-Kjære barnebarn.

Det er med tungt hjerte at jeg har observert hvor denne utviklinga har ført hen. Barn nå til dags eier ikke respekt for noen ting lengre. De får akkurat det de peker på, og det er ikke småtteri de krever heller akkurat. «Hvis ikke jeg får mobiltelefon nå snart, så blir jeg holdt utenfor gruppa», sier de. Og foreldrene går fem på. Begge foreldrene er i arbeid, er sliten etter jobb, og har ikke tid eller ork til å fronte lange diskusjoner. Dessuten tjener de mer enn nok penger til både mobiltelefon, videospill og nye sykler hvert år. Barna blir rett og slett bortskjemte, og takknemligheten glemmes. Får de gaver av andre, har de det helt sikkert fra før, og tingene slenges bare i haugen sammen med alt det andre. Det er forresten ikke kvalitet i noe som folk eier mer. Da jeg var liten greide vi oss lenge med både leiker og møbler som vi hadde laga sjøl.  Nå kan alt lages i plast og billig stoff, og det er tydeligvis beregnet for å holde ei kort stund. Går noe istykker, kastes det bare og nytt kan enkelt bli kjøpt inn. Ingenting har noe sjel mer.

Og så er det den måten de snakker til hverandre på, sukk.. Kan noe av grunnen være den evinnelige TV-tittingen, kanskje? Barna får verden rett inn i stua, usensurert. De blir avflatede, urolige og ufølsomme, for dreping er vanlig både på TV og på dataspill. TV-underholdningen viser at det går an å harselere med alt, og ingenting får være hellig lengre. Alt er blitt så rått og så direkte, ingen som er fintfølende for andres vel og ve. De har ikke respekt for de eldre lengre, og holder ikke av dem noen ære. De sitter bare på internett og kommuniserer der. De ferdes i multimediesamfunn og treffer ikke hverandre ansikt til ansikt. Det virker som om både foreldre og barn er stressede. Foreldrene kjører barna hit og dit, det er ingen som går en meter lengre. Barna blir fortere syke enn før, og er langt fra så robuste som vi var da vi var små.

Familiene har aldri tid til hverandre lengre. Barna har en aktivitetsplan som er fylt opp for hele uka. Det er så vidt familien rekker å komme hjem før de kaster i seg et ostesmørbrød, og kjører ungene sine til dagens aktivitet. For de skal jo ikke kjede seg. Det er jo farlig. Da kan de jo finne på så mye pøbelskap. Vi hadde ikke internett da jeg var barn, men vi hadde fullt opp, og alltid noe å gjøre. Kan ikke minnes at noen klagde over at de kjedet seg. Det var vel fordi vi så verdien i de nære ting.

Kjære barn og barnebarn, kan dere ikke ta livet litt mer med ro..?

-Kjære bestefar.

Det er med lettet hjerte at jeg kan fortelle deg hvorfor ting har ført så galt av sted. Selv om du ønsket alt det gode for dine barn, så var dine beste intensjoner en del av det som har ført oss hit vi er i dag.

Som du sier så har verden utviklet seg i feil retning, men gårdagens barn forstår ikke hvorfor alt har endt opp slik. Barna av i går ønsket at deres barn skulle slippe å slite i åkeren sammen med mor og far. Du var med og oppmuntret dine egne barn til å søke ut i verden for å gjøre den til et bedre sted, et bedre sted for seg selv. Et sted hvor folk kunne tjene penger til sin mat, og kanskje bli såpass vellykkede at de kunnne legge seg opp noen penger til både større hus og biler.

I løpet av tiden har alle fått oppfylt sine ønsker om noe større, raskere og mer innbringende.  Alle fabrikker er bare blitt større og større, og konkurransen om lave kostnader og stor inntjening har ført til at vi utnytter landområder og steder hvor menneskene enda ikke har kastet seg inn i den industrialiserte og teknologiske utviklinga. Bestefar, jeg har lært litt matematikk, men denne typen matematikk har jeg lært på egen hånd. For jeg har kommet til en likning i dag som ikke går opp: Om jeg spiser min mat som kommer i fra mitt hjemområde, så går reknestykket opp. Men i dag spiser jeg en mat, kler meg i klær og kjøper ting som kommer med flyfrakt fra andre sida av jorda. I den ligningen kommer det inn en hel del ikke-nedbrytbare stoffer og søppel. Ligningen går bare ikke opp. Jeg tror kanskje det er en grunn til at mange stoffer allerede ligger dypt i jordens indre.

Alle foreldre er stolte av sine barn, men de blir enda stoltere når de ser at deres vellykkethet kan skinne litt tilbake på seg selv også. Du ønsket av ditt hele hjerte at dine barn skulle få høy utdannelse, reise ut i verden og gjøre karriere. Du fortalte dem hvor viktig det var å tjene mye penger. Jeg vet at våre foreldre har dårlig tid, og er stressede. Det er fordi de jobber på steder som krever så mye av dem. På den ene siden er det krav om at de skal produsere mest mulig varer på kortest mulig tid. På den andre side skal det attpåtil være kvalitet. De skal yte service og omsorg, men det skal skje veldig fort og effektivt uten stort av kostnader. Mine foreldre må svelge i seg at de leverer en kvalitet på jobben som de ikke helt står inne for. Samtidig kreves det en viss grad av engasjement i jobben, men likevel skal de greie å overholde restriksjoner i fleng. De skal ha rapporter og papirer i orden, melde flittig fra om nestenulykker, men samtidig holde statistikken for avvik nede. Det tales med to tunger og  finjusteres på tall, noe som fører til at mine foreldre aldri føler at de strekker til. Oppe i alt dette skal de holde seg friske for sykefraværet skal jo være lavt. De dras i to retninger mellom de mellommenneskelige verdiene og pengestrømmens ubarmhjertige krav.

Men mine foreldre ser dessverre ikke selv at de er fanget i dette systemet. De kjenner bare at jobben og dagliglivet suger kreftene ut av dem uten egentlig å forstå hvordan eller hvorfor. Resten av samfunnet fungerer forresten likedan. De som kaver inne i dette systemet ser ikke at det baserer seg på et verdisett fra forrige århundre. Det er pengene som rår. Derfor er de heller ikke i stand til å gjøre noe med det. Skolen vi går på i dag er ikke til for oss barna av i dag, det er forresten lenge siden den var det. Skoler og barnehager er blitt oppbevaringsinstitusjoner slik at våre foreldrene kan få holdes i jobb. Selv om staten riktig nok har sitt på det tørre med pedagogiske mål og retningslinjer, så er ikke de grunnleggende forutsetningene tilstede slik at de fine ordene kan oppfylles i praksis. Staten setter krav til service og ytelse, men samtidig holdes tøylene så stramme med nedskjæringer og regler, at det er umulig å gjennomføre noe som helst. Men den tunge, økonomiske ballen ruller blindt videre, og farten bare øker og øker, og alle signalene på at vi er på feil spor tas ikke til etteretning. Vi kaller det velstandsøkning, vekst og fremskritt. Og dette er for alle den riktigste veien å gå. Er det? 

Men alt blir så falskt i en sånn verden, bestefar. Våre skoler ryr sammen, de er stappfulle av barn, og det vi lærer står ikke i forhold til det som virkelig trengs av lærdom og verdier i dagens samfunn. Hver enkelt av oss blir ikke sett. Vi fortsetter å bli indoktrinert i den gamle lære som baseres på verdien av behovsskaping, produksjon og konsum.  Hva barn og unge strever med, dukker opp i en annen kant av systemet, men det hører til i et annet budsjett. Hvis bare de nasjonale prøvene viser til resultater, så er storsamfunnet fornøyd. Bare vi alle vokser opp som adlydende konsumenter, så kan hjulene holdes i gang. Og vi skal bli som våre foreldre; kun opptatt av at resultatermålene blir oppnådd.  Akkurat som på arbeidsplassen til mamma og pappa. Der får de forresten bonus hvis tallene er bra slik at de skal fortsette å holde fokus på pengene.

Barna av i dag kjeder seg lett, ja, jeg vet.  Jeg vet at også mamma og pappa kan finne på å kjede seg, selv når vi har ferie. Du var heldig og fikk oppleve å vokse opp i ei tid da det ikke var noe særlig skille mellom jobb og fritid. Dere barna fikk alltid være med på å gjøre noe der dere fikk føle dere nyttige. Dere fikk tidlig lære å ta ansvar over livet, både eget og familiens liv. Men hjemme hos oss er det ingenting som gjøres når vi kommer hjem fra skolen. Vi har alltid penger til mat og tak over hodet, men vi har ingenting som gjøres. Vi har masse som kan gjøres, som lekser eller rydding av rom for eksempel, men det må ikke til for å holde oss i live. Så alt dette som kan gjøres, kan likesågodt stå på vent, og så legger det seg på vår samvittighet om at det var noe vi burde gjort.

Du sa det selv, at dere hadde bedre tid til hverandre før. Dere pratet sammen, og barna hadde alltid noen som kunne lytte til deres frustrasjon.  Tror du ikke at dette er noe av vårt største ønske i dag også? Barna i dag føler at det kreves så mye av dem. Prestasjoner, eiendeler og det ytre betyr alt, noe som det ikke legges skjul på gjennom media og all reklame som veltes over oss. Skal man være en god konsument, så må en hel del behov i oss vekkes. Vi må bli blinde for at vi i utganspunktet er gode akkurat slik vi er. Vi skal til en hver tid sammenligne oss med venninner og idoler. Må man virkelig ha glatt hud for å bli likt? Vi blir henvist til en travel helsesøster hvis vi undrer oss over noe og når det ulmer følelser i oss som vi ikke forstår. Vi blir sykeliggjorte for den minste ting. Vi føler ikke at vi har stort å komme med av verdi til dette samfunnet, for først må vi igjennom 13-16 år med skolegang. Dere lærte fort å lage ting på egen hånd, og du sa at tingene før i tida hadde sjel. Kanskje er det akkurat denne misforståelsen som gjorde at menneskene en gang ønsket seg mer ting? Tanken om at tingene i seg selv kunne skape et bedre liv for dere fordi tingene har sjel?

Barna av i går forsto at det var penger som måtte til for å skaffe seg alt det de visste at fantes, og som de dermed ønsket seg. Nå har vi masse ting og vi fortsetter å ønske oss ytre ting. Og barna av i dag på denne kanten av kloden får akkurat det de ønsker seg. Men verden har ikke blitt et bedre sted av den grunn, har den? For tingene har jo ikke sjel, bestefar. Det er vi menneskene, det! Kanskje er de overfylte barnerommene et tegn på dette? Et tegn på at vi har mistet vår sjel et sted på veien, og leter i villfarelsen etter vår sjel i de tingene vi kan skaffe oss og omgi oss med? Men vi får ikke ro i kroppen før vi har funnet sjela vår. Kanskje er søppelberget et tegn på at vi har rotet oss bort? Vi trenger jo ikke å ha hundevis av ting å velge i.  Vi finner jo ikke roen i tingenes verden likevel..

Vi føler oss unyttige og overflødige i dette samfunnet, bestefar. Denne ballen ruller fort og ukontrollert videre og jeg er redd det er oss, dagens barn, som får i oppgave å stagge denne bomben før den velter hele kloden. Det er nok den oppvoksende generasjonen som skal få finne den egentlige betydningen av det gamle romantiske begrepet om å verdsette de nære ting. Men det skal gå bra, bestefar. Fordi jeg vet nemlig at tingene ikke har noe som helst av all verdens verdi. Tingene har ikke sjel. Det er bare vi menneskene og det som lever som har sjel. Det er bare våre liv som er verd noe. Når mine venner også innser dette, så skjønner kanskje de også at vi kun er avhengige av den maten vi spiser, og det som holder oss varme. Vi er avhengige av vennskap og kjærlighet. Så kanskje kan vi barna i felleskap overføre disse verdiene til våre foreldre, lærere og arbeidsgivere. Hvis de bare har tid, vilje og ydmykhet nok til å lytte til de urolige barna.

Del denne artikkelen :