En fars bønn om tilgivelse av W. Livingston Larned
Hør her, gutten min. Jeg sier dette mens du ligger og sover, med en liten hånd under kinnet og de lyse krøllene klistret fuktig til pannen. Jeg har sneket meg inn på rommet ditt alene. For bare noen minutter siden, mens jeg satt og leste på arbeidsrommet gikk det en bølge av anger gjennom meg. Full av skyldfølelse gikk jeg hit til sengen din.
Det er altså noe jeg har tenkt på, gutten min: Jeg har vært sint på deg. Jeg kjeftet på deg da du kledde på deg for å gå på skolen, fordi du bare feiet over fjeset med kluten. Jeg strammet deg opp for ikke å ha tørket av skoene. Jeg ropte sint da du kastet noen av tingene dine på gulvet.
Jeg fant noe å klage på under frokosten også. Du la albuene på bordet. Du brukte for mye smør. Og da du skulle gå for å leke mens jeg skulle til toget, snudde du deg og vinket med en hånd og ropte: «Ha det, pappa!» mens jeg rynket pannen og svarte: «Rett opp ryggen din, gutt!»
Og så begynte det om igjen allerede samme ettermiddag. Da jeg kom oppover veien, fikk jeg se deg sitte og spille med klinkekuler. Det var hull på sokkene dine. Jeg ydmyket deg foran vennene dine og sendte deg foran meg opp til huset. Sokker er dyre – og hvis du hadde vært nødt til å kjøpe dem selv, ville du vært mer forsiktig! Tenk deg det, gutten min, fra en far!
Husker du senere, da jeg satt og leste og du kom redd inn med et såret uttrykk i øynene? Da jeg så opp fra avisen, nølte du ved døren. «Hva er det du vil?» spurte jeg morskt.
Du sa ingen ting, men løp over gulvet i et eneste sprang, kastet deg om halsen min, ga meg en klem med en kjærlighet Gud har plantet i hjertet ditt, og som ikke en gang avvisning kan ta bort. Så var du vekk, trippende opp trappen.
Gutten min, det var like etterpå at avisa gled ut av hendene mine, og en forferdelig følelse kom over meg. Hva hadde vanene gjort med meg? Den vanen å finne feil, med å irettesette – det var min belønning fordi du er gutt. Det var ikke det at jeg ikke var glad i deg, det var det at jeg ventet altfor mye i forhold til alderen. Jeg brukte min egen alder som målestokk.
Det var så mye som var godt og fint med deg og ditt vesen. Det lille hjertet ditt var like stort som morgenlyset over fjellene. Det viste du da du spontant kom løpende for å kysse meg god natt. Ingenting annet betyr noe i kveld, gutten min. Jeg er kommet til sengekanten din i mørket, og jeg kneler skamfull ned.
Dette er et dårlig forsøk på å gjøre godt igjen. Jeg vet at du ikke ville forstå disse tingene hvis jeg fortalte dem mens du var våken. Men i morgen skal jeg bli en skikkelig pappa! Jeg skal være kameraten din, være lei meg når du har det vondt, og le når du ler. Jeg skal bite meg i leppen når det kommer utålmodige ord. Jeg skal gjenta for meg selv igjen og igjen: «Han er bare en liten gutt, han er bare en liten gutt!»
Jeg er redd jeg har sett på deg som en liten mann. Men når jeg ser deg nå, gutten min, krøllet sammen i din lille seng, ser jeg at du fortsatt er et lite barn. Det virker som det var i går du lå i mammas armer. Jeg har krevd for mye – altfor mye!
Originalen heter Father Forgets og er skrevet av W. Livingston Larned.
258
Kom noen tårer i øyekroken her ja…. jeg er snart 40 år nå og fortsatt spør jeg «pappa… hvorfor dro du fra meg og mamma? Jeg var bare 4 år… hvorfor forlot du oss?
flott skrevet. bra måte og uttrykke dette på. meningsfylte ord som jeg tror folk flest til og tenke seg godt etter…. selv om jeg ikke er far selv så har jeg vert et barn før, så føler at jeg forstår…..
Etter å ha lest innholdet i lenken sitter jeg med samme følelse og kjenner meg igjen i dette. En følelse av dårlig samvittighet og anger for det som er gjort feil og for de ting jeg ikke har gjort for barna mine.
Jeg ble virkelig rørt av dette…!! Det stakk i hjertet mitt.. jeg tok meg selv nå i at jeg har gjort det samme med min lille gutt..
Takk for at du skriver dette!!!!!!!!!!!!!!! Det får meg virkelig til å tenke annerledes 🙂
Det er ikke bare dere som sitter igjen med disse følelsene.. :/
Jeg innser at jeg har gjort det samme med mitt lille barn, jeg har virkelig vondt i hjertet mitt nå!
Takk for at dere skriver dette, det fikk meg virkelig til å åpne øyene!
Og ikke minst til deg som skrev hele innlegget, Synes det er utrolig flott at du poster dette på nett/ikke legger skjul på det! Dette viser at du er en ekte mann og en god pappa! :))
Kunne likegodt vært mæ som hadde skrevet di ordan…om dattra mi…!
Så her bli d megaskjerpings…… ho e jo bare 11, lita pia ennå.
Nærhet og ubetinget kjærlighet e tingen <3
Jeg tror alle foreldre med bare en viss selvinnsikt kan sette seg inn i din situasjon. Følelsen av å angre noe man har sagt eller gjort ovenfor sine barn, man er jo tross alt bare menneske selv – og takk og lov for det.
Selv om man blir rørt av å lese historier fylt med kjærlighet, så vil jeg gjerne minne de som leser her om at det handler ikke om å snu momentant. For barn trenger mere enn bare kjærlighet. De trenger også at vi setter grenser, at vi viser dem noen retningslinjer for hvordan vi selv mener man skal te seg i samfunnet.
At man noen ganger går for langt er faktisk helt ok, så lenge man også viser at man kan si unnskyld.
Jeg er faktisk ikke enig med deg, når du skriver: «Jeg vet at du ikke ville forstå disse tingene hvis jeg fortalte dem mens du var våken». For det tror jeg han gjør. Mulig du ikke får noen umiddelbar reaksjon, men barn forstår ofte mye mer enn foreldrene tror. Så prøv å si det – gjør det kort, det holder kanskje med; «jeg var kanskje litt hard i går, unnskyld for det». Å lære barna ‘å si unnskyld’ handler stort sett kun om å gjøre det selv.
Med tanke på den kjærligheten din sønn viste deg, så er det åpenlyst at du også har gitt ham masse av det. Så fortsett med å være den strålende faren du er og ikke vær redd for å forklare ham hvordan det blir hull i sokkene hans og hvorfor man skal ta vare på dem.
PS! For dere som sitter igjen med en følelse av at jeg mener at man kun skal være streng og hard ovenfor sine barn – dere har misforstått.
Barn trenger mer enn kjærlighet sier du, grenser, irettesetting osv.
Dette er antagelig noe du tror fordi du er opplært til det, og det handler faktisk om å «forme» barna til å passe inn den «formen» du som foreldre og kanskje faktisk hele samfunnet ønsker.
På den måten berøver vi faktisk barna i å få utvikle sitt hele selv!
Mange blir kuet og mister selvtillitten, som igjen øker risikoen for mobbing og å misslykkes på skolen. Videre utvikler dette seg kanskje til psykiske sykdommer og kan føre til uførhet hvis det ikke blir oppdaget og tatt hånd om i tidlig alder. Til mer arr, til verre å reparere.
Derfor går det en følsom grense der hvor man må være klar over hvilke følger de enkelte tingene kan få. Barn er sensitive i forskjellige grader.
Så kan jeg si deg hvorfor du antagelig skriver dette, det er fordi du kjenner på samvittigheten men ønsker å kvitte deg med skyld for å rettferdiggjøre det du med ditt sinn mener er rett oppdragelse. Mens andre her går rett i ydmykhet, og all ære til dem. Det er stort i mine øyne.
Du skal selvfølgelig gjøre det som er rett for deg, men det du kan være klar over, er at det er det «forbildet» du er for dine barn, som former barna mest, er du kjærlighet som omhandler forståelse, nærhet og trygghet, blir også barna dine slik.
Er du streng og påpeker feilene de gjør blir de usikre.
La dem gjøre sine feil, for feilene er der for at de selv skal lære av dem. Og le og gled dere sammen når de ser konsekvensene i tingene… «dette var ikke så lurt nei! hahaha…. Da snakker jeg om de tingene man kan kalle bagateller, som hull på sokker osv.
Å vise i handlinger er bedre enn å forklare, eks:
Når pappa ser sokkene: «Uff Nei!, da fikk ikke pappa hvile, og heller ikke fikk han spist eller spille fotball med deg, for nå må pappa gå på jobb for å tjene penger til nye sokker! -og reiser seg opp for å gå!, barnet vil trolig aldri mer løpe ute på sokke-lessen.
Det de lærer gjennom egne erfaringer sitter tusen ganger sterkere enn det de blir fortalt.
Når det kommer til dårlig oppførsel, kan man i stedet for å irettesette spørre seg hva det er som driver fram denne oppførselen. Man må gi barna såpass tillit at de våger å fortelle hva de føler på. Det er kjærlighet og forståelse, nærhet og trygghet, for det er alltid noe som ligger bak, noe som plager barnet i slike settinger.
At vi bare er mennesker er en ting, men vi kan alltids forbedres, det er livets skole og måten vi selv utvikler oss på, ved at vi tar lærdom ut av de feilene vi selv gjør, som gjør oss til bedre mennesker!
Å oppfordre denne faren til å fortsette på samme måte, støtter jeg ikke!, for garantert ville denne gutten blitt svært skadet av den behandlingen. Det var barnets lojale kjærlighet til faren som fikk barnet til å gi ham en klem selv om han ikke var snill mot ham. Men det fikk også faren til å våkne, og det er det som er det store og fantastiske her. Han har økt sin bevisshet.
Husk at barna har vi bare til låns, vi eier dem ikke 🙂
Hvordan skal man kunne lære av sine feil om ikke noen korrigerer og viser hva som er riktig? Det er personer som aldri får et nei gjennom barndommen som oftest gjør opprør og blir mobbet, eller ennå verre: er mobberen. Å sette grenser for barn og vise tydelig hva som er forventet av dem er også kjærlighet. Er det en god framtid for barnet om den går inn i livet med innstillingen om at det ALLTID har rett? Trenden med «fri barneoppdagelse» grenser i mange tilfeller til barnemisshandling i mine øyne.
At noen mister selvtillitten fordi mor eller far sier at sånn gjør man ikke, eller får skjenn for å ikke ha tatt på sko, tror jeg nok virkelig ikke skjer med mange. Både opp og nedturer, med- og motgang er sånn livet er, og barn har faktisk ikke godt av å bli dullet med og å bare leve inni en boble til den sprekker når de blir ca 20, og realiteten kommer og VIRKELIG sender selvtillitten deres ned i grusen fordi de alltid har fått det som de vil tidligere og aldri opplevd at et nei faktisk betyr et nei, ikke «kanskje» eller «om en liten stund».
Vet dere? Foreldre er bare mennesker. De gjør feil, men kan si unnskyld. Noen ganger må de ta seg sammen, og forventninger er farlige, det er helt riktig. Men husk at dere bare er mennesker. Barna deres vil forstå det hvis dere prøver å forklare for dem. Kanskje de ikke forstår alt, men de forstår følelsene dere formidler.
Selv er jeg ikke så heldig å ha fått barn ennå, og tiden renner snart ut. I går sa min samboer i en litt heftig diskusjon, at «du er ikke mamma, så det der har du ikke greie på». Han er ikke pappa han heller, forøvrig. Jeg følte meg degradert som kvinne, og ubrukelig. Jeg skulle kunnet leve med angsten for å gjøre feil, skulle sagt unnskyld tusen ganger, hadde jeg fått sjansen til å bli mor. Og jeg skulle gjort mine feil, som alle andre.
Til «savn».\r\n\r\nEg blir litt opprørt av det du forteller at din samboer buste ut med i ein heftig diskusjon. Dette handler lite om at du sjølv er mamma. Det handler om empati og evnen til å sette seg inn i andres situvasjon. Eg har fått eit barn selv i ein alder av førti. Har gjennom tidene hatt mine meininger om det å være foreldre når venner og familie forteller om sine opplevelser positive og negative om sine barn. Eg synest det er virkelig lite sympatisk av nokon å slenge ut av seg at man ikkje kan ha sine meiningar fordi ein ikkje har opplevd det sjølv. Men, dette er kanskje sårt for han dette at dere ikkje har barn? Det gjør ikkje det enklare for deg at han seier slike ting, vil eg tru ? Eg spurte ein kjærsete ein gang : er det meg du er glad i, eller er det eggestokkane mine ??!.
Ønsker deg all lykke for fremtiden og at du måtte få oppleve den gleden det er å bli mor. Men savnet kan sette opp hindringer, så rådet mitt er å finne andre gleder i livet.. og la ting få lov til å gå av seg selv. For det du sender ut, får du tilbake!
Du sender ut, «jeg har ikke barn», det du får tilbake er at ja, du har ikke barn.
Tenk heller, » en dag skal jeg ha barn, og det kommer når tiden er inne.
For et nydelig og sterkt innlegg. En tankevekker!! Til Alex K : grensesetting er også en måte å uttrykke kjærlighet på. Enig i det du skriver!!
Takk for flotte ord, jeg er i den situasjonen at jeg nå er advart å kan gjøre så godt jeg kan for å unngå å gå i di samme fellene 🙂
dette minner meg på hvor mye eg savner faren min, ikkje at han krevde for mye, men man innser ikke hva man har før det er vekke
Jeg er elleve år og lever et bra liv, men begynner og tenke på de som ikke har det sånt. Pappa kan kreve litt av og til men ikke alt for mye.
Sitter på jobb i nordsjøen og leser dette.
Kastet meg over telefonen og ringte hjem til familien og fortalte hvor glad jeg er i dem.
Så koselig at du fikk en påminnelse om å fortelle familien din dette, det trenger vi alle i blant 🙂 Zuna
Jeg er ei 17 år gammel jente, og har snakket med faren min 2 ganger siden august i fjor. Jo eldre jeg blir, jo dårligere blir jeg i hans øyne. Jeg går ikke riktig linje på vidregående, jeg har ikke nok respekt, og jeg er en tro kopi av min mor. Jeg trenger visstnok psykolog fordi jeg er så lik henne i oppførsel, og jeg verken kler eller ter meg rett. Det er vanskelig å være akkurat slik han ønsker. Tro meg, jeg har prøvd så hardt, hele livet, for å gjøre det beste jeg kan for å gjøre for å nå opp til hans mål for meg. Men jeg orker ikke mer. Jeg gidder ikke prøve, for noen som aldri blir fornøyd. Han ringte meg en gang på bursdagen min og en gang på julaften. Begge gangene spurte han om jeg hadde skjerpet meg og blitt klokere. Jeg svarte nei, og han sa hadet. Det gjør vondt at han ikke kan ta meg som jeg er, og heller støtte de valgene jeg tar. Jeg er absolutt en fornuftig og ordentlig jente, aldri drevet med dumme ting i hele mitt liv. Foreldrene mine har lært meg bra. Jeg går medier og kommunikasjon, noe som han kaller arbeidsledighets-linja, enda dette er en av linjene man må ha høyest karakter for å komme inn på. Det irriterer meg grenseløst at han ikke bare kan si jeg er flink, og hjelpe meg videre i de studiene jeg senere velger å ta.
Jeg vet han bryr seg mye om meg og kun vil mitt beste, men han må innse det at å være en far, betyr også å støtte noen av de valgene et barn tar, istedet for å trekke dem ned. En dag, så unnskylder han seg nok, og da er jeg klar for å snakke med ham igjen. Inntil da, så er det bare synd på ham, som går glipp av alt som skjer i mitt liv i mellomtiden.
Mina, jeg synes det høres ut som du er ei veldig klok 17 år gammel jente. Ikke alle er så heldige som deg at de ser at dette skyldes forhold ved din far, og at det er mest synd på han. Mange mennesker går gjennom et helt liv mens de forsøker å leve opp til sine foreldres urealistiske forestillinger uten å forstå at det er en umulig oppgave. Det beste man kan gjøre i din situasjon er nok å skape en klar avgrensning i seg selv mellom hva som er ens egne ønsker og behov, og hva som er udekkete behov i ens foreldres bakgrunn. Forhåpentligvis har du andre mennesker i livet ditt som formidler deg den aksept og kjærlighet som du fortjener. Lykke til. Klem fra Zuna
Ja, det er ikke lett å leve opp til forventningene alltid. Tøft å være barn, samme hvor gammel du er. Håper alle fedre har lest dette og tenkt over hvor heldig dem er som har fått en sønn eller datter….
Når jeg leser dette så er jeg så utrolig glad for at jeg nesten ikke kjenner igjen et eneste ord. Jeg har verdens beste pappa som alltid stiller opp, han hører alltid på hva jeg har å si, han viser interesse for mine interesser, han viser stolthet, tolmodighet, omsorg og gir oss barna en stor trygghet på alle plan. Selvfølgelig har vi hatt våre krangler og diskusjoner og han har satt grenser som jeg virkelig kunne vise motvilje til, men når nattetimene slår inn så kan jeg med hånden på hjertet si at vi alltid har lagt oss som venner og hatt evnen til å forstå hverandre.
Dette handler kun om å snakke sammen. Sett grenser og fortell om konsekvenser. Vis kjærlighet, si det! Vær med på barnas interesser og vis også barna dine interesser. Vi kan alle bli kloke på hverandre.
Jeg har verdens stolteste pappa og han har verdens stolteste datter!
Dette kan dere alle klare, og ja… vi forstår dere 🙂