Vi sitter og spiser lunsj en dag, da min datter plutselig sier at hun og hennes mann vurderer ”å starte en familie”. ”Vi holder på med en spørreundersøkelse,” sier hun, halvveis spøkefullt. ”Synes du vi skulle hatt en baby?”
”Det vil forandre livet deres,” sier jeg forsiktig og med et nøytralt tonefall. ”Jeg vet,” sier hun, ”slutt på å sove lenge i helgene, slutt på spontane ferieturer…”
Men det var ikke det jeg mente i det hele tatt. Jeg ser på min datter, prøver å finne ut hva jeg skal si til henne. Jeg vil hun skulle vite noe hun aldri vil lære på noe svangerskapskurs.
Jeg vil fortelle henne at de fysiske sårene fra en barnefødsel vil gro, men at å bli mor, vil gi henne et emosjonelt sår, så kraftig, at det for alltid vil gjøre henne sårbar.
Jeg vurderer å advare henne om at hun aldri mer vil kunne lese en avis uten å spørre seg selv, ”Hva om det hadde vært MITT barn?” At hvert eneste flykræsj, enhver husbrann vil plage henne. At hver gang hun ser bilder av sultende barn, vil hun lure på om noe kan være mer grusomt enn å se sitt barn dø.
Jeg ser på hennes nøye nylakkede negler og moteriktige antrekk og tenker at uansett hvor sofistikert hun er, vil det å bli mor redusere henne til det primitive nivå hvor en bjørnemor beskytter sin bjørnunge. At et påtrengende rop ”Mamma!” vil få henne til å slippe en sufflé eller hennes fineste krystall uten et øyeblikks nøling.
Jeg føler at jeg bør advare henne om at uansett hvor mange år hun har investert i sin karriere, vil hun bli profesjonelt avsporet til morsrollen. Hun vil kanskje ta i bruk barnehage eller dagmamma, men en dag vil hun gå inn til et viktig møte og ikke kunne slutte å tenke på den søte lukten av barnet sitt. Hun må bruke all den selvdisiplin hun kan oppdrive for ikke å skynde seg hjem, bare for å forsikre seg om at barnet hennes har det bra.
Jeg vil at min datter skal vite at hverdagslige avgjørelser ikke lenger vil være rutine. At en fem år gammel gutts ønske om å bruke herretoalettet fremfor dametoalettet hos McDonalds vil utgjøre et kjempedilemma. At akkurat der, midt i skramlende brett og hylende unger, vil ting som uavhengighet og kjønnsidentitet bli veid opp mot muligheten for at en barnemishandler kan lure inne på toalettet. Uansett hvor god hun er til å ta avgjørelser på kontoret, vil hun konstant sette spørsmål ved sin evne til å være mor.
Når jeg ser på min attraktive datter, vil jeg forsikre henne om at hun etterhvert vil kunne ta av de ekstra svangerskapskiloene, men hun vil aldri føle seg som den samme som før. At hennes livsstil, som nå er så viktig, vil ha mindre verdi for henne med en gang hun får barn. At hun ville ofret seg selv umiddelbart, for å redde sitt avkom, men at hun også vil håpe på enda flere år; ikke for å oppnå sine egne drømmer, men for å kunne se sitt barn oppnå sine.
Jeg vil at hun skal vite at et keisersnittarr eller et skinnende strekkmerke vil bli et hederstegn. Min datters forhold til hennes mann vil endres, men ikke på den måten hun tror. Jeg skulle ønske hun kunne forstå hvor mye du elsker en mann som forsiktig pudrer en barnerumpe eller som aldri nøler med å leke med sitt barn. Jeg synes hun bør få vite at hun vil forelske seg i ham igjen av årsaker hun nå ville synes er veldig uromantiske.
Jeg skulle ønske min datter kunne fornemme det bånd hun vil kjenne med kvinner som opp gjennom historien har forsøkt å stoppe krig, fordommer og fyllekjøring. Jeg vil beskrive for min datter den gleden det er å se ditt barn lære seg å sykle. Jeg vil fortelle henne om den inderlige latteren fra en baby som rører ved den myke pelsen til en hund eller en katt for første gang. Jeg vil at hun skal kunne kjenne den gleden som er så virkelig at den faktisk gjør vondt.
Min datters spørrende uttrykk får meg til å forstå at øynene mine er fulle av tårer. ”Du vil aldri angre på det, ” sier jeg til slutt. Så strekker jeg hånden over bordet og klemmer min datters hånd og sier en stille bønn for henne og for meg selv og for alle dødelige kvinner som snubler inn i dette vakreste av alle kall. Det er fantastisk å være mamma.
– Ukjent forfatter
~ Making the decision to have a child is momentous. It is to decide forever to have your heart go walking around outside your body ~
Elisabeth Stone
Gratulerer med morsdagen. Jeg legger link på min facebook-side, Dette var så utrolig vakkert skrevet. Jeg blir helt rørt jeg……..
Hm, om dette får meg til å grine nå, så lurer jeg på hva slags sippeguri jeg kommer til å bli om jeg får barn…
så fantastisk skrevet 🙂
Det var et godt innlegg! Det dreier seg i det store og hele ikke om å ikke få sove, selv om det blir en del av det i perioder. Men det er så uandelig mye mer som gjør det strevsomme veldig lite i forhold.
Fantastisk skrevet, ble veldig rørt.
wow… det var vakkert skrevet… mange unge som virkelig burde lest dette..
Så fantastisk vakkert skrevet!
Så bra skrevet <3 verdt å lese!
Godt skrevet, – jeg felte et par tårer! 🙂 <3
Namasté Zuna <3 nydelig skildring av hvordan det er å være mor..
Utrolig god beskrivelse. Kjenner meg veldig igjen!!
Det var en utrolig vakker skildring, som jeg kjente meg veldig igjen i! <3
Vakkert!
vakker skrevet og det rørte meg! Jeg håper at jeg kan kjenne meg igjen i dette en dag!
Dette innlegget er så vakkert, rørende og ikke minst sant, og har lest dette innlegget med både klump i halsen og tårer i øynene, flere ganger, siden jeg fant linken til dette innlegget første gangen. Kjenner meg så absolutt igjen i dette. Har linket til innlegget ditt både på fb-siden min og på bloggen din.
Fantastisk godt beskrevet, traff meg rett i hjertet.
Wow.. Så fantastisk nydelig skrevet ..
Jeg blir antageligvis lynsjet nå, men etter å ha lest dette innlegget sitter jeg igjen med spørsmålet om det egentlig er så fantastisk å bli mamma…
Bare vent til du en dag blir mamma! Kommer aldri til å angre på det et sekund! Man elsker det lille barnet i magen høyere enn alt før det kommer til verden! og når barnet kommer til verden gir det så mye glede! Mye sant i dette innlegget ja men det er bare slik det er!! vi vil så klart gjøre alt for våre barn! Til enhver tid 🙂
Jeg lynsjer det ikke. Men tenker litt som deg.. det betyr ikke at jeg på noen måte betviler det som står i “artikkelen”/teksten (hva det nå skal kalles). Det betyr bare at jeg også STILLER SPØRSMÅLET. At jeg ikke vet. At jeg lurer. Og at jeg får en masse tanker. Jeg synes teksten var aldeles vakker, og rørende. <3 Jeg håper at min virkelighet vil ligne på den som er beskrevet i teksten, hvis jeg blir mor en dag. Men jeg har likevel hørt fra foreldre som er oppegående mennesker med masse empati, kjærlighet, intelligens, klokskap osv.. at de i sine mørkeste stunder har angret på sine barn. At de har funnet prøvelsene så vanskelige at de har balansert på grensen mellom kjærlighet og hat. At akkurat disse foreldrene har hatt barn som har vært meget krevende (hvis man ser på barnas diagnoser) har muligens bidratt til at de foreldrene jeg snakker om, har blitt nødt til å gå noen ekstra runder, og være helt, helt ærlige. Eller kanskje ikke.. Jeg er i alle fall overbevist om, at selv om man vet hvordan noe oppleves for en selv, vet man ikke hvordan "det samme" (hæ??) oppleves for alle andre. Du er deg, ditt barn er ditt barn, og relasjonen mellom dere er.. relasjonen mellom dere. Sikkert særs mange fellestrekk og mye gjenkjennelig mødre imellom. Men tror uansett.. at det finnes så mange historier der ute, så mange opplevelser, og grader.. at jeg ikke tør å stole på at det blir like fantastisk å være mor som "det sies". Jeg håper det jo. Og det er litt hva jeg gjør det til. Men ikke bare..
Jeg har aldri angret. Men det forekommer rett som det er at jeg kan være trist over det jeg har mistet. Å velge en ting, betyr samtidig å velge bort andre ting, og det er trist når de andre tingene også har verdi.
Selv om jeg fortsatt mener, og alltid vil mene, at verdien av å ha barn er større enn verdien av det jeg måtte ofre for å kunne være far, så er jeg likevel av og til trist over det jeg måtte ofre.
At det er fantastisk å bli mamma kan du stole fullt på. Fra du merker de første vàre bevegelser i maven, til du har en sprell levende baby ved ditt bryst. De følelser som da dukker frem, er gull verd. Det første smil, lyden av barnets første latter, synet den dag hun/han reiser seg første gang og går tre-fire skritt, første sølekake du må smake, første spørsmål du må svare på om og om igjen. For ikke å snakke om første klemmen fra lubne barnekinn. Og ikke minst den lykke du føler bare ved å se ditt barn ha det godt. Gled deg til å bli mamma. Jeg har tre barn, nå voksne og fire herlige barnebarn. Det er toppen av lykke
Syns ikke det er riktig å si at alle får en slik følelse, for det er faktisk ikke en selvfølge for alle. Noen får en morsfølelse ved første spark, noen når de ser barnet sitt for førstegang og noen får det ikke før litt senere. Og det betyr ikke at de som ikke får “fyrverkeri, lykketårer og flyvende hjerter” rett etter fødsel er mindre egna mødre enn de som får den følelsen. Dessverre er det så tabu å ikke få den sterke morsfølelsen som “alle” andre får, å det får dem til å skamme seg og føle seg unormale, og tilogmed en dårlig mor.
Jeg kan ærlig si at de tre-fire første mnd etter at jeg ble mor var noen av de kjedeligste og tyngste mnd jeg har hatt. Selvsagt var jeg stolt og jeg elsket ungen min, men jeg lurte på hvorfor jeg ikke fikk den fantastiske følelsen som alle andre mødre snakket om. Jeg var redd for at jeg ikke ville bli en god mor. Så derfor syns jeg det er utrolig viktig å faktisk legge vekt på at det ikke er alle som syns det er så fantastisk i starten, det er ikke noe fasitsvar på hvordan folk reagerer når de får barn.
Takk for at du skriver det jeg ville skrive Camilla. Jeg opplevde det samme, mye mulig det var pga keisersnitt, kuvøse og 6 uker på sykehus hvor jeg ikke følte at gutten var min, men jeg manglet den følelsen i starten og det plager meg enda to år etter.
Så utruleg fint skreve! Fekk meg til å gleda meg endå meir til den dagen eg sjøl bli mamma 🙂
Utrolig godt skrevet og absolutt dekkende for det å være mamma. Om ungene blir voksne, går en alltid med et agg i seg om de har det bra. En gang mamma – alltid mamma. Jeg fant teksten som en lenke hos en facbookven. nJeg har lånt teksten til min blogg, men har samtidig oppgitt kilden. Håper det er OK. teksten fortjener å leses av de som ikke er på Facbook også.
Herlig skrevet. Mann, 21.
Jeg er alene pappa og har vært det i mange år nå. Og når barnet vårt var baby begynte moren og jobbe etter 5 mnd. Etter det var jeg alene med han og melket moren når hun var hjemme.
Jeg føler ikke disse tingene som jeg leser her og ser på dette som en smule overfølsomt skrevet….
Ferie? Man tar bare med seg barnet =)
Få barn endrer ikke mye, man må bare slutte å nyte alkohol til enhver tid!
Hmmm, når de skriver at det endrer mye så tenker de ikke nødvendigvis på den daglige rutinen din, selv om dette er merkbart for de fleste som bare har hatt seg selv å tenke på tidligere, men teksten tar for seg mye av det som forandrer oss innvendig. Jeg er enig i at det er en veldig følsom og pompøs tekst som blant annet ikke sier noe om at mange forhold kan lide under det å få en ukjent bylt hjem i huset (der mange tror at det å få barn skal redde et skrantende forhold). Det høres bare snodig ut om du ikke har endret noen tankemønster etter at du ble far, men flott for deg om livet ikke ble snudd på hodet 😉
“At en fem år gammel gutts ønske om å bruke herretoalettet fremfor dametoalettet hos McDonald’s vil utgjøre et kjempedilemma”
Er det ingen barn i dag som har fedre????
Hei! Jeg har startet en underskriv kampanje, håper du vil støtte oss 🙂 Les innlegg her:
Jeg har nå tatt meg tid til å sitte ned å skrive mer forklaring på hvorfor jeg startet denne gruppe. “Vi MØDRE som vil ha vårt barn hjemme til de er 2 år” På Facebook. Jeg har aldri gjort noe lignende og har lært meg mye nytt av både positive og negative kommentar/kritikk om dette med å ha en form for inntekt slik at vi kan være hjemme med barnet vårt til de er 2 år. Også om hvor viktig det er å være hjemme å bruke tiden med barnet til de er 2 år. Jeg forstod at folk har ikke mye info om denne saken så jeg har skrevet en innlegg:
Jeg er mor til 7 mnd gammel jente og har lenge gruet meg sånn til å sende henne til bhg. Jeg ønsker virkelig IKKE å la samfunnet rive henne sånn fra meg, tanken på at jeg har ikke inntekt til å være hjemmeværende mamma.
Jeg tok opp det med moren min om det og hun foreslo at jeg kunne jobbe om kveldene siden hun gjorde det for å ha alle ungene sine hjemme frem til skolestart. Jeg forstod da at eneste mulig var å få meg kveldsjobb. Men hva med andre mødre som ikke kan det?
DA fikk jeg en ide: Å sette opp en gruppe «Vi MØDRE som vil ha barnet vårt hjemme til de er 2 år» og startet da underskriv kampanje.
Målet med dette er å få inn alle mødre som mener/har samme mening om at 1 åringer ikke skal på barnehage pga de 2 første årene er mest sårbare tiden i deres liv. Siden de ikke kan snakke for seg om å få lov å være hjemme med moren sin, må vi mødre snakke for dem. Det er ingen lov som sier at vi MÅ sende dem til bhg, men samfunnet presser oss til å tro at det er det beste for barnet vårt.
Utgifter til å overleve pr idag er skyhøyt, vi blir nødt til å jobbe. Men hvorfor skal vi sende barnet vårt så tidlig som 1 åring? Jeg finner så mange artikkel om dette, fra barnevernpedagog, barnepsykolog og forskning på dette sier at det er ikke nødvendig å sende 1 åringer til bhg for å sosialisere seg. Det er ingenting som tyder på at 1 åringer trenger dette. Men det er dette foreldrene tror.
Kopi fra: http://morgenbladet.no/ideer/2012/forskning_med_slagside#.UFhdMBzYfYc
« Professor i utviklingspsykologi, Lieselotte Ahnert, har forsket på barn med tidlig barnehagestart og dokumentert at mange ettåringer reagerer på adskillelsen med angst som skaper stress og som gir økt kortisolnivå.
Kortisolnivået øker under tilvenning til barnehagen, og fortsetter å være forhøyet i lang tid etter at tilvenningstiden er over. Det gjelder både for barn med trygg tilknytning til foreldre og for barn med utrygg tilknytning. Ahnert har publisert flere artikler om sin forskning.
Psykoterapeuten Sue Gerhardt har sammenholdt klinisk erfaring med ny forskning innen nevrobiologi og hjerneforskning om utviklingen av hjernen i barnets tre første leveår. I likhet med Ahnert har hun pekt på hvordan stress og forhøyet kortisolnivå kan være skadelig for barnet. Simen Tveitereid referer til begge i sin gjennomgang av internasjonal stressforskning i boken «Hva skal vi med barn?»
I HiOA-rapporten knyttes uheldig stress til strukturelle forhold i lavkvalitetsbarnehager.
Ahnert og Gerhardt poengterer derimot at det er selve adskillelsen i for tidlig alder som skaper stress, med mulig innvirkning på barnets immunsystem og på utviklingen av barnets hjerne.
Tidlig barnehagestart har omkostninger som noen barn tåler, men som andre kan bli varig merket av, hevder de to fagfolkene. Utviklingen i de første leveårene legger grunnlaget for barnets fremtidige evne til å kunne tåle påkjenninger og forstå sine egne reaksjoner, til å kunne kommunisere under press og ha tillit til å ta imot hjelp.
Barnet utvikler evnene gjennom erfaringen av å bli forstått og hjulpet gang på gang av én det kjenner og er trygg på.
De minste barna er sårbare. Det tar tid før de får en så trygg tilknytning til personalet at behovet for følelsesmessig nærvær og støtte kan bli ivaretatt, noe som er avgjørende for at barnet skal trives og utvikle seg optimalt. Det er særlig før barnet er to år, før det har erobret språket, at barn opplever adskillelsen fra foreldrene som angstfylt. Tidlig barnehagestart kan derfor ikke uten forbehold anbefales, ifølge Ahnert og Gerhardt.»
6 barns mor Linda C. Hagen fra bloggside: http://absolutthjemme.com/ skriver:
«All pedagogikk og alle mulige fagbrev vil aldri kunne erstatte mammaen.»
Hun skriver veldig bra stoff om dette saken. Jeg har stor respekt for henne. For hun er en mamma som setter barnet sitt først. Det er sånn mammas jobb er.
Dette er min favoritt tema der hun skriver:
«Mitt inntrykk som jeg har fått gjennom bloggen og noen fb-sider og kvinner jeg snakker med, er at flere og flere tenker mer og mer på den tiden foreldre og barn mister, og at det kanskje er verdt se seg om på andre løsninger enn tidlig barnehagestart. Dette har jeg sett flere steder. Familiene får mindre penger, selvsagt, men når det kommer til stykke, så er det ikke det som betyr mest.
Når 38% har barna i barnehage fordi de føler at samfunnet er lagt opp slik, forteller det meg at mange av disse egentlig ikke ønsker å ha det slik. Jeg er glad for å kunne vise andre at man MÅ ikke ha det slik. Det går an å ikke være med på den karusellen i noen år.Jeg tror folk har dårligere samvittighet for tapt tid med barna enn å ikke betale skatt i noen år.
Jeg har ikke dårlig samvittighet for å ikke betale skatt, for min familie som en enhet betaler veldig mye skatt. Jeg om mannen min jobber i et team og betaler totalt sett like mye skatt som to personer.
Det hele handler ikke om penger, men om TID!»
Dette er faen (unnskyld uttrykket) meg sant! Vi mennesker er blitt mer for materalisme enn for tiden med barnet opptil to årings-fasen.
Les denne linken om dette med at vi er blitt mer for materalisme:
http://www.zuna.no/2011/11/17/a-holde-hjulene-i-gang/
Men spørsmålet er: Hvordan skal vi klare oss hjemme når vi ikke har inntekt? Jeg undersøkte mange artikler som jeg fant på internett og jeg fant da Nina Stanghov Ulstein, hun er barnvernpedagog her på Lykkligbarndom.no og fant ut at:
Kommunene mottar 15.000 pr barn pr mnd når barn er i bhg. Istedetfor å sende 1 åringer til bhg, kan mødre velge å ha dem hjemme til barnet er 2 år og kan da motta halvparten av det kommunene mottar og da har vi inntekt til å være hjemme. Samtidig kan vi søke kontantstøtten fra NAV og legge det sammen og da har vi nok å leve med de inntekten. Genial, og staten sparer jo på det.
Nina Stanghov Ulstein skrev også:
«Barn har størst separasjonsangst når de er mellom 12 og 18 måneder gamle og det er da vi sender dem fra oss»
Vi mødre er nødt til å sette barnets behov først og ikke la samfunnet påvirke oss og få oss til å tro at det eneste riktig er å rive av oss barnet og sende dem til bhg.
Mange av oss har ikke mulighet til å spare eller ikke har fastjobb til å kunne ha permisjonsordning. Det er kommet frem flere og flere artikkel fra barnepsykolog, barnevernspedagog om at barn vil være samme med mødre sine til de er 2-3 år. Barn kan ikke snakke for seg selv, derfor må vi mødre snakke for dem. Mange får uheldig stress, forsinkelse til hjerneutvikling og blir utrygg av seg av å rives fra foreldrenes sine i så tidlig alder.
Mange mødre velger likevel å sende 1 åringer dit, pga sosiale utvikling, mens de egentlig ikke trenger det. Dette er pga økonomisk grunner at mødre ser seg nødt til å gjøre dette. Om vi står sammen og kjemper om å få rettigheter til å ha inntekt til å være hjemme med barnet vårt, kan vi VINNE.
Kom igjen, skriv under og vis din støtte 🙂
http://www.underskrift.no/underskrifter.asp?Kampanje=4209
Du burde endre det navnet til FORELDRE, det finnes nemlig mange menn som er fedre også!
Helt enig i det som er skrevet. Men så må man også huske på at det er 50% sjanse for at forholdet går til helvete de første årene etter at man har fått barn.
Hva med pappa! Hva skjer med oss.
Eg kjenner meg ikke igjen i noe av det. Eg er mor til ei på 3 år men eg elske jenten min over alt og angre ikke på eg blei mor 🙂 det er det beste som har hent meg <3