Jeg sto på parkeringsplassen utenfor det lokale kjøpesenteret og pusset litt på bilen min. Jeg hadde nettopp vært i bilvasken, og ventet på at kona skulle bli ferdig på jobb. Mens jeg står der kommer det en fyr gående mot meg over parkeringsplassen. Han var av typen som de fleste ville karakterisere som en slask. Slik som han så ut tenkte jeg at han nok hverken hadde bil, et hjem, rene klær eller penger. Antageligvis en uteligger?

Greit – enkelte ganger føler man seg raus, men andre ganger ønsker man bare ikke å bli plaget. For meg var dette en av «ønsker ikke å bli plaget»-dagene.

«Jeg håper bare han ikke ber meg om penger» tenkte jeg. Han gjorde ikke det. Han gikk forbi meg og satte seg på fortauskanten foran bussholdeplassen, selv om han ikke så ut til å ha penger nok til bussbillett. Etter noen minutter begynte han å snakke til meg.

«Det er en veldig fin bil,» sa han. Han var fillete, men han hadde allikevel en aura av verdighet rundt seg.  Jeg sa «takk», og fortsatte å tørke av bilen.

Han satt der stille mens jeg fortsatte pussinga. Den forventede bønnen om penger kom aldri. Ettersom stillheten mellom oss ble mer trykkende var det noe inne i meg som sa «spør han om han trenger hjelp.»

Jeg var sikker på at han ville si» ja», men jeg greide ikke å overhøre min indre stemme. «Trenger du noe hjelp?» spurte jeg. Han svarte med fire enkle, men dype ord som jeg aldri vil glemme. Vi forventer ofte visdom fra en annen type menn og kvinner enn slike som han. Vi forventer det fra de med høyere utdanning og flere prestasjoner, og et mer vellykket ytre.

Jeg forventet ingenting annet av denne mannen enn en krevende, møkkete hånd. Ordene som kom ut av munnen hans ristet tak i meg.

«Gjør vi ikke alle?» sa han.

Jeg følte meg høy og mektig, vellykket og viktig, i møte med en boms på parkeringsplassen, inntil disse fire ordene traff meg som et slag i magen.

Gjør vi ikke alle?

Jeg trengte hjelp. Kanskje ikke hjelp til å komme meg på  bussen eller å finne et sted å sove, men jeg trengte hjelp. Jeg fant fram lommeboken min, og ga han penger til bussbilletten, og penger nok til et varmt måltid og ly for natten. De fire små ordene han ga meg surrer fremdeles rundt i hodet mitt.

Uansett hvor mye du har, uansett hvor mye du har oppnådd, trenger du også hjelp. Uansett hvor lite du har og uansett hvor mange problemer du har, kan du gi andre mennesker en hjelpende hånd.

Selv om det bare er noen gode ord,  kan du gi det. Du vet aldri hele sannheten, selv når noen ser ut til å ha alt. De venter på noen som kan gi dem det de ikke har. Et annerledes perspektiv på livet, et glimt av noe vakkert, et pusterom fra det daglig kaoset. Kanskje du kan gi dem noe bare du kan se?

Kanskje mannen bare var en hjemløs fremmed vandrende i gatene. Kanskje var han mer enn det. Kanskje var han sendt av en kraft som er stor og vis, for å hjelpe en stakkars selvopptatt sjel med å oppdage likeverdet og nestekjærligheten. Kanskje Gud så ned på meg, sendte en engel kledd som en boms, og sa «gå til mannen som pusser på bilen sin, den mannen trenger hjelp.»

Gjør vi ikke alle?

Forfatter: Ukjent

Del denne artikkelen :