I løpet av et menneskes liv så vil det før eller siden komme til et punkt der det begynner å stille spørsmål ved tilværelsen. Vi begynner å stille spørsmål ved det vi har lært , og vi begynner å tvile på det andre mener vi bør ha tiltro til. Vi har da kommet til et punkt hvor vi kan begynne vår personlige utvikling på et dypere plan.
 
Vi finner sjelden støtte for den sunne, spørrende tilnærmelsen til eksistensen. Da jeg som 13-åring deltok på konfirmasjonsopplæring, var det ikke særlig akseptert å komme med dyptgripende eksistensielle spørsmål som vi alle satt inne med. «Hvem er egentlig djevelen og hva er helvete?»
Slike spørsmål ble bare sett på som uforskammede, som små forsøk på opprør. Selv om konfirmasjonsundervisninga i utgangspunktet skulle gjøre oss til mer modne kirkegjengere, så gjorde den bare det stikk motsatte, den skapte bare en begynnelse på slutten for all kirkelig deltakelse. Fordi noe essensielt i oss ble fornektet og stoppet. Jeg har hørt om et utall slike eksempler, der den ektefølte rett til å stille de dype spørsmål aldri får lov til å ta sin plass innenfor en «korrekt kristen oppdragelse.»
 
Av og til er det rett og slett helt nødvendig å gjøre opprør mot alt vi har lært, siden bedreviterne ikke tillater refleksjon som en nødvendig del av den personlige modningsprosessen. Gjennom et opprør mot det fastsatte, finner vi enda flere motargumenter mot det innlærte. Men alle spørsmål som dukker opp og skaper tvil rundt den tradisjonelle troen, blir stemplet som vranglære.
 
Hvor mange konverterte buddhister har ikke skottet bort på de naive kristne som tror på bokstavlige tolkninger av Bibelen, mens de med selvfølgelighet forstår tanken om gjenfødelse? Hvor mange fundamentalistisk kristne fordømmer New Age-idéer som djevelens verk og håner Hinduer og deres Nirvana og mangfoldige gudeskikkelser? Mens de selv har private samtaler med sin helligdom og fortsetter å bygge videre på sin egen magiske forestilling rundt egen versjon av Gud. Selv de som oppfordrer mennesker til en personlig søken, har utkommet for søkeprosessen klart på forhånd. Gjennom det tradisjonelle læren om hva personlig søken går ut på, får vi oppfattelsen av at vi skal finne et ferdiglaget svar om konseptet Gud. Dette har skjøvet oss vekk fra å se den muligheten vi har for å erfare enheten ved å oppdage dette selv gjennom eget liv.
 
En dyp og ekte undring vil kunne føre til stor glede over ny innsikt og åpenbaringer,  ikke ulikt det som skjer innenfor kunsten og vitenskapen. Men hvis vi klamrer oss til den etablerte viten om en ting, så skrumper innsikten vår inn.  Hvis et spørsmål skal være av dyp, åndelig verdi, må undringen være levende og fersk. Hver gang vi stiller oss selv de ektefølte spørsmålene, så vil de bringe med seg dyp undring over hva svaret kan eller skal være. Helt uavhengig av hva vi husker fra før eller har erfart fra tidligere. Det trengs ingen ferdigskrevne svar, ingen doktriner. Vi må faktisk legge alle doktriner til side i vår personlige søken. Alt som trengs er en bevisst og ekte vilje til å være uavhengig av hva utfallet vil komme til å bli.
 
Å modnes gjennom personlig søken er ikke noe for de svake og ettergivende, men kun for de de som er klare og villige, uansett hvilken frykt eller ubehag det rører bort i. Denne utfordringen er i seg selv en invitasjon til modning. Det er en invitasjon til å gi slipp på avhengigheten av andres oppdagelser. Samtidig vil de etablerte sannhetene motivere og presse oss inn mot å stille oss selv nye spørsmål.
 
Å stille de dype spørsmål handler ikke om opplevd mestring ved det å finne et tilfredsstillende svar. Menneskets bevissthet vil aldri sørge for at vi faller til ro eller finner sikkerhet i noe, unntatt vissheten om at en selv har evne til å finne sannheten på egen hånd. Det er en evig mekanisme i oss. Den oppfordrer sinnet til å strekke seg forbi sine kjente grenser. Det er slik vi modnes, det er slik sjelen utvikles videre. Dette vil frigjøre oss fra trangen til å måtte definere oss selv, – mot istedet å søke og erfare det å være oss selv. Det gir en ydmyk, men samtidig, stor kilde til glede. Dette gir oss ikke automatisk en ny pakke med nye definisjoner og historier.
 
Utfordringen med en modningsprosess er å være villig til å gi slipp på alle gamle referansepunkter for så å kunne finne ut ting helt på egen hånd. Å utvikle seg selv gjennom personlig søken er ingen liten utfordring. Det krever slutten på ens egen oppfatning om den indre og ytre verden slik man før har tenkt om den, uten noen visshet om hva disse forestillingene skal kunne erstattes med. Vi har alle opplevd å gi slipp på den verden vi er kjent med når vi ligger og drømmer om natta, og vi setter pris på og trenger det som denne drømmeverden har å gi oss for vårt velbefinnende på flere nivå.
 
Modning innebærer å ta imot utfordringen det er å slippe taket i de kjente og kjære forestillingene om verden, mens vi fortsatt er våkne.

 

– Gangaji

http://www.hiddentreasuregangaji.com/

Del denne artikkelen :