En venn uttrykte sin redsel ovenfor meg. Hun spurte om vi er kommet i bakleksa, i ei felle. Hvor jobb og næringsliv og pengejag har innhentet oss? Hun fryktet at det ikke er vi hverdagsmennesker som bestemmer vår virkelighet lenger.  At pengekjøret har blitt en voksende organisme som er ute å kjører på egenhånd, en robot som vi ikke greier å stoppe.

Jeg fortalte henne at også jeg kjenner meg fanget i et nett av avhengighet til dette systemet. Og at selv om jeg prøver å være «edruelig», så greier jeg ikke å bryte helt ut. Det er del av det moderne menneskets forbannelse at vi hele tiden må skape oss selv, skape vår egen identitet. Livsløpet vårt er ikke lenger predestinert av vårt kjønn, vår sosiale klasse o.l. På en side tenker vi at dette vil gjøre oss frie, men samtidig fører det til at vi stadig må kjempe for å skape vår egen identitet og med det; bevise oss selv.

Vi er alle del av dette maskineriet som hun snakket om. Et maskineri med svært overfladiske verdier som tvinger oss til å bevise oss selv gjennom vårt eget ytre. Vi blir definert av ytre kvaliteter – helt ned i fingerspissene og ut i hårtuppene.

Det moderne mennesket har skaffet seg muligheten til å reise rundt hele verden.  Men vi reiser ikke for å se verden og andre kulturer, for å skape større forståelse eller mer empati. Vi reiser for å bli mørkere i huden, så vi ser freshere ut enn alle andre i vintersesongen. For å spise billig mat, drikke oss fulle på billig alkohol og kommandere de fastboende til å massere ryggene våre og vaske opp etter oss. Noe mer spør vi sjeldent etter.

Vi vil ha store hus, må ha PLASS til alle våre døde gjenstander. Helt til vi kaster de på søppeldynga den dagen de ikke lenger gir oss følelsen av å være trendy og henge med i tiden. Vi må ha penger til biler som frakter oss til alle avtalene vi har satt opp for at vi skal se bedre ut eller gå til innkjøp av enda flere ting eller tjene enda mere penger. Vi spyr ut avgasser som vi vet veldig godt at skader og ødelegger naturen og planten vår. Den eneste lille planenten i hele universet hvor vi vet at vi mennesker, dyr og planter kan leve.

Galskap! Det er klart det er galskap!

Vi forteller med stolthet at vi er med på å drive dette maskineriet. At vi er med å holde hjulene i gang –  på det fartøyet vi alle vet har full fart mot avgrunnnen. Det gir oss følelse av menneskeverd. Hvilken verdi kan du ha om du ikke bidrar til fellesskapet? Kan vi stoppe opp og se på maskineriet vi driver?

Tiden og omsorgen for våre egne barn setter vi bort til andre. Barna må sosialiseres. De må være med. Inkluderes i maskineriet. Og hvem vil vel holde sine egne barn utenfor fellesskapet? Vi skyter hull i ørene på dem og kler de i merkeklær før vi sender de ut i store institusjoner med andre barn som er akkurat like redde som dem. Ber de orientere seg i disse verdiene og maskineret alene. Også setter vi opp program for å lære dem sosial kompetanse, fordi vi ikke evner å være forbilder for dem selv. En stjerne for snill, fem minutter på gangen for slem. Det er lettvint, effektivt for oss voksne. Har de små menneskene behov, lengsler og savn som de forsøker å uttrykke, som de enda ikke har lært å undertrykke? Nei, vi har ikke tid til å tenke på det. Vi må bruke vår tid og energi på å holde hjulene i gang, det er å ta ansvar. Vi må prioritere å skaffe oss penger slik at vi kan bevare vår egen plassering i det sosiale hierarkiet vi har i vårt eget hode.

Vi ofrer våre kjærlighetsforhold. 50% av alle ekteskap ender i skilsmisse. For hva om vi heller kan treffe noen som kan få oss lenger opp i hierarkiet? Noen som kan få oss til å føle oss litt mer spesielle enn den vi er sammen med nå? Som kan gi meg følelsen av at alt strevet for et godt ytre har ført til at noen vil elske meg? Betingelsesløst? Slik som vi alltid har lengtet etter, men aldri noen har ville gitt oss. Fordi vi alltid måtte få det lille sparket bak for å være bra nok, betingelsesløst er en ikke en sjanse man kan ta i dagens samfunn. Ikke skuffe noen, alltid leve opp, alltid passe inn – for å høre til. For kjærlighet? Eller hva som helst som kunne ligne… Så har vi en partner som ikke gir oss det, og som heller ikke gir oss status eller hjelper oss oppover i hierarkiet. Da må vi videre. Alle skjønner jo det. Ingen vil holdes nede…

Også helsa må ofres. Man må være pliktoppfyllende, passe sin del av maskineriet. Ikke stoppe opp. Ihvertfall ikke bli en av de taperne som må på NAV. Hva skjer da med vår plassering i hierarkiet – hva vil andre tenke? Hva når kroppen sier nei, og lander med et brak? Nei, ikke en gang da… Kan ikke gi opp racet, må jobbe mer!

Staten må hjelpe meg når jeg møter veggen, det er jo den jeg jobber for, det er der mitt ansvar ligger. Det skal jo lønne seg å jobbe!  Men det norske helsevesenet fungerer jo ikke – jeg blir ikke bra! Jeg var jo blitt lovet at de skulle passe på meg – er det ikke derfor jeg  betaler skatt? Må betale noen andre for å fikse det. Hvem som helst som kan gi lovnader om bedring. Hvem som helst som vil lytte. For legen min, sykehuset, NAV – de bryr seg jo ikke om meg når jeg trenger hjelp! Og alle de rundt meg er jo bare opptatt med sitt. Men jeg vil kan jo ikke klandre dem! Det er jo dette store…samfunnet…det er jo DEN relasjonen som betyr noe. Hvor er enkeltmenneskene? Jens Stoltenberg? Nei, ikke han! Kanskje Siv Jensen? Hvem som helst som vil gå på TV i valgkampen og si at den er villig til å kjempe for slike som meg, ta ansvar for meg! Passe på deg? Vise omsorg for deg?

Nei…

Noen mumler noe om å komme seg ut i naturen, bruke kroppen fysisk. Men det føles så fremmed. Blir det bedre om jeg kjøper meg treningsklær til flere tusen? MP3-spiller? Ipod. Så slipper jeg å høre stillheten. Naturen…det er noe ubehagelig med dette…. som om noe hvisker til meg? En svak stemme langt der borte? Eller kanskje hele meg.

Det er bedre at jeg kjøper et medlemsskap på SATS. Og der ser jeg alle de andre – vellykkede, slanke, pene mennesker. Penere enn meg… Jeg ser at de betaler for solarium. Det gjør jeg også. Eller spraytan. Så ser det kanskje ut som jeg har vært i utlandet. Da ser alle at jeg har penger.

Kanskje de tenker at jeg har en god jobb? At jeg har tatt utdanning. At jeg er intelligent! Kanskje mer intelligent enn andre? Kanskje jeg har kunnskap, at jeg er interessant å være samme med med? Konversere. Mens det klirrer i champagneglass! Så kan jeg være sammen med andre mennesker og føle meg på høyden. Elsket? Kanskje ikke elsket. Men kanskje akseptert? Ihvertfall ikke sett ned på. Jeg har viktig jobb, jeg har en verdi. Og den må jeg bevare.

Og med jobben kommer også pengene. Til å kjøpe alt som gjør at andre vil se meg.

-Hallo verden! Her er jeg!

Også må jeg snakke om andre. Litt om hvem andre som ikke lever opp. Og hvorfor. Svake? Dårlige nerver kanskje. Dårlig helse. Tar ikke ansvar.

Hva med menneskeverdet?

På et eller annet nivå kjenner jeg medmenneskelighet. Og jeg vil egentlig heller snakke med dem og si at jeg forstår. At jeg synes det er greit at de ikke er pene eller at de har dårlig råd eller at de ikke sover på nettene eller at de også sliter med å finne sin plass i maskineriet. Kanskje gi dem en klem. Men jeg gjør det ikke, ihvertfall ikke hele tiden. For når jeg selv føler meg mindreverdig eller smerten over å selv ikke være elsket blir for stor, så hjelper det kanskje litt at jeg ihvertfall er bedre enn de? Eller gjør det ikke det?

Så er det her da, i all sin prakt. Sykheten i det kollektive menneskesinnet.

Stopp verden – jeg vil av!

Men den spinner fortere. Jeg hører menneskene rundt meg rope «mere fart! mere fart!»

– Vent litt da, roper jeg! Det går for fort! Vi ødelegger jo innsjøene, skogene, dyrene, barna våre..!

De ser tomt på meg. -Det kiler da så fælt i magen! Og jeg ser det i blikkene deres – de er så nære! Bare litt mer nå – så skal de få den nye frisyren, den nye sofaen, den nye bilen, den nye jobben, den nye kjæresten, den siste ferieturen, den siste lille anerkjennelsen…. bare det siste som skal til for å gjøre de lykkelige! Så de kan ikke stoppe. Ikke nå. Lykken er jo der borte – de kan kjenne lukta av den!

Men vi frykter alle at bråstoppen vil komme snart. Kanskje for deg? Eller kanskje for oss alle. Hva annet kan man gjøre enn å prøve å henge med så godt man kan? Holde hjulene i gang, sa du?

Får sjela mi være med da? Mine relasjoner, min kjærlighet, min omsorg, min nestekjærlighet, min sårbarhet, min menneskelighet? Får din?

Eller er det bare kjepper i hjulene…?

Del denne artikkelen :