sin datter til den eldste sønnen og erklærte: «Jeg har spart det beste til slutt!» Så gikk han sin kone i møte for å gi henne det  lengste, mest lidenskapelig kysset jeg noensinne kan huske å ha sett. Han stirret henne inn i øynene i flere sekunder, før han mimet med leppene:  «Jeg elsker deg så høyt!»  De så hverandre dypt inn i øynene og smilte til hverandre, mens de holdt hverandre i hendene.

For et øyeblikk minnet de meg om nyforelskede, men jeg forsto ut fra alderen på barna at de ikke kunne være det. Jeg stusset på det et øyeblikk, før jeg innså hvor fullstendig oppslukt jeg var i den fantastiske oppvisningen i kjærlighet som foregikk ikke mer enn en armlengdes avstand fra meg. Jeg følte plutselig et ubehag, som om jeg innvaderte noe hellig, og ble forbauset over å høre min egne stemme nervøst utbryte «Wow! Hvor lenge har dere vært gift?»

«Vi har vært sammen fjorten år totalt, og gift i tolv av dem.» svarte han, uten å ta blikket vekk fra sin kones ansikt. «Å, jammen… hvor lenge har du vært borte da?» spurte jeg. Mannen  snudde seg omsider og så på meg, mens han fremdeles smilte sitt største smil.

«To hele dager!»

To dager? Jeg ble lamslått. Ut fra gjensynsgleden å dømme ville jeg nok trodd at han hadde vært borte i flere uker – om ikke måneder. Jeg var mildt sagt overrasket.

For å ikke forstyrre familien lenger (og for å lete videre etter kameraten min) så avsluttet jeg med «Jeg håper at mitt ekteskap fortsatt er like lidenskapelig etter tolv år!»

Smilet forsvant fra mannens ansikt. Han så meg rett i øynene, og med en kraft som brant seg rett inn i sjela mi, sa han noe som etterlot meg på denne flyplassen, som en annen person enn jeg var da jeg kom inn.

Han sa: «Ikke håp, unge mann… bestem deg for det!» 

Så blunket han til meg, smilte sitt hjertelige smil, grep hånden mi og sa «Lykke til!»

Orginalen er skrevet av Michael D. Hargrove.