For ikke lenge siden så jeg døden liste seg ved siden av meg. Jeg satt i passasjersete i en bil da jeg ble revet ut av søvnen og stirret døden rett inn i hvitøyet. Helt uten forvarsel var den der for å minne meg på dens virkelige eksistens og uunngåelighet, også for meg. I noen få sekunder trodde jeg at det hele var over.

Jeg hadde ingen problemer med å akseptere døden da den virket uunngåelig. Akkurat det overrasket meg. Til å begynne med føltes det som om livet mitt hadde vært en altfor langvarig og vond film som omsider var kommet til en ende. Som om jeg hadde sittet i en kinosal og levd meg inn i en fortelling om et annet menneske og dets skjebne. Og nå var rulleteksten begynte å rulle. Jeg skulle forlate kinosalen og gå ut i kveldsmørket. Minnet om filmen ville ganske raskt bli falmet av nye opplevelser og andre inntrykk. Det var ingen overveldende sorg over at det var slutt, at jeg kunne bli revet vekk fra alt og alle som jeg hadde elsket så høyt. Det var lite som minnet om sorg i det hele tatt. Der og da følte jeg bare en inderlig letthet.

Men filmen var ikke over. Det var laget en oppfølger, kanskje flere. Og jeg skulle være med videre. Verden ble ny for meg i tiden etter dette. ”Da blir livet ei så svært, døden ikke heller”. Eller som i mitt tilfelle: ”Da ble døden ei så svær, livet ikke heller.” Jeg vil ikke si at jeg sluttet å bry meg. Det er langt fra sannheten. Jeg sluttet bare å bry meg om det jeg tidligere hadde brydd meg mest om – min egen frykt. Jeg innså at livet ikke var så stort, at mitt liv ikke var noe jeg skulle klamre meg fast til og være redd for å rote til eller mislykkes med. Det var noe mer. Jeg kunne slippe taket på frykten; jeg var fri.

Jeg forsto ikke først hvorfor døden kom og pustet meg i nakken på denne måten. Det var ikke lenge siden den hadde vist seg for meg i all sin unåde og brutalitet. Men det var en annens død. Den innebar for meg en erkjennelse av menneskets sårbarhet og en større godhet for mennesker rundt meg. En påminnelse om at de kunne bli revet vekk uten noe som helst forvarsel, at deres liv ikke nødvendigvis var så langt – eller stort.

Dette er jo noe vi alle vet, som en klisjé, helt til det hugger tak i en på en tilfeldig onsdagsettermiddag mens man står og steker fiskepudding på kjøkkenet. ”Hun er død.” – Og man tenker ikke på de store framtidsmulighetene som gikk tapt, eller på Gud, himmelen og helvete. Man tenker på at man aldri mer skal treffe dem mens de handler på Rema 1000, se dem sykle forbi i høstsola, at de aldri mer skal bruke den asurblå genseren. Og man tenker at Joss Stone kanskje ikke spiller i himmelen eller hva som enn er etter dette livet. Man tenker på hva de hadde levd, og håper at de virkelig, virkelig har levd.

Det var etter at hun døde at jeg begynte å se. Jeg så mine barns små føtter løpe over gulvet, jeg så energien og livskraften i de raske skrittene. Jeg så mine egne myke hender mens de skrelte poteter i kjøkkenvasken og jeg så vannet som strømmet ut av springen. Jeg så vinden som blafret i trærne og at bladene var intenst grønne. Jeg så sommerfugler. Og jeg så solnedganger, fantastisk vakre solnedganger i uendelig mange fargenyanser.

Og jeg spurte meg selv: Er det fordi hun er død at jeg plutselig ser dette nå? – Nei, det er fordi jeg endelig lever.

Ethvert møte med dødelighet, enten det er vår egen eller en annens, er en påminnelse. Om å leve, om å sette pris på de små tingene som utgjør alle hverdagene i livet vårt, om alle gavene livet har å by oss på hvis vi åpner øynene for dem. Om nødvendigheten av å tilgi, seg selv og andre.

Mest av alt er det en påminnelse om å leve i takknemlighet.

Del denne artikkelen :