En 7 år gammel jente ved navn Alice ble utsatt for en ulykke. En gutt skjøt henne med en softgun og traff henne i ansiktet. Han traff henne like under øyet, slik at hun fikk et stort sår som etterlot et stygt arr som hun måtte leve med resten av livet. Før ulykken var hun ei trygg, livlig og utadvendt jente som alltid så mennesker rett inn i øynene når de snakket. Hun hadde egentlig ikke tenkt så nøye på hvordan hun så ut. Men etter å ha fått dette arret, følte hun skam over å ha denne svært så synlige skaden, så hun kikket bare ned, og ville ikke se andre inn i øynene. 

Alice vokste opp og fikk sitt eget barn. Da hennes datter Rebekka var tre år, hadde hun en favorittserie på barne-tv som het «den store blå klinkekula». Episodene startet alltid med bilde av den flotte blå jordkloden, sett i fra månen. En kveld da moren skulle legge datteren for kvelden, ble hun som vanlig sittende på kne ved siden av barnesengen for å si god natt. Jenta ville alltid ha en liten prat med sin mor før hun skulle skru av lyset og avslutte for natta.

Denne kvelden virket datteren ekstra funderende. Hun kikket lenge på morens ene øye, det som hadde et arr like under. Så tok hun mammans hode mellom sine små barnehender og stirret enda nærmere. Moren følte at magen knyttet seg sammen, hun følte seg så liten og ubeskyttet, og ønsket å se ned og skjule arret sitt igjen. Barn er så åpne og direkte når det handler om de ytre ulikhetene blant folk. Det kan virke så sårende når barnas ord kommer direkte og avslører det vi ønsker å skjule. Selv om de ikke mener noe vondt med det de sier, så kan deres ord virkelig såre. Rebekka fortsatte og stirre på øyet og moren forberedte seg på å mentalt kunne forsvare seg mot krenkende ord.

Rebekka hadde holdt morens ansikt slik mellom hendene en god stund da hun med en alvorlig, og litt veslevoksen mine sa noen ord Alice aldri skulle glemme. Jenta sa ordene med en sånn selvfølgelighet at det nesten virket som om hun bare ville ha nevt det i tilfelle mamman hadde glemt det;  «Mamma, – du har en hel verden i øye.» Og med en fortsatt dyp interesse for morens øye, fortsatte hun;  «Mamma, hvor har du fått denne verden fra?»

Etter denne opplevelsen med datterens ord, var det som om all frykt og skam bare ble borte med et blaff. Datteren hadde frigjort sin mamma slik at hun kunne omfavne alle aspektene ved seg selv igjen, godta hele sin kropp, til og med akseptere alt hun hadde vært skamfull over.

Alice tilføyde senere i sine notater et svar på datterens dyptgripende spørsmål; «Ja, det er en verden i mine øyne. Og det er faktisk mulig for meg å elske den. Selv ut i fra hva denne verden har gitt meg av sinne, skam, og indre forestillinger, – så elsker jeg den.»

~En historie fra Alice Walkers liv.

 

Skinn med det hele mennesket du er. Bruk ikke livet på å skamme deg over hvem du er eller særpreg ved din kropp. Tilgi deg selv, aksepter deg selv. Ta imot med kjærlighet all den lærdom som disse aspektene ved deg selv har gitt deg. Vær deg selv fullt og helt. Sett alle aspektene ved deg selv sammen til et helt menneske, et fullstendig deg, som du kan leve og blomstre gjennom.  

 

 

Del denne artikkelen :