I det siste har jeg ofte sett utover nydelige landskap og paradisisk natur. Noen ganger lyser solen opp en fjellside, med et glitrende fargespill, mens de snøkledde fjellene i bakgrunnen minner om at vinteren nærmer seg. Andre ganger legger jeg merke til bartrærne i nærheten som står der grønne og store foran en brusende og kraftig elv som viltert renner i bakgrunnen. Alt er i endring. Noen ganger ser jeg en fugl som hopper rundt på kvister og trær, og ser jeg nærmere etter finnes det massevis av smådyr på treet. Alt er et yrende liv. Alt er i bevegelse. En dag så jeg en ørn som svevde høyere og høyere. En annen dag traff jeg en bonde i skogen, som var ute og samlet inn sauene sine.

I det siste har jeg også ofte fått en følelse av at dette ikke er varig. Selv om jeg hører de vanlige lydene, så er det så stille. Nesten for stille. Er det en dypere stillhet jeg kjenner? Eller er det følelsen av at det er «stille før stormen»?

Noen ganger føles det som at det jeg ser rundt meg ikke er helt virkelig, jeg går bare rundt i en film. I denne filmen ligger det noe i lufta. Det er veldig stille akkurat nå, for snart, snart kommer katastrofen. Snart er alt rasert. Og vi, vi er så små, så hjelpeløse. I dag bekymrer vi oss for alle slags ting, som for eksempel at vi spiser for usunn mat og vi kanskje har kortet ned livet vårt med noen år. Plutselig er slike spørsmål helt ubetydelige.

Hva kommer til å skje? Er det store miljøendringer og naturkatastrofer som er i vente? Er det økonomisk kollaps og de konsekvenser det kan medføre? Er det en verdenskrig, eller store terroraksjoner? Eller noe helt annet? Jeg aner ikke. Men at menneskene kommer til å stå for katastrofen selv, det er overhengende sannsynlig. Når kan vi vente oss dette? I løpet av det neste året? I løpet av de neste århundrene? Hvem vet? Men lar vi bare samfunnet og menneskeheten fortsette å utvikle seg som i dag, så er ikke en katastrofe til å unngå. Hvordan kan vi fortsette å forurense og utnytte ressursene på jorden, fortsette å krangle, mobbe og være voldelige, fortsette å krige og sette folkegrupper og religioner opp mot hverandre, uten at det til slutt smeller?

Jeg tror vi kan vente oss dramatiske endringer i vår virkelighet, og disse endringene kommer ikke til å oppleves behagelig.

Er det i det hele tatt mulig å unngå katastrofen?

Jeg har et håp om det. Jeg tror til og med vi har svært gode muligheter til det, men det forutsetter at mange nok av oss blir oppmerksomme på at løsningen kan ligge her hos deg og meg. Vi har alle et personlig ansvar. «You must be the change you wish to see in the world.» sa Mahatma Gandhi en gang. Dalai Lama snakker også om at veien til fred kan gå gjennom hver enkelt av oss, ved at vi utvikler, trener eller slipper løs vår sanne medfølelse med andre. Dersom vi inni oss kjenner en dyp kjærlighet og medfølelse overfor andre, uavhengig av om andre er vår venn eller fiende, så er vi i kontakt med den sanne medfølelsen. Da vil du alltid behandle andre med respekt.

På samme måte vil du kjenne en dyp kjærlighet for alt i naturen, og du vil handle ut fra en respekt for naturen og enkeltindividet. Klarer de fleste menneskene på jorden dette, kan ikke jeg forstå annet enn at kriger ville opphøre å eksistere, at vold, maktbruk og forurensing ville bli svært redusert og at en historie med grov utnyttelse av naturen, ekstrem skjevfordeling av ressursene og undertrykking av menneskegrupper ville være over.

Vi har nok en tendens til å fraskrive oss ansvar. Det er statslederne, eller de andre landene, som må ordne opp.  Vi har kanskje lyst til  å gjøre noe, men føler oss helt maktesløse. «Lille meg kan jo ikke utgjøre noen forskjell», tenker vi gjerne. Men vi kan være den endringen vi ønsker å se i verden. Vi kan stresse ned nok til å få tid til å vise medfølelse med andre. Vi kan få kontakt med vår indre fred, slik at vi får en ekte medfølelse med de  som vi tidligere har ansett som våre fiender, våre uvenner, våre meningsmotstandere, duster, onde mennesker og lite omtenksomme mennesker.

Du har sikkert noen ganger tenkt at «det dette mennesket gjør, det gjør meg vondt» eller «dette menneskets handlinger gjør at jeg føler meg liten, dum og mislikt» for eksempel. Møt dette mennesket med kjærlighet, medfølelse og respekt. Hvordan kan vi klare noe sånt, uten å bare spille skuespill? Da må vi ta oss tid til å få kontakt med freden og den ubetingede kjærligheten som finnes dypt inne i oss. Fylles vi helt av dette, er det enkelt! Kjenner vi litt av denne freden, er det gjerne nok til at vi legger merke til at det er våre egne tanker om det denne personen gjør, som setter igang følelsene våre. Da kan det hjelpe å studere disse tankene, følge med på dem uten å reagere, akseptere at de er der, uten å følge dem videre i tankerekken, for å bli kjent med vårt indre tankemønster. Da ser vi galskapen. Den samme galskapen som finnes der ute i verden. Når vi ser direkte på vår egen galskap, forsvinner den sakte men sikkert, mens den indre freden stiger opp i oss og blir klarere og klarere.

Jeg håper at det går opp for mange nok at dette er en mulig vei til fred, før katastrofen inntreffer og menneskeheten går tapt. Jeg tror også at vi, gjennom dette, vil ende opp med et mye bedre og varmere samfunn. Et samfunnet gjennomsyret av kjærlighet, vennlighet, fred, lykke og kontakt med en dypere mening.

Del denne artikkelen :