Skrevet av Natura

Mange av oss leter etter kjærligheten og vi håper å finne Den Rette. Den som skal gjøre oss lykkelige. Vi har en drøm om ekte kjærlighet. Vi tenker at det nok er der lykken ligger skjult! Men har vi kanskje alt for høye forventninger til hva et kjærlighetsforhold skal kunne gi oss?

De fleste av oss ønsker å kjenne ekte kjærlighet og lykke. Vi leter etter lykke i ulike opplevelser og i andre mennesker; i de ytre forholdene i livet. Vi håper at hendelser skal gjøre oss lykkelige eller at andre personer og deres handlinger skal gi oss lykke.

Jeg kjenner selv de følelsene og forventningene som man har  i et nytt kjærlighetsforhold. Den andre gjør meg så lykkelig! Det er berusende og deilig å føle at man har funnet den rette, prinsen på den hvite hest – den som skal gjøre meg komplett. «You complete me» som de sier i filmen Jerry Maguire.

Men så en dag sier eller gjør han noe som gjør at jeg blir lei meg. Jeg hadde en forventning til at han skulle gjøre meg lykkelig, jeg søkte lykken i han, og plutselig så viser det seg at han ikke kunne gjøre meg lykkelig. Tvert imot kunne han faktisk også gjøre meg trist! Eller til og med sint!

Det viste seg også at min kjærlighet til han var betinget. Kanskje jeg fortsatt har sterke følelser for han, men jeg aksepterer han ikke fullt ut slik han er. Hvis han bare hadde endret litt på det ene og etterhvert det andre, så… Og så blir jeg irritert da, når han ikke lever opp til mine forventninger! Og han blir irritert når jeg ikke lever opp til hans. Da blir jeg lei meg fordi jeg ikke føler meg forstått. Noen som kjenner seg igjen?

Anthony de Mello sier det så godt:

«Where there is love there are no demands, no expectations, no dependency. I do not demand that you make me happy; my happiness does not lie in you. If you were to leave me, I will not feel sorry for myself; I enjoy your company immensely, But I do not cling.»

Hvem kan med hånden på hjertet si at de har slike forhold, med ubetinget kjærlighet? Mitt forhold til min mann er dessverre ikke fritt for avhengighet, forventninger og krav. Hvordan ville jeg reagere hvis han fant ut at han ville forlate meg? Men når jeg tar meg tid til å gå dypere inn i meg selv og finner sinnsroen, så kjenner jeg mer av den ubetingede kjærligheten. Jeg kjenner kjærligheten strømme frem uavhengig av hva andre gjør. Jeg kjenner gleden over øyeblikket, akkurat her og nå, akkurat slik det er. Gleden over den andre, akkurat slik han er. Frykten for å miste blir mye mindre. Jeg ser at alt er i endring, at endring ikke er til å unngå. Men det jeg har nå, gleder jeg meg over, uten å klamre meg fast til det. I morgen er kanskje situasjonen annerledes, men det blir nok bra det også.

Når jeg kjenner litt av den dypere sinnsroen, så har jeg lettere medfølelse med andre. Ikke fordi jeg er redd for at de vender meg ryggen, ikke fordi det er best at jeg er snill mot andre slik at de vil være snille med meg. Men fordi det føles så riktig. Når jeg kjenner den dypere kjærligheten, så faller det meg helt naturlig å være vennlig og kjærlig mot andre. Jo mindre jeg frykter å miste andre, desto mer ubetinget er kjærligheten. Den ubetingete kjærligheten er fri fra ego – jeg søker ikke å skape meg selv en identitet gjennom den andre. Derfor frykter jeg heller ikke å miste meg selv dersom jeg skulle miste den andre.

Anthony de Mello:

«Loneliness is not cured by human company. Loneliness is cured by contact with reality.»

Selv om man har mange venner og er i et parforhold kan man føle seg ensom. Kanskje ensomheten oppleves ekstra ille da? Mannen min skulle jo forstå meg, vi skulle jo utfylle hverandre, være sjelevenner, ha de samme verdiene og målene, vi skulle jo stå sammen og kunne prate sammen om absolutt alt. Han skulle jo forstå meg!

 Men kan noen noengang virkelig forstå deg? Noen ganger forstår jeg ikke en gang meg selv, som f.eks hvorfor alle de rare følelsene mine dukker opp, så hvordan kan jeg forvente at et annet menneske skal kunne forstå meg? 

Anthony de Mello:

«We’re crazy, We’re living on crazy ideas about love, about relationships, about happiness, about joy, about everything.»

Ekte lykke og ekte kjærlighet ligger ikke i de ytre forholdene i livet. Vi kan midlertidig bli lykkeligere av en endring i ytre forhold, men denne lykken er flyktig og vil forsvinne etter en stund. Varig lykke er avhengig av vår indre tilstand. Dersom vi kan få kontakt med en dypere bevissthet, en indre fred, vil en dyp og varig lykke fylle oss og ligge der i bakgrunnen hele tiden, mens de ytre forholdene i mye mindre grad påvirker oss. Vi kan oppleve tristhet og sorg, fremgang og glede, men det vil ikke ta over hele vår tilværelse. Det vil være der i overflaten, mens den dype freden og ekte kjærlighet likevel vil være der, som en søyle gjennom livet.

Men først når vi innser dette og begynner å åpne vår liv og våre relasjoner for det, vil vi kjenne kraften i disse kjensgjerningene. Ingen utenfra kan gjøre oss lykkelige, ingen mennesker vil gjøre oss hele. Vi må være hele selv, og la andre være hele i seg selv.  Da åpner vi opp for ekte kjærlighet.

Del denne artikkelen :