Har du begynt å undre deg over livets mysterier? Kanskje har du lest teorier og sannheter forankret i tro og tradisjoner fra ulike kulturer? Alt virker så komplisert, spesielt når man ser at ulike kulturer skaper motsetninger seg imellom, enda alle hevder å følge den rette vei. Og det ser ut til å være et enormt antall veier å velge i.

Ingenting er vanskeligere enn det ukompliserte og enkle. Kan det være at vi mennesker har gjort verden mer komplisert enn vi har behøvd? Vi har gått i mørket og lyst med lykter foran oss. Vi har funnet ulike veier, bumpet borti hverandre, for så å fortsette gjennom mørket på leting etter freden og tilfredsheten. Leter man etter den riktige vei med lys og lykter foran seg, vil man konstant gå i mørket. Kanskje på tide å skru av lyktene og innse at lyset kommer innenfra? Ingenting virker vanskeligere å forstå enn at sannheten finnes i meg selv.

Jeg, et lite menneske, er en liten skapning i universet. Jeg er en liten skapning som lenge har trodd at jeg har vært senteret i universet, og forholdt meg deretter. Jeg har trodd at verden består av natt og dag, og at himmelen er noe vi ser opp på av og til. Men det finnes jo ingen natt og dag i universet. Jorda sirkulerer rundt ei stjerne i en gallakse – én gallakse blant billioner.. Og i verdensrommet lyser det alltid stjerner. Jeg har alltid forestilt meg at jeg  ser opp mot himmelen, men i realiteten skuer jeg dypt ut i universet. Om natten kan jeg få en bedre utsikt her jeg sitter på min lille reisende klode.

Like sikkert som at solsikken er en del av skapelsen på jorda, så er også den en del av det komplekse i universet. Den er en universell skapning. Som meg. En liten skapning i et stort uforklarlig univers. Solsikkeplantens biologi og livssyklus er i harmoni med universet og tilpasset jordas rotasjon. Det er min også. Min biologi er til og med tydelig tilpasset en av de nærmeste klodene, månen. Solsikken blomstrer i solas kraftfelt og overfører all livsgnisten til frøet og jorda rundt. Den ler mot himmelen med sang i symfoni med universet. Den har hele universet i seg og åpenbarer en hemmelig kode bare universet forstår. Den innehar molekyler som er skapt fra den kreative kraft, opphavet til livet; kjærligheten. Ute i verdensrommet finnes billioner av gallakser med sine tilhørende billioner av soler –  atter igjen med sine respektive mikrounivers som reflekterer makrouniverset. Kilden til solsikkens kraft ligger i dens eksistens. Ikke i forsøket på å forstå og forklare eksistensen. Solsikken står der stille. Kanskje den bare vet alt?

I stillheten kan vi finne tilbake til det enkle. Stillheten er som det hvite lerretet for kunstneren. Utgangspunktet. Utgangspunktet før alle spørsmålene om hvem vi er og hvorfor vi er her dukket opp. Stillheten er det som bare alltid har vært her. Stillheten som når vinden suser i løvet, når bølgene slår mot stranden. Det er ikke alltid nødvendig fullstendig å dekke til det hvite lerretet med farger i alle nyanser. I konfrontasjonen med det blanke står tiden stille. Alt som eksisterer er bevisstheten om egen eksistens. Det er ikke nødvendig med mange ord som skal dekke over det stille, tause univers. Det som er tilstede, taler sterkt for seg selv med sin eksistens. Der våre øyne ser mangfoldet og tankene prøver å forstå det, kan vi i stillheten finne tilbake til enkelheten og enheten.

I universet er ingen ting til overs. Ingenting er overflødig. Hvert menneske er en perfekt liten skapning i seg selv som fyller den plassen han skal ta. Universet er fullkomment og jordas skapninger er perfekte. Det eneste som ikke er perfekt i vårt uendelige univers, er menneskets tanke om sin egen imperfeksjon. Disse underbevisste tankene er de fargestiftene vi har forkludret vårt væren med i våre forsøket på å forstå vår posisjon i alt som eksisterer. Denne tanken har rotet det til i våre sinn og skapt en uforklarlig uro inne i oss. Det levesettet som hver generasjon vokser inn i, er et levesett som er basert på denne grunnleggende tanken om imperfeksjon. Det har plantet frykten i oss. Frykten for at vi ikke strekker til. Jaget etter å måtte ha noe mer som glitrer foran oss. Vårt forsøk på å endre oss selv til det bedre, har ført til mange mislykkede forsøk på å endre ytre omstendigheter. Men man kan ikke studere naboens hund for å forstå seg selv. Vi har studert alt annet enn jeg‘et i forsøket på finne oss selv og sannheten om alt som er. Vi har ikke hatt tid til å finne stillheten blant alle farger og bråkete tanker som forleder oss.

Det eneste vi kan gjøre, er i all enkelhet og takknemlighet å akseptere universets perfeksjon. Det mirakelet vi er. Da finner vi tilbake til vår opprinnelige kraft, til kilden hvor vi kan hente oss inn igjen og innse vår fullkommenhet. Så kan hverdagens fargestifter gå igang igjen med å male livets bilde. Kraften ligger i å vite at i bunnen ligger utgangspunktet for livet.

Det bare er der stille, – alltid.

Del denne artikkelen :