På Zuna Forum har vi flere ganger vært inne på begrepet kjærlighet. I sangen «May you never» synger John Martyn at «love is a lesson to learn in our time.» Denne setningen inneholder en av de viktigste erkjennelser i min spirituelle utvikling.

Hva lærer vi om kjærlighet i vår tid? Trenger kjærlighet å læres? Vi har omfattende læreplaner og mål for utdanning her til lands, og vi lærer bl.a. om reproduksjon og hvordan man trer et kondom på en banan. Men trenger vi å lære om kjærligheten? Ja, det ser ut til at vi trenger å lære det.

Kjærligheten er dypt misforstått og feiltolket i vår tid – den er blitt redusert til dårlige etterligninger og ulike former for mellommenneskelige spill. Vi trenger å løsrive kjærligheten fra alle meningsløse kontekster for å kunne dyrke den i ekte, ren form.

Hva er det kjærligheten trenger å løsrives fra?

Før vi kan snakke om kjærlighet må vi løsrive den fra den fysiske lystfølelsen. Kjærlighet har lite med det seksuelle spillet mellom to parter å gjøre – kjærlighet er ikke lyst, begjær og lidenskap. Lidenskap og begjær er sterke krefter, men de er kortlevde. Mange tror at nøkkelen til et godt samliv ligger i bevare lidenskapen- dette er kanskje den største og mest overfladiske løgnen som eksisterer. Myten om konstant og evigvarende lidenskap er i mine øyne en av de største truslene som finnes mot kjærlighet. Kjærlighet handler heller ikke om å finne den mest attraktive partneren for å tilfredstille sine kjødelige lyster og behovet for reproduksjon med. Jeg sier ikke at begjær er av det onde eller kan ikke være starten på et kjærlighetsfylt forhold – jeg sier bare at det ikke er kjærlighet.

Kjærligheten må også løsrives kravet om å gi og ta. Innenfor kjærlighetens rammer er det nødvendig å både gi og få, men det har lite med selve kjærligheten å gjøre. Det innebærer også at kjæresten ikke kan vise deg sin kjærlighet gjennom å tilfredsstille dine fysiske eller materielle lyster, at dine foreldre ikke behøver å gi deg en bil eller andre økonomiske goder for å bevise sin kjærlighet, eller at en venn som gir deg gaver eller låner deg penger elsker deg noe høyere enn en som ikke gjør det. Jeg sier ikke at det ikke kan være hyggelig – jeg sier bare at det ikke er det som er kjærlighet.

Kjærligheten må løsrives fra behavoristiske pedagogisk-psykologiske teorier og forståelser. Det dreier seg ikke om hvordan vi kan få andre mennesker til å oppføre seg som vi vil eller som vi anser at «et godt menneske» skal. Kjærlighet handler ikke om hvordan vi kan overbevise partneren til å «ta bedre vare på seg selv», oppmuntre en venn til å ta en bedre jobb, om å berømme og dele ut bonuser til våre ansatte eller hvordan vi adferdsregulere barna våre til å gjøre det «de har godt av». Læring og oppdragelse er ikke kjærlighet. Jeg sier ikke nødvendigvis at det ikke fungerer – jeg sier bare at det ikke er kjærlighet, og at det ofte vil stå i veien for kjærligheten.

Kjærligheten må løsrives fra rykte og status. Kjærlighet har ingenting med hvor vellykket eller kul du framstår som i selskap med et annet menneske. Det har ingenting med de beundrende blikkene naboen gir deg når du kommer kjørende opp oppkjørselen med en flukende ny bil, hvor begeistret foreldrene dine blir når du forteller at du har blitt sammen med en advokat eller hvor stort det er at du omgås en kjendis. Det har heller ingenting med hvor flott andre synes du ser ut når du har «unnet deg» en dag med spa, shopping og champagne.

Jeg sier ikke at det nødvendigvis er noe galt med dette som kjærligheten må løsrives fra, selv om jeg synes det stjeler for mye oppmerksomhet. Jeg sier at det er misforståtte forståelser og erstatninger for ekte kjærlighet – og at de må settes til side dersom vi skal forstå og kjenne kjærligheten i ren form. Mange prøver å by verden på kjærlighet i former som de selv vet at ikke er autentiske – de kan føle det selv. Vi prøver å kjøpe oss kjærlighet, ikke bare med penger, men også med ord og handlinger. Samtidig ønsker vi å få den rene og ekte kjærligheten av aksept, forståelse og mildhet tilbake. Så lenge de færreste av oss kjenner denne kjærligheten, blir det en evig drakamp mellom oss selv og omgivelsene.

Problemet med mangel på ekte kjærlighet er tomrommet det etterlater. Og ikke så mye selve tomrommet  som det vi forsøker å fylle det med : penger, makt, rusmisbruk, voldtekt, tilfeldig sex, utroskap, sladring, baksnakking, mobbing, drama, vold, krig, sinne, misunnelse….

Ren kjærlighet er dyp aksept og toleranse for alt rundt deg – akkurat som det er. Det er takknemlighet –  å hvile i vissheten om og forståelsen av det gode i livet ditt. Den er mildhet og godhet. Den er ubetinget, uselvisk, tillitsfull og gledesfylt. Den er stille og helbredende. 

For på kunne oppdage kjærligheten må vi først og fremst føle kjærlighet til oss selv. Da snakker jeg ikke om den selvgode kjærligheten som skriker «jeg ser bedre ut enn henne!» «jeg er flinkere enn han!», «nå skal jeg vise dem!» eller «alle vil se hvor vellykket jeg er når jeg har min splitter nye bil! eller «jeg har disse kule vennene, se hvor kul jeg er!» Det er den stille stemmen i hodet som sier «Jeg er bra nok» når ingen andre er tilstede.

Når du kan akseptere deg selv, kan du også akseptere din egen tilværelse og det innebærer alt du omgir deg med. Dette inkluderer andre mennesker – uansett hvem de er. Du behøver ikke nødvendigvis å like dem eller berømme alle handlinger de utfører, men du kan allikevel akseptere dem som dine medmennesker. Når du har kommet til en følelse av aksept er du kommet ganske langt på veien mot å oppdage kjærligheten. 

Den ekte kjærligheten er fri. Igjen – jeg snakker ikke om «free love» som på 60-tallet hvor man «elsket» alle så høyt at man ville ha sex med dem. Jeg snakker om å være fri til å akseptere og elske alle andre mennesker, fordi du ikke har behov for å sammenligne deg selv med dem eller kreve at de skal stille deg i noe spesielt lys. Kjærligheten sammenligner ikke og stiller ingen krav. 

Ekte kjærlighet kan kanskje ikke læres bort. Den må oppleves, føles og erkjennes av hvert enkelt individ. Den kan vanskelig undervises i, fordi den først bare kan komme innenfra. Men vi kan, og bør, peke i retning av den for hverandre. 

Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind. Kjærleik gjer klok. – Halldis Moren Vesaas

httpv://www.youtube.com/watch?v=sBPTuAl2Qyk

Del denne artikkelen :