Jeg har fått flere spørsmål om hvem jeg er og hvorfor jeg driver denne siden. Sannheten er at jeg har blitt bedt om å skrive. Den historien skal jeg fortelle en annen gang. Men hvem er Zuna og hvorfor blogger jeg?

Jeg er en av de mange menneskene der ute som leter etter en dypere forståelse av innhold og mening i mitt eget liv. Kanskje er jeg litt sånn som deg?

Iblant har jeg følt at jeg har vært nær forståelsen, at jeg har fått små glimt av svar på spørsmålene vi mennesker kan komme til å stille oss selv. Jeg har hørt at disse spørsmålene hos noen kommer i sommerferien når de blir tvunget til å ta pause fra sine daglige aktiviteter og slit for å forsørge familien, passe inn i lokalsamfunnet eller hva det nå enn er som driver dem. Spørsmålene kommer som en ulmende tvil eller et ubehag et sted langt der innenfra. Kanskje forsvinner de igjen blant verdens støy og larm så snart ferien er over…?

Andre møter det  vi omtaler som veggen, de blir utbrent. Kanskje innebærer det at de må innse at de ikke lenger kan fortsette å leve som de har gjort. De blir hensatt til å lete etter en dypere mening eller et alternativ til det levesettet som de så langt har kunnet ha. Det de først tror er møtet med en vegg, eller en brann som blir slukket, viser seg etterhvert å være en ”blessing in disguise.” Denne prosessen kan ta tid.

Til slutt har vi de som aldri har greid å la det være. De som har hatt spørsmålene skrikende øredøvende høyt i hodet så lenge de kan huske, og som aldri har greid å løsrive seg fra dem.

Jeg tilhører denne gruppen.

Da var yngre antok jeg ofte at jeg var en pessimist. For kritisk og grublende, for lite autoritetstro, for spørrende. I andre perioder har jeg tenkt at jeg bare er reddere enn alle andre.

Jeg tror ikke det nå lenger.

I mange år følte jeg det som om jeg sto på utsiden av menneskene og så inn. Fremmedgjort? Kanskje mest gjort fremmed av meg selv. Med tiden har jeg forstått at mange går rundt på jorden med følelsen av å ha kommet til et fremmed sted. Kanskje var det den følelsen Sigbjørn Obstfelder hadde da han så og så, og følte at han var kommet til feil klode. For her er så underlig…
Jeg har alltid latt meg forbause av oss mennesker og alt vi foretar oss. Det er mye jeg ikke har greid å forstå. I det siste har brikkene begynt å falle på plass. Det er derfor må jeg skrive nå. Ikke fordi jeg har funnet alle svarene, men fordi jeg endelig tør å stille spørsmålene.

Jeg har innsett at jeg ikke er mer fremmed enn deg. Mine tanker og betraktninger kan skape gjenklang i andre, kanskje også i deg.

Jeg skriver denne bloggen for min egen del. Men den henvender seg også til deg, fordi jeg har kommet til den erkjennelse at vi ikke er så ulike eller fremmede for hverandre allikevel. Jeg skriver til den delen av deg som også er i meg. Som er i oss alle.

«And then the day came when the pain it took to remain tight in a bud was more than the pain it took to blossom.»

Anais Nin


Del denne artikkelen :