Av og til står jeg ovenfor en situasjon der jeg føler meg usikker på hva jeg skal gjøre, og da er det greit å få kjennskap til tanker fra andre synsvinkler. De løser som oftest opp i noe. Men jeg har funnet ut at det dummeste spørsmålet jeg kan finne på å stille noen, er; hva ville du ha gjort i dette tilfellet hvis du var meg? Det er hverken rettferdig ovenfor den jeg spør, eller meg selv, å kreve et svar på dette.

Alt som gjør meg til den jeg er, er nettopp alle de erfaringene, de drømmene, alle ting jeg har fryktet, alt jeg har elsket, alle feiltrinn og suksesser jeg har opplevd. Alt dette har vært nødvendig for meg å oppleve, fordi det er meg selv som har behøvd all den lærdom mitt liv har gitt meg. Denne lærdommen bringer meg videre på min egen vei.

Når jeg spør en annen hva han ville ha gjort, så spør jeg jo om et svar som han utvikler på bakgrunn av sine egne tanker, tanker skapt i tankebaner som er utviklet gjennom hans egne erfaringer, ønsker, frykt osv. Tanker skapt på bakgrunn av hva han har gjort opp igjennom sitt liv. Og det er erfaringer som han har behøvd for å tilegne seg den lærdom som akkurat han trenger i sitt liv. Hvis jeg lytter til hans svar, ender jeg bare opp med å bli mer forvirret og usikker enn jeg var før jeg stilte han spørsmålet.

Når jeg kommer opp i situasjoner der jeg føler meg usikker på hva jeg egentlig skal gjøre, stiller jeg egentlig spørsmålet bare for å få en bekreftelse på at min indre stemme, eller min intuisjon er riktig. Og hvem andre enn meg selv kan avgjøre hva min intuisjon sier. Jeg er uansett nødt til å følge mitt eget hjerte, spesielt hvis jeg har planer om å være sånn nogenlunde lykkelig i mitt liv.

Faktisk så har jeg oppdaget at det er  lettere å ta avgjørelser når ingen andre blander seg inn. Det er som om det trengs litt trening til for å bli flink til å lytte til sine egne meninger og indre svar. Etter litt trening er jeg også blitt flinkere til å la mine egne meninger være det som styrer meg, og ikke andres meninger om mine valg.

Det beste rådet du kan gi noen, er å finne ut hva de egentlig vil, og så råde dem til å gjøre det.

Når jeg kommer til det punkt at jeg ikke helt hva jeg skal gjøre, da kan det hende jeg likevel spør deg om råd. Men jeg trenger ikke å vite hva du ville ha gjort i ditt liv. Jeg trenger deg til å hjelpe meg å rydde vei inn mot mine egne svar. Jeg trenger kanskje hjelp til å forstå meg selv bedre. Når jeg er langt nede, langt bort fra meg selv, trenger jeg en venns støtte til å holde opp et speil foran meg – se her, her er deg, finn ut hva du vil.

For det er bare jeg som kan svare på hva jeg vil og hva jeg skal gjøre.  Kanskje trenger jeg din støtte til å si til meg selv; du vet hva du vil,  så gjør det!

Del denne artikkelen :