Vi sitter og spiser lunsj en dag, da min datter plutselig sier at hun og hennes mann vurderer ”å starte en familie”. ”Vi holder på med en spørreundersøkelse,” sier hun, halvveis spøkefullt. ”Synes du vi skulle hatt en baby?”

”Det vil forandre livet deres,” sier jeg forsiktig og med et nøytralt tonefall. ”Jeg vet,” sier hun, ”slutt på å sove lenge i helgene, slutt på spontane ferieturer…”

Men det var ikke det jeg mente i det hele tatt. Jeg ser på min datter, prøver å finne ut hva jeg skal si til henne. Jeg vil hun skulle vite noe hun aldri vil lære på noe svangerskapskurs.

Jeg vil fortelle henne at de fysiske sårene fra en barnefødsel vil gro, men at å bli mor, vil gi henne et emosjonelt sår, så kraftig, at det for alltid vil gjøre henne sårbar.

Jeg vurderer å advare henne om at hun aldri mer vil kunne lese en avis uten å spørre seg selv, ”Hva om det hadde vært MITT barn?” At hvert eneste flykræsj, enhver husbrann vil plage henne. At hver gang hun ser bilder av sultende barn, vil hun lure på om noe kan være mer grusomt enn å se sitt barn dø.

Jeg ser på hennes nøye nylakkede negler og moteriktige antrekk og tenker at uansett hvor sofistikert hun er, vil det å bli mor redusere henne til det primitive nivå hvor en bjørnemor beskytter sin bjørnunge. At et påtrengende rop ”Mamma!” vil få henne til å slippe en sufflé eller hennes fineste krystall uten et øyeblikks nøling.

Jeg føler at jeg bør advare henne om at uansett hvor mange år hun har investert i sin karriere, vil hun bli profesjonelt avsporet til morsrollen. Hun vil kanskje ta i bruk barnehage eller dagmamma, men en dag vil hun gå inn til et viktig møte og ikke kunne slutte å tenke på den søte lukten av barnet sitt. Hun må bruke all den selvdisiplin hun kan oppdrive for ikke å skynde seg hjem, bare for å forsikre seg om at barnet hennes har det bra.

Jeg vil at min datter skal vite at hverdagslige avgjørelser ikke lenger vil være rutine. At en fem år gammel gutts ønske om å bruke herretoalettet fremfor dametoalettet hos McDonalds vil utgjøre et kjempedilemma. At akkurat der, midt i skramlende brett og hylende unger, vil ting som uavhengighet og kjønnsidentitet bli veid opp mot muligheten for at en barnemishandler kan lure inne på toalettet. Uansett hvor god hun er til å ta avgjørelser på kontoret, vil hun konstant sette spørsmål ved sin evne til å være mor.

Når jeg ser på min attraktive datter, vil jeg forsikre henne om at hun etterhvert vil kunne ta av de ekstra svangerskapskiloene, men hun vil aldri føle seg som den samme som før. At hennes livsstil, som nå er så viktig, vil ha mindre verdi for henne med en gang hun får barn. At hun ville ofret seg selv umiddelbart, for å redde sitt avkom, men at hun også vil håpe på enda flere år; ikke for å oppnå sine egne drømmer, men for å kunne se sitt barn oppnå sine.

Jeg vil at hun skal vite at et keisersnittarr eller et skinnende strekkmerke vil bli et hederstegn. Min datters forhold til hennes mann vil endres, men ikke på den måten hun tror. Jeg skulle ønske hun kunne forstå hvor mye du elsker en mann som forsiktig pudrer en barnerumpe eller som aldri nøler med å leke med sitt barn. Jeg synes hun bør få vite at hun vil forelske seg i ham igjen av årsaker hun nå ville synes er veldig uromantiske.

Jeg skulle ønske min datter kunne fornemme det bånd hun vil kjenne med kvinner som opp gjennom historien har forsøkt å stoppe krig, fordommer og fyllekjøring. Jeg vil beskrive for min datter den gleden det er å se ditt barn lære seg å sykle. Jeg vil fortelle henne om den inderlige latteren fra en baby som rører ved den myke pelsen til en hund eller en katt for første gang. Jeg vil at hun skal kunne kjenne den gleden som er så virkelig at den faktisk gjør vondt.

Min datters spørrende uttrykk får meg til å forstå at øynene mine er fulle av tårer. ”Du vil aldri angre på det, ” sier jeg til slutt. Så strekker jeg hånden over bordet og klemmer min datters hånd og sier en stille bønn for henne og for meg selv og for alle dødelige kvinner som snubler inn i dette vakreste av alle kall. Det er fantastisk å være mamma.

– Ukjent forfatter

 

~ Making the decision to have a child is momentous. It is to decide forever to have your heart go walking around outside your body ~

Elisabeth Stone