Gjennom barndommen ønsker vi at våre barn skal lære seg det viktigste for å greie seg i voksenlivet. Vi ønsker å bidra til at de skal tillegge seg kunnskaper og ferdigheter som vil komme dem og fellesskapet til nytte senere i livet.

Men hvilken lærdom har vi å tilby våre barn? Hva er det de trenger å lære, hvor skal de lære dette, og hvem skal de lære det av?

Det er viktig at alle lærer å lese, skrive og regne. Det er basale ferdigheter som er nødvendig for å klare seg i dagens samfunn. De skal helst lære litt om samfunnet vårt, som for eksempel hvordan vårt demokrati fungerer, slik at de har mulighet til å være aktivt deltagende. De har også behov for å kunne og forstå noe historie, slik at vi ikke gjør de samme feilene igjen og igjen. For at den oppvoksende generasjon skal kunne forstå miljøutfordringer, samt få vilje og kunnskap nok til å gjøre noe med de, må de også ha lært noe naturfag.  Vi kunne fortsatt på samme måte gjennom alle fagene i skolen. Vi kan alle være enige om at slik kunnskap er viktig.

Men kunnskap alene er ikke nok. Vi må kunne bruke kunnskapen på en klok måte.

Det finnes mange smarte mennesker med smarte ideer. Men mange av disse menneskene lager ting og skaper eller opprettholder strukturer som ikke er til det beste for fremtidige generasjoner, eller for den nålevende generasjon for den saks skyld. Det finnes svært mange kunnskapsrike mennesker som ikke tar kloke valg.

Eksempelvis innehar vi kunnskap om at utslipp fra bilkjøring og fra oljesektoren øker drivhuseffekten. Vi har kunnskap om at denne økningen trolig vil føre til at havnivået stiger over landområder hvor det i dag bor mange mennesker. Vi vet videre at dette kan føre til ørkenligenende klima i områder hvor det bor mange, mange mennesker. Vi vet også at dette kan lede til store sultkatastrofer, store flyktningestrømmer, mer konflikt, mer krig. Vi bor i et rikt land som kunne tatt store klimakutt og hvor de fleste at oss kunne tåle å gå ned i levestandard. Men vi gjøre lite.

Kunnskapen er der. Men visdommen mangler, og menneskeheten ødelegger for seg selv.

Vi trenger kunnskapen. Den er viktig for at vi skal kunne forstå verden, og den må alltid ligge i bunn dersom vi skal være i stand til å ta gode valg. Det er bra med spesialister, mennesker som er villige til å fordype seg, forske og finne ut mer om verden. Dette kommer oss alle til gode. Vi har stort fokus på dette i kunnskapssamfunnet Norge, og i skolen er det nettopp dette med kunnskap som er hovedfokus. Men tiden er inne for å i enda større grad sette fokus på visdom.

Kan vi bli klokere? Kan våre barn bli klokere?

Ja,  men da må vi begynne å tenke annerledes. Kunnskapen, resultatene og veksten kan vi oppnå gjennom hardt arbeid mot et mål. Ved å fylle dagene med så mye som mulig, kan vi trene ferdigheter, vi kan bli flinkere og vite mer. Visdommen, derimot, følger andre veier.

For å bli visere trenger vi ikke flere gjøremål. Ingen flere ting som skal pugges, ingen flere prestasjoner og prøver. Visdommen trenger tid og rom – ro. Ettertenksomhet. Visdommen krever at vi distanserer oss fra ytre verdier. At vi blir mindre opptatt av økonomisk vekst. Mindre opptatt av eiendeler, utseende og prestasjoner. Visdommen krever at vi i større grad nærmer oss indre verdier. Medfølelse, kjærlighet, vennlighet og en dyp, ektefølt respekt for naturen og alt i den, inkludert oss selv og våre medmennesker.

Har vi god kontakt med disse indre verdiene i oss, så føler vi selv hva som er rett og galt ut fra et bredere perspektiv. Da kommer klokskapen. Med dyp respekt for naturen er det utenkelig å f.eks rasere et naturområde for å tjene penger.

Et første steg på veien er å stresse ned. For at vi og barna våre skal få bedre kontakt med vårt indre og utvikle våre indre verdier, trenger vi ro. Det kan hjelpe med små lommer i løpet av dagen for oss selv, tid til å bare være uten å gjøre noe, eller gjøre ting uten å tenke så mye. Kanskje en del av løsningen for barna er kortere skoledager, tid til meditasjon og filosofi på skolen, mer rolig tid hjemmet og mer kontakt med naturen. At barna får holde på med ting – bygge, lage, tegne, leke, løpe, rydde og vaske, uten at de ser på det de gjør som en prestasjon, uten at de eller noen andre vurderer dem som gode eller dårlige. Uten stadige forventinger til at de skal bli flinkere eller utrette mer.

Kan vi tillate våre barn å bare være og gjøre, befridd fra følelsen av å bli observert og vurdert av andre? Kan vi gi de rom til å ikke alltid måtte være god, prestere noe, få annerkjennelse? Kan vi voksne gjøre noe for at våre barn skal føle mindre behov for stadig nye eiendeler, bedre utseende og bedre prestasjoner?

Våre barn trenger kunnskap. Men vi må samtidig gi de ro, tid og rom til å bearbeide kunnskapen og reflektere over den. Vi må hjelpe dem å oppdagen den kjærligheten til verden vi lever i, som vil gjøre de i stand til å forvalte sin kunnskap og sine ferdigheter på en klok måte.

Del denne artikkelen :