Det sies at ensomhet er en av de store folkesykdommene i vår tid. Så merkelig det er å ha så mange muligheter til kontinuerlig kontakt med andre mennesker, og samtidig føle seg så eksistensielt ensom…

Når livet er hektisk føler man kanskje mest på at man sjelden har tid for seg selv. Mange av oss omgås andre mennesker hele dagen, og når kvelden kommer føler vi at våre sosiale behov er godt dekket. Men fra tid til annen dukker det opp situasjoner eller perioder hvor vi kjenner at vi virkelig trenger en skulder å gråte på. Vi ser gjennom kontaktlisten på telefonen og de 300 Facebook-vennene, uten å finne en eneste person som vi føler at vi kan kontakte og øse ut våre tanker og følelser til.

Hvorfor er det sånn? Og kan vi gjøre noe med det?

Venner kommer og går gjennom livet. Å tviholde på vennskap har ingen hensikt, da vi alle er i utvikling og på forskjellige punkter i livet ikke vil være på samme sted, fysisk eller mentalt,  som de vi tidligere har følt oss så knyttet til og glad i. Mange opplever at det blir vanskelig å få nye venner når man er voksen. Kanskje blir vi så satt i oss selv, og den indre vissheten om at vi blir som vi omgås, gjør at vi ikke ønsker å omgås noen fordi vi bare vil være den vi er. Vi er ikke like åpent nysgjerrige, fleksible og søkende som vi var da vi var barn.

Allikevel har vi en stor bekjentskapskrets, vi har noen venner, og de fleste opplever at de også har bestevenner. Forrige uke hadde jeg en uhøytidelig spørreundersøkelse her på Zuna. Der svarer nærmere 20% av de har «Ingen nære venner».

For noen år siden befant også jeg meg i en situasjon hvor jeg ønsket at jeg hadde flere nære venner. Jeg hadde flyttet til et nytt sted, og fikk raskt mange bekjente. Men det var ingen jeg følte at jeg kunne åpne meg for og virkelig snakke med. Jeg greide ikke ha full tillit til noen av dem, og var usikker på om jeg bare ville oppleves som plagsom og klengete dersom jeg oppsøkte dem med mine indre og personlige tanker. Jeg kjente mange som jeg kunne snakke med om været, nyhetene, shopping,  kjendiser og sladder fra lokalsamfunnet. Og jeg hadde venner jeg kunne være sammen med og finne på ting med. Men samtidig var det en følelse av distanse til de alle, jeg turte ikke nærme meg dem på et mer personlig plan.

Det jeg egentlig savnet var en virkelig bestevenn.

Hva er det som kjennetegner en bestevenn, og hva er det egentlig som skjer når man går fra å være en bekjent til å bli en venn og så en bestevenn? Hva er det som har gjør at vi føler at vi kan være oss selv uten frykt for å være til bry og uten å være redd for avvisning sammen med noen mennesker?

De menneskene som jeg føler meg best sammen med er mennesker som er hyggelige og vennlige mot meg,  som viser interesse for ting jeg er opptatt av og som betyr noe for meg. Det er de som er der for meg også i perioder hvor jeg har hatt det vanskelig, uten å trekke seg unna. Selv om jeg ikke hadde overskudd til å være en god venn tilbake akkurat da. Men det viktigste av alt – jeg har ikke følt meg kritisert, fordømt eller latterliggjort av dem.

Overgangen fra bekjent til nær venn foregår ikke over natta, det er en prosess som tar tid. Men det har alltid vært den ubetingede vennligheten som har gjort at jeg har ønsket å ha noen som en sentral person i mitt liv.

I en periode opplevde jeg at jeg ikke lenger hadde noen slike venner. Og jeg begynte å lure på  hvorfor ingen rundt meg oppførte seg på denne måten mot meg. Hvorfor var det ingen som viste meg den vennligheten, interessen, aksepten og tilliten som jeg ønsket meg?

Til min store skrekk innså jeg etterhvert at problemet ikke var at jeg ikke hadde noen bestevenner lenger. Problemet var at jeg ikke var en bestevenn selv. Jeg hadde ikke gått noen av mine bekjente i møte med vennlighet, nysgjerrighet og oppmuntring. Jeg hadde ikke vært særlig opptatt av hva andre gikk gjennom eller gått inn for å bygge opp under deres tillit til meg.  Da jeg innså dette ble jeg overveldet av følelser av skam.

Hvordan kunne jeg forvente at noen ville være en bedre venn for meg enn jeg var for dem?

Kanskje spørsmålet ikke så ofte er hvorfor et menneske ikke har noen venner, men snarere hvorfor det ikke er  en venn for  noen selv? Ikke hvorfor ingen er glad i deg, men hvorfor du ikke er glad i andre? Hvorfor tilbyr ikke jeg min godhet, min aksept, min interesse, min tid, min oppmuntring, min betingelsesløshet og støtte til andre mennesker? Hvorfor gjemmer jeg meg inne i mitt eget skall og furter fordi ingen kommer og banker på?

Denne erkjennelsen satte ting i et helt nytt perspektiv for meg. Plutselig oppdaget jeg at muligheten til å få venner ligger i meg selv. Alt jeg trenger å gjøre er å finne noen i min bekjentskapskrets som jeg ønsker å bli bedre kjent med, og legge til side min egen frykt for avvisning. Og deretter være på en måte mot dem som gjør at de opplever meg som seg en berikelse i deres liv.

For å ha nære venner må jeg være villig til å gi av meg selv, være engasjert i andres liv, glede meg over deres gleder, ta del i deres sorger, være aksepterende og forståelsesfull,  støttende i deres utfordringer, og vise meg deres tillit verdig. Først når jeg selv har gjort det har jeg åpnet opp for at andre skal møte meg på samme måte. 

 

«En venn er en du kan tømme ut ditt hjerte for, både hvete og agner. Så vet du at milde hender vil ta det opp, sikte det, beholde det som er verdt å beholde, og blåse resten bort med vennlighetens pust.» ~George Eliot

Del denne artikkelen :