– Etter lørdagsfrokosten, tar jeg turen innom badet for å gjøre meg i stand til gå i gang med dagen. Jeg kommer liksom aldri i gang i dag, føler jeg. Det er dager hvor jeg kunne ha tenkt meg å forbli sittende i bare morgenkåpe, uten å måtte vise meg for omverden. For jeg har nemlig en av de alltid tilbakevendende bad-hair-days, høyere vekt enn i forrigår-dagen, tunge øyenlokk og nedsigende kjaker-dagen. Dagen hvor min ungdommelighet og mine tanker om meg selv peker nese til meg. Speilet er min verste fiende på slike dager, men likevel lar jeg det få møte meg. Mannen kommer også innom badet en tur mens jeg står der og børster håret. Jeg nevner uheldigvis noen av mine triste observasjoner som de grå hårstråene, og den pløsige huden. -Kan du gi meg ett kompliment..? ber jeg raskt mens jeg ser ei kvise på haka som må klemmes ut. – Synet ditt er det i allefall ingenting i veien med, sier han, og går muntert ut igjen. 

Jeg kunne ha gått tilbake til senga og lagt meg og surmumlet i dyp fornærmelse over min kjærestes manglende følsomhet. Men i dette tilfellet vet jeg bedre, fordi jeg kjenner mannen som snakker, og han er en tålmodig sjel. Fordi han kjenner meg, og fordi han vet at han bor med en person som er rammet av et sitt ego, en lidelse mange er rammet av. Ego-lidelsen gjør meg så desillusjonert at jeg faktisk kan innbilde meg at jeg etter ei treningsøkt har gått ned i vekt. Da føler meg på topp ei stund og er i godt humør. Men hvis jeg for eksempel har gått glipp av ei trening eller spist et par kakestykker for mye, da er jeg overbevist om at jeg har gått opp i vekt og er blitt dvask og frastøtende. 

Med denne ego-lidelsen, svinger selvpersepsjonen som en pendel. Kjæresten min har vært den som har lært meg utrolig mye om aksept i opp gjennom tidene. Han har holdt ut med meg og tatt alle mine opp-og nedturer med tanke på vekt og kroppsfasong med stor ro. Han sier aldri noe når jeg legger på meg, og jeg får heller ingen ros når jeg har gått ned i vekt. Dette driver mitt ego sprø, det er iallefall sikkert.  Men dette selvbedraget er så sterkt og virker så ekte, at jeg ubevisst leter rundt meg etter bekreftelser på at det jeg tenker om meg selv er riktig.

Og mens jeg fisker etter komplimenter, så venter kjæresten min på at pendelen skal svinge tilbake. Forhåpentligvis uten å bli slått rett i bakken av mitt svingende ego-behov. Stakkars mann, tenker jeg bare. Jeg er faktisk evig takknemlig for hans totale aksept for meg. Hadde jeg bare selv hatt denne evnen til å akseptere meg selv slik han gjør.

Når pendelen langer hardt ut mot meg, da er ordene til artisten Bruno Mars gode å ha. Om ikke kjæresten er så verbal av seg, så rommer likevel blikket hans noe som minner meg om noe han pleide å si i våre yngre dager;

Dine øyne får stjernene til å blekne. Jeg forsøker å fortelle deg dette hver dag, men du vil ikke høre og du vil ikke tro meg. Jeg blir trist når jeg forstår at du ikke ser det samme som jeg ser. Og når du spør meg om du ser bra ut så sier jeg; når jeg ser på deg, så er det ikke en eneste ting jeg ville ha endret på. Fordi du er helt fantastisk, akkurat slik du er. Og når du smiler, stanser hele verden opp for en kort stund, for jente, du er helt fantastisk, akkurat som du er. Jeg vil aldri for alt i verden be deg om å endre deg. Hvis du søker etter å bli perfekt, bare fortsett å vær akkurat den du er. Så ikke tenk på å spørre meg om du ser bra nok ut, for du vet du at jeg kommer til å si; Når jeg ser på deg, det finnes ikke en eneste ting jeg vil ha forandret. Du er bare helt fantastisk, akkurat som du er.
 
 
Av forumbrukeren Pandora 
 
 
Del denne artikkelen :