Har du kommet til det punktet at du opplever deg selv som innestengt, så har du faktisk kommet langt i din utvikling; du er i en spire i den spede begynnelse av å finne ut av ditt virkelige deg. Du er i ferd med å bryte ut av den evige døs, den dvale du har ligget i så mange år.

Jeg er så beskjeden at jeg nesten ikke tør å gå ut. Jeg tør nesten ikke se andre mennesker i øynene. Det er bedre at jeg fordyper meg i mine oppgaver og min jobb, eller knytter meg sammen med andre i et fellesskap. Slik forholder jeg meg usynlig. Men usynligheten er utslettelsen av meg selv, hva kan jeg gjøre? Jeg er som i et fengsel. Fengslet i min kropp. Jeg har ingen stemme, men mitt ytre roper likevel. Jeg vet det ikke er meg. Jeg har forsvunnet inne i et skall.

Egoet har fått en løkke om halsen min. Jeg kjenner at jeg er fengslet i meg selv. Dette er jo ikke meg! Det er noe som vil ut, men jeg får det ikke til. Jeg opplever at min kropp sender meg små hint om at det er på tide å frigjøre noe i meg selv.  Det innerste i meg selv, den stemmen jeg hører lengst inne i meg selv, den roper om at jeg må komme ut.  Det virkelige meg, mitt høyere selv, har ikke tenkt å la mitt ego stenge denne energien inne mer!

For det egentlige meg  er så vakker og full av kjærlighet at jeg er redd for det selv. Jeg kommer til å gnistre sånn når jeg kommer ut, at jeg blender både meg selv og de rundt meg. Jeg vet det! At det er vakkert det som er der inne. Men jeg må skynde meg å få det ut før skallet kveler det vakre. Før skallet blir så tykt at det vakre i meg ikke lengre gjenkjennes av mine omgivelser. Før det negative jeg legger utenpå meg kveler de andre, og jeg drar dem med meg ned i et sort hull.

Du ligger der nå og venter på vann, på en anledning til å bryte ut. Plutselig ser du ikke deg selv gjennom øynene på egoet, du kan tre til siden for ditt ego, og observere hva ditt ego gjør med deg. Hvis du kan tenke deg at du er som et hus, der alle veggene utgjør et trangt lite rom, har du nå forstått at du ikke er veggene som utgjør huset. Du kan ikke identifisere deg med dette fengselet mer. Det virkelige deg er grunnen, den jorda vi alle er skapt av og lufta, som går gjennom oss alle. Du er den kjærligheten og kraften som alle er skapt fra. På grunnen ligger du nå flat, men du har innsett at du i det minste er på samme nivå som alle andre. Det finnes ingen som er over eller under deg av verdi. Du har bare vært et opplevende menneske, en innestengt sjel som har lengtet etter at du endelig skal innse at du er så mye mer enn et skall. Universet kommer til å legge det til rette for deg nå slik at du finner en perfekt anledning til å bryte ut. Vær forberedt på at det går mye lettere enn du tror. Terskelen er ikke så høy og uoverkommelig som du forestiller deg. Vær forberedt på å plutselig miste all frykt. Vær forberedt på å få reflektert din indre kjærlighet.

Nå skal verden få se deg slik du er. Og de som ikke tåler å se det, har sin egen jobb å gjøre i seg selv. Du skal fortsette å vokse, som en urokkelig søyle som stiger opp av jorda, som en fast og solid pyramide. Du skal vokse deg  inn i uendeligheten. Du skal begynne å se, og erfare verden fra nye øyne. Din bevissthet trer fram. Ditt lys vil skinne, og du vil oppleve deg som en del av en uendelig storhet.


Del denne artikkelen :