Er du som ganske mange – litt usikker på hvem du er? Eller kanskje aller helst synes du dette spørsmålet bare er tåpelig, fordi du selvfølgelig vet hvem du er? For hvem kan vel vite bedre enn deg hvem du virkelig er?!

Ingen kan hevde å vite hvem du er, kan de?

Selv ikke du.

Ikke før du har fått kontakt med ditt hjerte. Og her fortsetter banalitetene, tenker du. «Ditt hjerte», det høres ut som et tekstutdrag fra en klisjefylt poplåt. Men du vet det nok innerst inne, at du kanskje har et potensiale liggende dypt inne i deg et sted, du har bare ikke hatt tid til å la det få komme til uttrykk. Du kan nemlig ikke vite hvem du selv er, før du med hånden på hjertet kan si til deg selv at du er god. Ja, kanskje du til og med vet at du er meget god allerede, bedre enn alle andre også, sier du. Men da bommer du på målet. For det som definerer deg, er nemlig ikke et utgangspunkt i en definisjon og sammenligning med en annen.

Våre øyne og alle våre sanser søker ubevisst utover etter avgrensninger. Vi speiler oss  i andres reaksjoner og gjennom samfunnets rammer for moral og tankesett.  Mine innbildninger om andres forventninger styrer meg kanskje mer enn jeg aner. Er du bevisst på om dine tanker om andres tanker kanskje er med på å sette dine strengeste rammer for definisjonen av deg selv? Vi prøver fortvilet å avgrense og finne vårt diffuse jeg. Enkelte har utflytende avgrensning, en energi som ubevisst fanger opp og absorberer andres energi. Søker du alltid etter tilbakemelding i andres øyne..? Andre har lukket sin avgrensning, og skjuler seg i et skall og er livredde for andres definisjoner på seg selv. Øynene søker i minst mulig grad å møte andres blikk i redsel for å bli frastjålet noe av sin indre flamme og positivitet. Hjertets kjærlighetsenergi får ikke komme ut og  flyte fritt, og negative energier legges utenpå som en avgrensning mot omgivelsene. I disse tilfellene har underbevisstheten et sterkt grep om din definisjon på hva og hvem du er i dette universet.

Menneskene har langt fra oversikt over det universet det er en del av. Vi vet at universet er så ubegripelig stort. Hver gang det gjøres en oppdagelse innen biologien, fysikken eller astronomien, så blir vi like forbauset over hvor finurlig alt er laget. Hvor perfekt og synkronisert alt ser ut til å være. Hvor uutgrunnelig universet er. De planetene vi har oversikt over, går i sine baner, og de gallaksene vi har oppdaget, de fyller sin plass i dette svære rommet som vi er en del av. Mennesket er også en del av universet. Vi er små romfarere klistret på ei lita kule som svever rundt i sin gallakse, som igjen har sin plass i alt som er. Mennesket er like finurlig og uoversiktlig utformet som det universet det er en del av.

Det er bare ren logikk og ikke noe overnaturlig med forklaringen om at du er oppstått fra den kreative energien som universet har oppstått fra. Kall den gjennomstrømmende energien gjerne kjærlighet. Og alt eksisterer i kjærligheten. For at din eksistens ikke bare skal flyte ubevisst inn i altet, som en dråpe i havet, så har universet på finurlig vis skapt egoet, slik at du skal oppleve å avgrense deg fra det enorme universet. Du skal utvikle en bevissthet om din egen eksistens. En bevissthet i kjærligheten. Egoets jobb er å finne en ramme for det du skal definere din identitet ut i fra, en illusjon om hvem du er. Egoet er som et egg du skal klekkes fra. Du er ikke egget. Du er det som vokser ut fra egget. Egoet skal vekke din underbevissthet. Den dråpen i havet som du er, skal utvikle seg til å vite at den er – hav.

Jordkloden har sin plass, og alt er der det skal være. Du er intet unntak. Du er akkurat der du skal være, du er et mirakel av en liten skapning. Tenk at akkurat du, med den bevisstheten av hvem du er, har fått sin plass i dette enorme univers. Universet tar ikke feil. Du er ment for å være her. Og du er helt perfekt for den plassen du er på. Kanskje har du enda ikke oppdaget det potensialet som ligger i den plassen du fyller. Kanskje lever du ut i fra de ubevisste rammene du har definert deg selv i.

Hvilke rammer i dette altet, dette universet, har du ubevisst satt for deg selv? Kanskje er du fast bestemt på at din barndom og din fortid er det som avgjør hvem du er. Fortiden har vært med på å forme dine tankebaner. Fortiden har styrt din underbevissthet og dine tanker inn i baner som du ikke vet hvor fører. Kanskje rett som det er kjører du gjennom mørke daler. Kanskje definerer du deg ut fra hvilke mål du har i livet, og hvordan framtidsutsiktene dine er? Og har du gitt opp fordi du ser at livet ikke dreier dit du vil? Underbevisstheten søker etter sin avgrensning i noe som ikke eksisterer. Det eksisterer ingen fortid eller fremtid. Du er ikke fortiden, du er ikke håpet eller håpløsheten over framtida. Det du er, det eksisterer bare . Eksistensen ligger kun i nuet. Her du sitter akkurat nå. Som et blankt ark som dine tanker kan male akkurat som det ønsker. Dine tanker setter ubevisst dine rammer for virkelighetsoppfatningen din, og dermed rammene for hvordan din interaksjon med omgivelsene utarter seg.

Tillegger du samfunnet ansvar for hvem du er og hvordan du er blitt? Er samfunn en ramme? Hvor stopper avgrensningen for et samfunn hen? På hvilke premisser er rammene satt? Er kultur, alder, kjønn, legning og moralske tradisjoner rammer for deg? Er din familie de som skaper din identitet, er du ubevisst plassert i ulike roller? Er dine og andres tanker om kropp og ditt utseende med på å definere deg? Kanskje mener du at ditt intellekt er en ramme og at alt hva du kan, hva du presterer og hvilket yrke du befatter deg med er det som skaper rammen for hvem du er. Din selvtillit og stolthet over hva du kan prestere.  Eller din mangel på stolthet. Mange har skapt seg et image for å understreke for seg selv og andre at de tilhører en gruppe som danner definisjonen av hvem de er. Har du bevisst vært med på å bestemme dine egne avgrensninger?

Å styres av ego, vil si å identifisere seg selv med sin separasjon og begrensing fra alt som er. De opplevelsene som styrer deg mot ego-bevissthet, er livets vei, fullt av opplevelser som river og sliter i deg, som gir deg gleder og sorger, opplevelse av rikdom og fattigdom, mirakler og traumer, og ellers mange andre opplevelser av dualiteter. I vårt søk etter å definere oss selv, gjør vi først og fremst en god jobb i å definere det utenforstående; de andre. De andre viser oss så tydelig hvilke avgrensninger vi definerer oss ut i fra. Vi karakteriserer andre, definerer dem og vurderer dem. Og, til og med rangerer dem ubevisst i verdi, alt etter hva vi selv setter høyest som verdistandard. Er mengden penger og eiendeler en standard du følger? Har du ubevisste yrkeskriterier der du ser for deg at en bygningsingeniør er høyere i et hierarki enn en gatefeier? Er dine eiendeler og klær viktig som refleksjon av ditt indre og dine verdier? Er søken etter ære og  makt det som styrer dine tankebaner og definerer deg?

Vi vet alle så inderlig godt at mennesket er født nakent, og at hvert et barn som fødes, er like mye verdt som et annet barn på den andre siden av kloden. Det eksisterer ingen skiller mellom oss som kan separere oss. Vi er alle likeverdige mirakler, vi er alle gode. Vi er små romfarere, som bare er i startgropa av å utforske det ytre univers. Men det indre univers vet vi enda mindre om. Den delen som rommer den virkelige jeg, det høyere selv.  Vi forstår så lite av den kraften som har blåst liv i våre hjerter. Den energien som vibrerer i alt som er. Universets kreative kraft,  kjærligheten. Det er ut i fra denne kraften at din bevissthet skal spire. Det er ut i fra kjærligheten du skal definere dine omgivelser. Det er ut i fra kjærligheten du skal definere deg selv. Når du har erkjent at du er god og består av ren kjærlighet, da ser du tydeligere hvilke spor du kan velge å legge dine tanker i. Du skaper din virkelighet – og alle du møter i livet gir deg på hvert sitt vis en påminnelselse om hvem du virkelig er. Fordi dypt inne i seg selv er alle andre som dypet i deg.

Men det visste du sikkert allerede?

Del denne artikkelen :