Jeg så nettopp et lite TV- innslag om en lidenskaplig surfer. Hun sa at det ikke er noe hun heller ønsker å gjøre enn å surfe, og at man nesten kan bli avhengig av å surfe på bølgene. Opplevelsen av å stå på brettet var ekstatisk, det var som å befinne seg i et parallellt univers.
 
Når innslaget er over går jeg for å hente ved, og legger merke til hvor mye jeg har vent meg til det å la en indre monolog stå på hele tiden. Etter en intens selvutviklingsprosess i løpet av de siste par åra, har jeg mindre av de store, selvforglemmende opplevelsene. Jeg opplever meg selv sjeldnere gjennom opplevelsen, men lar stadig ubevisst en indre kommentator stå på som en radio i hodet, og den snakker til og med på engelsk. Jeg legger i vedsekken skive for skive, og minner meg på surferen, og på Jon Schaus beretning om innblikket i livet på den andre siden. Opplevelsen.
 
Alt hva jeg tenker og føler er riktig eller galt med situasjonen, alle tanker om situasjonen bare viskes bort. Alt jeg står igjen med er en opplevelse som er erfart, helt uten vurderinger, bare høyt og betingelsesløst elsket.
 
En som har opplevd å få sitt hode dratt inn mot lysets port, men blitt trukket etter føttene tilbake inn i livet igjen, har med seg bevisstheten om at livet gir en erfaring. Livet er som en opprivende drøm som man rett som det er skulle ønske å våkne fra. Men med bevisstheten om at dette livet gir rene opplevelser, som å surfe ekstatisk på bølge etter bølge, så er det lettere å huske at det eneste som er sikkert i dette livet, er at det alltid vil komme bølger, – og at jeg aldri drukner. Jeg kan leve livet i frykt for å drukne, men den følelsen som skapes, er langt fra den tryggheten jeg dypest sett egentlig har. I stedet kan jeg ri bølgen som den kommer, og alltid kjenne tryggheten om at jeg står den av.
 
Når vedsekken nesten er full, har tankestrømmen dabbet av. – Så det er dette alle tankene mine skal få meg til å forstå, går det opp for meg. Jeg har gått i ring, og nå er jeg tilbake. Jeg legger enda ei skive i sekken. Ser på vedstabelen, ser på hendene som løfter sekken. Jeg kjenner en indre strøm av ro, trygghet og en smule ekstatisk glede.
Del denne artikkelen :