Jeg har en gammel venn som ofte kommer og besøker meg. Hun snakker med lav stemme, men budskapet hennes blir hørt – klart og tydelig. Hun gjentar det samme hver gang hun kommer. I hennes minneord vil min venn bli betegnet som «engstelig og gretten».  Det finnes ingen lyse dager for henne, det er som om en mørk sky svever over henne mens hun går etter meg fra rom til rom.

Hver dag og hver time er fylt med «hva hvis?» og «tenk om?». Hun vrir hendene og senker hodet i påvente av den forestående undergang.

Det er ingenting man kan gjøre for å trøste henne. Beroligende ord resulterer bare i en irritert skuling.

Min venn sitter fast i en gjørmete grop fylt med skrotter av tidligere livserfaringer. Frykten for fremtidig ulykke henger stadig over henne.

Hun sover veldig lite ettersom «det er for mye å bekymre seg for». Det er ikke uvanlig at hun vekker meg fra søvnen, bare for å fortelle sine nådeløse historier om lidelse. Hun hvisker «Våkn opp!  Katastrofen lurer like rundt hjørnet!».

Jeg har kjent henne i svært lang tid, og jeg vet hvor hun bor. Hun har tatt bolig i tankene mine.

I det siste har jeg begynt å observere henne stille mens hun nådeløst turer fram om alle sine plager og bekymringer. Hun er slik en plaget sjel…

I dag kom hun tilbake for å besøke meg igjen. Hun kom mot meg som vanlig. Jeg omfavnet henne og hun forsvant…

Del denne artikkelen :