Dette er et gjesteinnlegg skrevet av forummedlemmet VanillaIce

Jeg har alltid misunt de som har hatt tydelige mål i livet sitt. Det er så fantastisk å høre barn fortelle om hva de ønsker å bli, og det føles så godt å kunne fortelle dem at vi – i dette landet som vi lever i – faktisk har muligheten til å bli akkurat det som vi ønsker å bli. Men det finnes en grunnleggende forutsetning.

Under oppveksten hadde jeg mer enn nok med å orientere meg om alle de innbilte forventningene, barrierene og hindringene som lå i veien for meg. Jeg hadde mer enn nok med å fokusere på den styrken jeg manglet og gløttet bort på de jeg mente ville være bedre egnet. Jeg sammenlignet meg alltid med de andre, og hadde alltid noen å se opp til.Hadde jeg bare visst det jeg vet i dag;

Vi står alle på samme linje, alle er født med jevnt over like evner, like muligheter, stort sett samme utgangspunkt. Vi skal sette pris på de evnene vi har og forvalte dem til vårt beste. Vi er alle frie til å velge i livet vårt. Vi er unike, uten sammenligning. Du behøver ikke gløtte bort på en annen for å finne ut at du duger.

Men fra første stund – fra vi fødes inn i denne verden – så finnes det en mentor der for oss. Først er det mamma og pappa, storebror, nabojente.. så lærer, trener, arbeidsgiver.. og vi slutter aldri å lete etter våre overmenn. Vi sjaltes inn i et spor med det samme vi er født – et spor hvor du skal se opp til noen og følge noen andres veiledning.

Og nettopp der ligger fallgruven for mange – en stor kilde til vranglære; «Du kan aldri best selv, det er alltid noen som kan bedre. Vi setter pris på evnene dine, men du duger aldri fullstendig, det er alltid noen som er hakket vassere

Enten tar du da opp kampen og ønsker å bli bedre, eller så kapitulerer du og går rundt og ser at alle andre er bedre. I begge tilfellene har du ramlet i fallgruven; du motiveres eller demotiveres av det du tror er krav til å bli bedre – bedre enn noen andre. Denne vranglære – eller uekte indre motivasjon – er det alltid noen som tar til seg. Og jeg vet det er mange med meg som har gått igjennom barne- og ungdomstiden og lært en hel del nyttig om stort og smått, men likevel er det denne lærdommen som har satt seg best fast.

Det er denne lærdommen som må avlæres før vi fullstendig skal kunne innse at vi er en ressurs på lik linje med alle andre, før vi innser at våre evner blir satt pris på – på lik linje med andres. Først da får vi øynene opp for at vi duger til noe og lærer å «elske oss selv». Samfunnet trenger oss. Det finnes inget « de andre«. Hver og en av oss er en del av det, vi er samfunnet. Vi er til og med selv forbilder for andre, andre som har falt i denne fallgruven. Hver og en av oss trenger påminnelse om at vi er verdifulle, selv om det ikke føles som at samfunnet direkte får dra nytte av våre evner. Så lenge hver og en av oss kan klare å se sin egen verdi, er vi en ressurs for samfunnet, siden vi sitter på en viktig erkjennelse om likeverdet og har fått innsikt i oss selv, og dermed innsikt i andre. Vi er i stand til å hjelpe de andre opp av fallgruven, til den nye bevissthetstilstanden.

Vi må hoppe av det sporet vi har funnet oss til rette på – slutte å se etter våre overmenn, slutte å se etter barrierer, slutte å se begrensninger. Vi må slutte å tenke  «hierarki» , i oppadstidgende graderinger. Det er ikke så lett, siden vi omgir oss med andre som tenker på samme måte.Vokabularet gjenspeiler dette, vi bruker hver dag uttrykk som peker tilbake på hvor i hierarkiet vi stiller andre eller oss selv i forhold til andre; høyere stilling, han skal blir noe stort, høy utdannelse, han er på toppnivå , hun er så overlegen, underdanig, noe føles nedverdigende, jeg følte meg tråkka på og mange flere ord og uttrykk.

Dette skaper indre visualiseringer av et hierarki, og motarbeider vår evne til å tenke flathet, likhet, likeverd og egenverd. Greier vi å omformulere disse uttrykkene slik at de gir en mening og et budskap om likeverd, så har vi åpnet opp for en utvikling av vår bevissthetstilstand og samtidig revet ned noen ubevisste barrierer. Da først greier vi fullstendig, godt drevne med en ekte, indre motivasjon, å utvikle oss til vårt beste.

Eksempler på omformuleringer og utflating:

høyere stilling

      – gjør sin jobb på lik linje med meg

høy utdannelse

      – har lenge gått på skole for å lære mer om noe han er interessert i

høy status

      – gjør en oppgave på lik linje med andre, men dette ordet brukes i et samfunn som fortsatt tenker i hierarki

han skal bli noe stort

      – han har muligheter på lik linje med alle andre å utvikle sine evner

overlegen

      – ordet brukes av et menneske som har vanskeligheter med å plassere seg høyere i et hierarki – om et annet menneske som også plages av å tenke på sin posisjon i et hierarki, ordet brukes av en person som driver en indre maktkamp med omgivelsene.

underdanig, føle seg tråkka på

    – samme som over og brukes om en person som tenker på seg selv i et hierarki, og som plages av å hele tiden stille seg lavt. De ordene som måtte trigge en slik følelse er uvesentlige, siden ordene kommer fra en annen sjel, og dermed representerer avsenderens egen bevissthetstilstand, men samtidig likevel blir fortolket av mottakeren og farget av hans bevissthetstilstand.

Komplisert? Neida. Ikke når du tenker i flat struktur og likeverd. Da er det så mye som lar seg forklare.

Del denne artikkelen :