Tenk på hvor mange mennesker du snakker med i løpet av en uke. De fleste samtaler er ren utveksling av informasjon, og gir oss sjeldent trøbbel. Men fra tid til annen oppstår det situasjoner hvor vi blir irriterte, provoserte eller såret av andres uttalelser eller handlinger. Hvordan håndterer du slike situasjoner?

Er du en giraff eller en ulv?

Ikke-voldskommunikasjon er en kommunikasjonsform som er utarbeidet av psykolog Marshall Rosenberg. Den kalles også giraffspråket som referer til at giraffen har det fysisk sett største hjerte, og på grunn av sin lange hals har den også et godt overblikk over situasjoner.

Å lære seg til å bli en giraff i samhandling med andre mennesker kan kreve mye trening. Bak Rosenbergs metode ligger et positivt menneskesyn. Det innebærer en grunnleggende tro på at mennesket i sin natur er godt og ønsker å ha det godt i relasjon med andre. Vi har alle mulighet til medfølelse for hverandre, men dessverre kan innlærte reaksjonsmønstre og måter å tolke verden på, føre til mange unødvendige konflikter og misforståelser.

Ikke-voldskommunikasjon kan benyttes i alle relasjoner; på arbeidsplassen, i parforhold, med naboene, svigermor, venner og ikke minst i samtale med egne barn og i barnehager og på skoler!

“Hver gang en annen tolker det du sier som kritikk, angrep, vurdering eller fordømmelse, er sannsynligheten for at vi får våre egne behov tilfredsstilt nærmest lik null og vi kan være nokså sikre på at den andres neste trekk er å forsvare seg eller gå til motangrep.” -Marshall B. Rosenberg

Når det oppstår konflikter i en relasjon er det vanskelig for mange å unngå å være selvutslettende uten å samtidig bli krenkende ovenfor den andre. Det blir lett til at man enten biter i seg irritasjonen, eller at man glefser til den andre. Når du glefser, er sannsynligheten stor for at du ikke oppnår noe annet enn at den andre glefser tilbake. Ikke-voldelig kommunikasjon lærer deg å kommunisere på en måte som bevarer både din egen og den andres integritet. Her er fire steg du kan følge for å skape bedre samtaler og som sørger for at alles behov blir hørt og forsøkt ivaretatt, uten å skape unødvendig drama, konflikter og sårete følelser.

1. Konstater fakta
– og bare fakta. Hva ser, hører eller sanser du på andre måter? Forsøk å bare observere nøyaktig hva du reagerer på, uten å evaluere situasjonen.

 “Har jeg ikke sagt tusen ganger at du skal legge klærne dine i skittentøyskurven” eller “hvorfor i h****** må du spille så høy musikk når jeg trenger hvile” er glefsing.

“Jeg ser at sokkene dine ligger på stuebordet” eller “Jeg hører at du spiller høy musikk” er nøytrale, observerbare fakta.

2.  Hvilke følelser vekker observasjonen i deg?

Uttrykk dine egne følelser. Gjør det uten å bebreide, plassere skyld eller straffe den andre. Unngå formuleringer som “Du får meg til å føle meg …” og  “Fordi du er sånn blir jeg sint.”

Eksempel: “Jeg kjenner at jeg blir irritert når det ligger skitne klær på stua” uttrykker dine følelser like godt, uten å vekke forsvarsmekanismen i den andre. Poenget er at du ikke skal undertrykke følelsene dine, men uttrykke dem på en måte som øker sannsynligheten for at andre skal få mulighet til å se dine følelser, og at de ikke blir overskygget av den andres behov for å forsvare seg selv.

3. Uttrykk ditt eget behov

Få kontakt med kjernen i disse følelsene, hva har du behov for at skal være annerledes? Behov har en spesiell betydning i denne kommunikasjonsformen. De peker til grunnleggende behov som ligger i alle mennesker, som f.eks behov for samarbeid, behov for fellesskap eller behov for hvile. De viser ikke til den spesifikke aktiviteten eller handlingen som du mener vil dekke behovet, men behovet i seg selv. At noen legger sokkene sine i skittentøyskurven eller demper lyden på musikken er ikke et behov. Men bak ditt ønske ligger behov for samarbeid eller behov for ro og hvile.

Eksempel: “Jeg har behov for å føle at vi samarbeider om husarbeidet.” Ikke: “Du MÅ rydde etter deg!”

4. Anmodning

Fortell konkret hva den andre kan gjøre for at dine behov skal bli møtt. Vær tydelig og spesifikk, istedet for å hinte eller bare si hva du ikke ønsker.

Eksempel: “Vil du legge sokkene dine i skittentøyskurven, er du snill?” Ikke “Skulle ønske du av og til kunne ta litt hensyn til meg” eller “Jeg orker ikke å se alt rotet ditt ligge slengende rundt lenger!”

Ikke-voldskommunikasjon kalles også empatisk kommunikasjon. I tillegg til å være bevisst på ditt eget språk, bør du også utøve empati og lytte til hva den andre prøver å si. Det er lett å bli opprørt og gå i forsvarsposisjon når du blir glefset til, når du selv prøver å være giraff. Tenk over – hva er det den andre observerer, føler, har behov for og ønsker at du skal gjøre – og ikke ta den andre parts dårlige kommunikasjonsevner personlig. Lytt til hva som ligger under reaksjonen og ordene. Fokusen bør flyttes fra “hva anklager denne personen meg for?” til “hvilke behov har denne personen?”

Ikke-voldskommunikasjon kan virke enkelt, men det er en kunst å lære seg og implementere i hverdagen! Jeg har nå gitt en kort introduksjon til begrepet. Hvis du vil  lære mer om ikkevoldskommunikasjon kan du kjøpe boken til Rosenberg her.