…ikke visste jeg at de var selve livet!

Jula er blitt en tid med påtatthet, og denne overglamoriseringen av en lykketid gjenspeiles uansett hvor vi går. I all slags media, i reklame, på jobb, skole, barnehage, som icebreaker og samtaleemne i overfladiske konvensasjoner. Ensomme mennesker blir så ekstra ensomme denne tiden, nettopp fordi man mottar så mange samlede signaler som man ikke greier å identifisere sin tilværelse med.

Tilværelsen blir polarisert fra alle de glansbildene man mottar rundt seg. Man blir påminnet alt det man må ha for å representere fullkommen lykke. Men når man mangler noe av dette, da kan man altså ikke være lykkelig..tenker vi.

Dette er ubevisste tanker som på naturlig vis så til de grader oppstår hos tusenvis av mennesker, mennesker som føler seg på det mest triste under andre menneskers julefeiring. For denne tida oppleves så alldeles ikke som en fest for en som føler han står utenfor lykken. Det blir som å stå utenfor i kulda, sulten og tørst – og titte inn gjennom et julevindu i gata, kjenne lukta av julematen i frostrøyken utenfor. Samtidig skapes forestillinger om hvordan det kunne ha vært i livet, hvis bare en brikke hadde falt på plass.. Men brikken mangler, og ser ut til å være tapt for alltid. Det hadde vært bedre å ikke vært til i det heletatt, enn å måtte ta og føle på denne ufullendtheten. Dessverre er dette en konklusjon hos mange i løpet av jula.

-Hadde de bare lært seg å tenke nytt – og livet kunne tatt en ny, lysere retning.

Alle levende skapninger er formet av jorda og sola. I nord kommer ikke varmen og lyset fra sola helt fram til oss i desember. Det kan nesten føles unaturlig å leve her i det heletatt. Kroppen innstiller seg på mørketid, en tid i ro og fred, med mye søvn, hamstring av mat og brensel for å holde på varmen. Bjørnen har vett til å gå i hi -og vi nordboere kjenner av og til på behovet for dvaletilstanden vi også. Mangelen på lys påvirker hormontilstanden og kan gå utover humøret. I mørket har vi lettere for å gå inn i mørke tanker, mens i lyset har vi lette, lyse tanker. Kulda og de mørke dagene gjør at vi holder oss mer inne for oss selv. Har man ikke mye å henge fingrene i hjemme, blir det lett for at hjemmet blir en stille, mørk base for å synke ned i melankolien, i et mørke av grublerier.

Vi mennesker har omskapt tida til noe konkret; klokka – kalenderen – livslinje – milepæler. Hendelser på en vannrett linje fra venstre mot høyre. Livslinja starter med vår fødsel, og fortsetter utover/oppover mot høyre. På linja finnes avmerkinger for årstall og hendelser, og linja går gjerne videre et par år eller ti – med mer utydelige avmerkinger for framtida. Milepælene huskes. Framtidige milepæler er som mål i livet, enten det er noe du gruer deg eller gleder deg til. Tiden i mellom disse avmerkningene på linja blir som tomrom, som venting, som tid som bare går, ubrukt, sløst vekk. Noen ser for seg en formkurve i tillegg, en kurve som svinger opp og ned over tidslinja, alt etter hvor god eller vond fortida opplevdes. Ser vi på ett år i gangen skaper vi et bilde av året som en kalender, der januar starter på nytt. Men først må vi finne ny kalender, eller bla om til en ny side.

Et nytt år, en ny kalenderstart blir som en konkretisering av en ny tid. Jula er som en fest for å avslutte året. Det skaper en tid for en oppsummering av livet så langt. Mange liker ikke sitt eget livs konklusjon. Det ble ingen romanse eller kjæreste i år heller. Eller det ble ikke unnfanget noe barn. Eller kanskje føler du en tomhet, men mangler fortsatt svaret på hva det er du mangler, selv om du har alt du kan ønske deg rundt deg. Desember blir som den siste tida, siste frist for å fullende lykken for året som har gått. Dette er en følelse mange sliter med i jula, og den siste måneden oppleves som et alt for stort nederlag for mange. Et tilbakevendende nederlag.

Alle disse negative tankene kan gjøres om ved å endre våre tanker. Det eksisterer ingen livslinje, ikke noe kalenderblad heller. Det er bare en menneskeskapt ting, praktisk for å koordinere menneskenes liv, for å få et samfunn til å fungere effektivt. Tiden er hva du gjør det til. Som når du tegner en sirkel på gulvet. Friksjonen mellom fingeren og gulvet er ditt liv – det er det du opplever akkurat nå. Og ditt liv er hva du gjør det til. Det du kan endre på for å skape mer mening i livet ditt er hvordan du opplever denne friksjonen. Hver celle i kroppen din kan stilles inn for å oppleve jorden som et vakkert, godt sted å leve, i mørke – som i lys.

For lenge siden, før kalenderbladene ble funnet opp, laget menneskene lysfest for å feire at lyset snart ville vende mer tilbake og for å skape hygge i en mørk tid. Tiden hadde ingen ende på en kalender, men ville mer være som en spiral som manifesterer seg i kroppen som årringer i et tre. Fortiden er til å bygge videre på. Sår gror, og et nytt lag med årringer skaper en sterkere stamme, treet blir høyere og man får større overblikk. Livet kan romme så mye.

Jeg fant et tilfeldig bilde av årringer i et tre. Treet består ufravikelig av lyse og mørke ringer. Fruktbare og ufruktbare tider kommer og går. Lyset og mørket er to sider av samme sak. Mennesket har dimensjoner som minner om lys og mørke i seg. Sammen utgjør de en helhet, et nødvendig samspill, det skaper noe håndfast sammen, mennesket. Lyset er bevissthet – mørket er underbevissthet, undertrykt bevissthet, tankeløshet. Lyset i oss er glede og kjærlighet til alt, noe ufattelig stort. Lyset er evnen til å sette seg selv, ego, tilside for å kunne oppleve jorden som betingelsesløs god. Mørket er mistenksomhet, egoisme, blindt fokus på egen tilfredsstillelse og «framgang» i vår tid, ubevisst på bekostning av annet.
Som himmel og jord – konkretisert i en kropp.

Det er vanskelig for mennesker å forstå at vi faktisk styres mest av det ubevisste i oss. Det er lite som minner om opplysthet i menneskeheten slik den har utviklet seg. Vi har vendt oss mer bort fra bevisstheten. Vi utgjør ingen solid stamme hvis vi ikke erkjenner både de lyse og mørke sidene i oss. Vi ser bare det mørke, konkrete, det som framtrer som lettfattelig. Men uten de lyse partiene til å komplettere helheten, lar vi oss lett knekke. Som et tre med hard og sprø stamme. Med mye underbevisst styring lar vi oss så lett bli fanget inn i det vi oppfatter som vår tid, et tidsom der vi bare begriper forventede hendelser og milepæler som noe verdifullt, noe verdt å vente på, verd å leve for. Mens tiden mellom dette lar vi ofte være en ventetid, et tomrom, et mørke. Vi bruker all tankekraft på å grunne over en svunnen tid og ei tid vi ønsker skal komme.

Hvis du ser på bildet av årringene kan du kanskje se at bildet gir en illusjon av et rom, en tunnell. Jeg oppfatter tunnellen som noe lyst, og velger å se lys i enden av tunnellen. Eller er det ingen ende, men en start? Eller er det et rom som ekspanderer? Begrepet vårt om tid er nok noe mye mer altomfattende og ufattelig, noe vi uansett ikke fullstendig kan begripe eller rå over. Men dette skal vi ikke la oss frustrere over, vi skal bare erkjenne at vi er mennesker, styrt av en bevissthet som begrenser forståelsen av tid. Det vi rår over er akkurat den dimensjonen der hvor våre sanser er i interaksjon med det vi har rundt oss – der hvor fingeren berører jorda.- Nuet.

Jorda er den samme, i lys som i mørke. Det er bare vår oppfattelse som endres. Det er denne oppfattelsen av en «friksjon» vi kan begripe og styre ved hjelp av tankene – styre det til en god opplevelse, til glede for oss selv – og dermed for de rundt oss.
Jula er ei tid med mange kilder til gode opplevelser, mange gode smaker og lukter, mange gode hensikter og ønsker.

– Jeg vil med dette ønske deg ei riktig god og lys jul!

Skrevet av forumbrukeren VanillaIce

Del denne artikkelen :