Dette er en historie om en ung lærer ved navn Ellen Isaksen. En høst for mange år siden begynte hun som kontaktlærer for klasse 5B. Dette var en klasse som hun kjente godt, siden hun ofte hadde vikariert i klassen året før.

Da hun sto foran dem første skoledag etter sommerferien, sa hun noe som ikke var helt sant. Hun sa at det var godt å se dem igjen, at hun gledet seg til å være kontaktlærer, og at hun var like begeistret for hver og en av dem. Det siste var en usannhet – det måtte være en usannhet – for midt i klasserommet satt han med et likegyldig drag over ansiktet. Teodor Pettersen.

Ellen hadde fulgt med på Teodor året før, og lagt merke til at han ikke lekte bra med de andre barna, at klærne hans var skitne og hygienen var dårlig. Og han kunne være nokså ufin både mot de andre barna og lærerne.

Det kom til et punkt hvor Ellen nesten fant glede i å gå over leksene hans med rødpennen og markere alle feilene han hadde gjort. Han brydde seg åpenbart ikke om skolearbeidet, så noen ganger ville hun komme med harde bemerkninger i håp om å sette en liten støkk i guttungen.

Før foreldremøtene ble hun nødt til å gå gjennom tidligere notater om alle elevene i klassen sin. Dette var nødvendig for å se hva tidligere lærere hadde skrevet om dem og hvordan de hadde utviklet seg i løpet av årene på skolen. Hun la Teodors papirer nederst i bunken.

Men da hun leste de tidligere notatene om Teodor fikk hun seg en overraskelse.

Da Teodor gikk i 1.klasse hadde læreren skrevet: Teodor er en kvikk gutt og smilet sitter løst. Han er nøye med skolearbeidet sitt og oppfører seg alltid pent. Det er en glede å ha Teodor i klassen.

I 2.klasse hadde læreren skrevet: Teodor er flink på skolen og godt likt av klassekameratene, men han virker preget av morens sykdom og jeg lurer på om han har det vanskelig hjemme.

Teodors lærer i 3.klasse skrev: Morens bortgang har vært svært tøft for Teodor. Han gjør sitt beste, men leksene blir ikke fulgt opp hjemme og faren viser liten interesse i å støtte opp om skolearbeidet. Dersom dette ikke blir tatt tak i, er jeg bekymret for at han vil få problemer på skolen.

I 4.klasse hadde læreren skrevet: Teodor er en innadvent elev og det er vanskelig å få han interessert i skolearbeidet. Han har få venner, kan være aggresiv mot de andre barna, og har også en tendens til å sovne i timene.

Etter å ha lest ferdig papirene ble Ellen overveldet av en følelse av skam over sine tanker om Teodor. Men hun var svært godt likt som lærer, og på juleavslutningen kom alle elevene med pent innpakkete gaver til lærerinnen sin. Det var bare små oppmerksomheter, men de var lekkert innpakket i gavepapir med flott bånd og merkelapper på. Barna hadde virkelig lagt seg i selen for å vise at de satt pris på henne.

Bortsett fra Teodor. Han kom også med en gave, men han hadde ikke tatt seg flid med innpakningen. Det var bare en liten bærepose som var teipet igjen. Ellen følte det ubehagelig å skulle åpne den foran klassen når hun så alle de pene innpakningene. Noen av elevene begynte å fnise da hun tok ut en halvtom parfymeflaske, og et armbånd av juggel som manglet mange av stenene. Men hun dempet latteren dems ved å takke Teddy for det vakre armbåndet som hun straks tok på seg, og å sprute en liten dæsj parfyme på håndleddet sitt.

Da skoledagen var slutt, ble Teodor værende litt i klasserommet. Da alle de andre barna hadde gått sa han «Vet du, i dag luktet du akkurat sånn som mamma pleide å gjøre! God jul, Ellen.»

Da han hadde forlatt klasserommet la hun hodet i hendene og gråt i over en time.

Etter juleferien var over kom Ellen tilbake i klasserommet. Nå var hun bestemt på at hun ikke lenger bare ville lære bort lesing, skriving og regning. Fra nå av ville hun begynne å undervise barn.

Hun la særlig vekt på å hjelpe Teodor. Når hun begynte å vise interesse for han, virket det som om engasjementet hans våknet til liv igjen. Jo mer oppmerksomhet og oppmuntring hun ga han, desto raskere så hun framgang hos gutten. Det gjaldt både faglig og sosialt. Da skoleåret var over hadde Teodor allerede blitt en av hennes beste elever! Og selv om det fremdeles var en usannhet at hun var like begeistret for hver og en av elevene, så skyldtes det nå at hun hadde blitt spesielt begeistret for nettopp Teodor.

Et år senere fikk Ellen en lapp fra Teodor. Der sto det at hun var den beste læreren han noen sinne hadde hatt. 4 år etter det igjen kom den neste lappen. Teodor var ferdig på ungdomsskolen, og ville takke henne for at hun tok seg tid til å hjelpe han da han gikk i 5.klasse.

Kortene for å si takk fortsatte å komme med jevne mellomrom i årene etter dette, og Ellen begynte å skrive kort tilbake. Etter noen år mottok hun et brev hvor det sto at Teodor hadde møtt kvinnen som han ville gifte seg med. Ettersom faren hadde dødd for noen år siden, og Teodor var blitt foreldreløs, lurte han på om Ellen kunne tenke seg å komme i bryllupet og ta plassen hvor brudgommens mor skulle ha sittet. Ellen ble så rørt av denne forespørselen at hun selvfølgelig måtte si ja.

Da hun ankom bryllupet hadde hun på seg armbåndet hun hadde fått av Teodor til jul 15 år tidligere. Og hun hadde sørget for å bruke den parfymen som hun visste at Teodors mor hadde brukt den siste julaften de hadde hatt sammen.  De klemte hverandre, og Teodor hvisket «Jeg er evig takknemlig for at du trodde på meg, for at du strakte ut en hånd da jeg trengte den. Takk for at du viste meg at jeg var verdt din oppmerksomhet og dine anstrengelser. Jeg vet ikke hva jeg ville vært uten deg.»

Med øynene fulle av tårer så hun på den voksne, flotte mannen og sa «Nei, Teodor, du forstår ikke…Det er jeg som skal takke deg. Det var du som viste meg at jeg kunne bety noe. Jeg vet ikke hva slags lærer jeg ville ha vært om det ikke var for deg!»

Basert på Elizabeth Silance Ballard (nå Elizabeth Ungar) sin historie «Three Letters from Teddy»

Dette innlegget er det første i spalten Leserne forteller. Har du en historie å fortelle? Send meg en e-post på post@zuna.no

Zuna får mange henvendelser fra mennesker som ønsker å sette fokus på forskjellige områder/problemstillinger. Alle har sine unike erfaringer og opplevelser gjennom livet.

Vi vil derfor starte en ny spalte som heter Leserne forteller som gir leserne mulighet til å dele sin historie og sine erfaringer. Dette gjør vi for å skape mer åpenhet og mer mellommenneskelig forståelse i samfunnet. Vi vil peke mot det felles menneskelige i oss som kommer gjennom prøvelser og vanskeligheter.

“Every single person has at least one secret that would break your heart. If we could just remember this, I think there would be a lot more compassion and tolerance in the world.”
― Frank Warren

Vil du dele din historie? Du må gjerne være anonym. Om ønskelig vil jeg linke til din blogg, slik at lesere som ønsker å komme i kontakt med deg eller lese mer, får mulighet til dette.

Send en e-post til post@zuna.no dersom du har en historie som du ønsker å dele. Zuna vil om nødvendig stå for korrektur av innsendt materiale.

En taxisjåfør fra New York forteller:

Jeg kom til adressen jeg hadde fått oppgitt og tutet med bilhornet for å signalisere at jeg var der. Etter å ha ventet noen minutter tutet jeg igjen. Siden dette skulle være min siste tur på skiftet, så vurderte jeg å bare kjøre avgårde igjen. Men istedet lot jeg bilen stå på tomgang, gikk opp til døren og banket på. «Et øyeblikk», svarte en skjør, eldre stemme. Jeg kunne høre at noe ble dratt over gulvet.

Etter en lang pause ble døren åpnet. En liten kvinne i 90-årene sto foran meg. Hun var iført en mønstrete kjole og hatt med slør. Hun så ut som noe tatt ut av en film fra 1940-tallet.

Ved siden av henne sto en liten nylonkoffert. Leiligheten så ut som om ingen hadde bodd i den på flere år. Alle møblene var dekket til med plast.

Det var ingen klokker på veggene, ikke noe nips eller kjøkkenredskaper på benkene. I et hjørne sto en pappeske med bilder og glass.

«Vil du bære kofferten min ut i bilen?» sa hun. Jeg bar kofferten til bilen, og gikk deretter tilbake for å hjelpe henne.

Hun tok meg i armen og vi gikk sakte mot fortauskanten.

Hun takket meg flere ganger for min vennlighet. «Ingenting å takke for», sa jeg. «Jeg prøver bare å behandle passasjerere mine slik jeg ville ønske at min mor ble behandlet.»

«Å, du er en så god gutt!» sa hun. Da vi hadde satt oss i bilen, ga hun meg en adresse og så spurte «Kan du kjøre gjennom sentrum?»

«Det er ikke den korteste veien» svarte jeg raskt.

«Å, det gjør ikke noe for meg», sa hun. «Jeg har ingen hast. Jeg er på vei til sykehjemmet.»

Jeg kikket i bakspeilet. Øynene hennes var blanke. «Jeg har ingen familie igjen,» fortsatte hun med myk stemme. «Og legene sier jeg ikke har lenge igjen å leve.»

Uten å si noe lente jeg meg fram og slo av takstameteret.

«Hvilken rute vil du at jeg skal ta?» spurte jeg.

De neste to timene kjørte vi gjennom byen. Hun viste meg bygningen hvor hun en gang hadde jobbet som heisoperatør.

Vi kjørte gjennom nabolaget der hun og hennes mann hadde bodd da de var nygifte. Hun ba meg stoppe ved et møbellager som en gang hadde vært en ballsal hvor hun hadde tatt dansetimer som liten jente.

Noen ganger ba hun meg om å bremse ned foran en bestemt bygning eller et hjørne, for så å stirre ut i mørke uten å si noe. 

Da de første lysstrålene fra solen viste seg i horisonten, sa hun plutselig : «Jeg er trøtt. La oss dra nå.»

Vi kjørte i taushet til adressen hun hadde gitt meg.

En portør kom bort til bilen så snart vi hadde stanset. De må ha ventet på at hun skulle komme.

Jeg åpnet bagasjerommet og løftet ut den lille kofferten hennes. Hun var allerede plassert i en rullestol.

‘Hvor mye skylder jeg deg? «spurte hun mens hun lette i vesken sin.

«Ingenting,» sa jeg

«Men du må jo også ha lønn» sa hun.

‘Det finne flere passasjerer’ svarte jeg.

Nesten uten å tenke meg om lente jeg meg ned og ga henne en klem. Hun holdt meg hardt inntil seg i noen sekunder.

«Du ga en eldre dame noen øyeblikk av glede,» sa hun. «Takk.»

Jeg klemte hånden hennes, og gikk deretter inn i det dunkle morgenlyset. Bak meg ble en dør lukket. Det var lyden av et liv som ble lukket igjen.

Jeg tok ikke på noen flere passasjerer på det skiftet. Jeg bare kjørte rundt uten mål og mening. Jeg greide nesten ikke å snakke resten av dagen. Hva om hun hadde fått en aggresiv sjåfør, eller en som var utålmodig etter å bli ferdig med skiftet sitt? Hva om jeg hadde latt være å ta den siste turen den kvelden, eller bare tutet en gang for så å kjøre avsted?

Jeg tror denne kjøreturen er det viktigste jeg har gjort i hele mitt liv.

Vi har en tendens til å tro at livet vårt handler om de store øyeblikkene.

Men store øyeblikk griper oss plutselig uten at vi er klar over det -vakkert innpakket i noe som først kan se ut som et ubetydelig et.

Kilde: Kent Nerburn

Er du en av mange som går gjennom livet med en mer eller mindre ubevisst tro på at dersom du blir, eller framstår som, perfekt så vil andre mennesker like deg? La oss se litt nærmere på hvilke forestillinger du kanskje kan ha om deg selv og andre, og om det finnes andre måter å se det på.  

Forestilling nr. 1

«Jeg kan kontrollere hva andre mennesker synes om meg.»

Hvis du tror at du kan bestemme eller kontrollere hva andre mennesker synes om deg, så tenk etter om andre kan kontrollere hva du synes om dem? Har de virkelig den makten? Kan et menneske gjøre alt «riktig» og være perfekt, og dermed få bekreftelse fra alle rundt seg på at hun blir likt? Har du noen gang sett det skje (og da mener jeg ikke i begravelse…?)

Til og med de ekstremt pene og hyggelige, talentfulle og sprudlene kjendisene her til lands blir foraktet av ihvertfall en del av befolkningen! Det kommer aldri til å skje at hele samfunnet kommer til konsensum om at du eller hvilken som helst annen person lever opp til deres felles standard og er perfekt. Det er et prosjekt som du er dømt til å tape!

Andre har stor innflytelse på hvordan du opplever dem og føler for dem, men de har ingen mulighet til å kontrollere det. Hvis du er i utgangspunktet er en tolerant person som er glad i andre mennesker så du kan det hende du vil  like de fleste andre, til og med de som er sure, tilbaketrukket og utilnærmelige. Men hvis du selv er en fordømmende person, så er det nesten umulig for andre å få deg til å like dem uansett hvor hardt de prøver! På samme måte kan du ikke kontrollere hvor streng eller mild en annen person skal være i sin bedømming av deg.

Siden du har liten kontroll over hvorvidt en annen person er tolerant eller fordømmende, så innebærer det også at du ikke kontroll over hva de føler for deg, uansett hvor perfekt elskelig, åpen, omsorgsfull, generøs, høflig, forståelsesfull, vakker eller rik du er. Det finnes mennesker der ute som ikke vil gi deg sin aksept og vennlighet uansett hva du gjør – og det er GODE NYHETER. Du kan ikke kontrollere det, så det er ikke ditt ansvar. Du kan bare kontrollere hvor fordømmende du selv er, tilby ditt ekte jeg til verden og bli mottatt av de riktige menneskene.

 
Forestilling nr. 2

«Det er en standard for perfeksjonisme, og jeg kan nå den.»

Jeg vokste opp i troen på at det fantes en «riktig» og «perfekt» måte å være på. Men så lærte jeg at det jeg trodde var riktig og perfekt ikke nødvendigvis var hva andre mente var riktig og perfekt. Faktisk virket det som om omtrent alle jeg møtte hadde en helt forskjellig forståelse av hva det betyr å være perfekt! Jeg oppdaget at mennesker som jeg synes var fantastiske, ikke ble akseptert av andre. Og at mennesker som jeg ikke synes var særlig nær ved å være perfekte i det hele tatt, ble elsket av andre.

Dette var ganske ubehagelig og fjernet min illusjon av kontroll over hvordan folk så på meg. På den tiden, for mange år siden, var jeg livredd for avvisning.  Så jeg fant en slags trøst og et håp i troen på at hvis jeg bare var perfekt nok, så ville jeg aldri bli vurdert negativt. Og hvordan skulle jeg kunne føle meg trygg og sikret mot avvisning dersom jeg ikke hadde en standard å jobbe etter? Uten en standard av perfeksjon, hvordan skulle jeg da kunne orientere meg rundt en væremåte som ville sikre at andre ikke avviste eller mislikte meg? Årsaken til denne usikkerheten finner vi i:
 
Forestilling nr. 3

«Det er i utgangspunktet noe galt med meg, og jeg må arbeide for å dekke over det og late som jeg er bedre enn jeg er.»

Så lenge jeg trodde at jeg i utgangspunktet var mangelfull og ikke som jeg skulle være så var jeg redd for avvisning. Men etter at jeg ble voksen og  fikk et mindre overfladisk syn på meg selv og andre mennesker, så forsto jeg at dette var et håpløst utgangspunkt for et godt sosialt liv. Når man omsider ser seg selv og andre fra et åndelig perspektiv, så ser man magien i at alle mennesker er forskjellige. Og man legger fra seg forestillingen om at det finnes en standard for hvordan et menneske skal være. Jeg oppdaget at alle mennesker har den samme kjernen i seg som gjør oss så udiskutabelt verdifulle og hele,  selv om vi ikke føler oss sånn på utsiden.

Når man har erkjent sin udiskutable verdi som menneske kan man bevege seg blant andre mennesker uten frykt for å bli avslørt. Man kan slippe den ubevisste forestillingen om at man må  gjøre seg fortjent til sin plass i universet. Jeg trenger ikke å bevise meg selv for andre, eller overbevise meg selv om at jeg er like god eller aller helst bedre enn andre. Jeg er utvilsomt bra nok. Du er utvilsomt bra nok.

Hvis du føler deg mangelfull eller uverdig din plass på jorda så er dette følelser som er programmert inn i deg gjennom mennesker som bare ikke har visst bedre, eller selv har følt seg uverdige. Kanskje blir du tråkket på av mennesker som selv føler seg så uverdige, at de må projektere sin egen usikkerhet over på deg fremdeles. Kanskje er det vanskeligere å innse dette om de som gjør dette med deg enn det er å fortsette å leve i troen på at de har rett…?

Men de har ikke rett. Det er ingenting galt meg deg, og du trenger ikke å forsvare din egen eksistens gjennom ditt utseende, væremåte, eiendeler, prestisje eller gjennom å snakke deg selv og andre opp og ned. Ikke la deg lure av reklamebransjen som har som overordnet mål å få mennesker til å føle at de mangler noe, at de ikke e bra nok som de er og at de trenger noe mer eller noe annet for å være hel. Du er hel akkurat som du er! Du er akkurat som du skal være!

Forestill deg hvordan livet ditt kunne være hvis du visste at du allerede var helt fantastisk akkurat slik du er i ditt sanne selv? Hva om du kunne skille ut den sårete programmerte delen av deg med frykt og forsvarsmekanismer- den delen du opprettet for å hjelpe deg i å overleve smerte – fra den fantastiske DEG som du er født som!  Hva om du kunne se at ditt sårete selv – med alle dine redsler og din beskyttelse og ulike måter å prøve å ha kontroll på og å få kjærlighet på -  ikke er hvem du er. Det er ikke deg – det er masken du bærer!

Hva om du kunne slutte å se etter en standard for perfeksjon som din ledetråd i ditt sosiale liv, i dine relasjoner eller når du orienterer deg i livet. Enn om du kan bruke din fantastiske, medfødte godhet og ekthet og unikhet som din ledetråd fra nå av? Tenk om du kunne kle av deg forsvarsverket, stille deg sårbar og åpen for verden -  fordi du innerst inne VET at du aldri, aldri uansett kan bli fratatt din verdi og din rett til å eksistere akkurat som du er? Det er ingenting noen kan si eller gjøre som kan rokke ved den uansett.

Jeg lover deg at det er en fantastiske befriende måte å leve på. 

En ung kvinne kom til sin mor og fortalte henne hvor vanskelig alt i livet var blitt for henne. Hun visste ikke hvordan hun skulle klare å holde ut lenger og ville bare gi opp. Hun var sliten av å streve og stresse med trivielle ting. Det virket som at så snart et problem var løst, så oppsto det bare et nytt. Moren tok datteren med seg inn på kjøkkenet. Hun fylte tre gryter med vann og plasserte hver av dem på komfyren på høy temperatur. Snart begynte det å koke i grytene.

I den første gryten la hun gulrøtter, i den andre la hun egg og i den siste la hun kaffebønner. Hun lot dem koke; uten å si et ord.

Etter ca. tyve minutter slo hun av komfyren. Hun fisket gulrøttene ut av gryta og la dem i en bolle. Hun tok ut eggene av gryta og la dem i en bolle. Så tok hun kaffen ut av gryta og tømte i en kopp. Så snudde hun seg til datteren og spurte: «Fortell meg hva du ser».

«Gulrøtter, egg og kaffe», svarte datteren.

Moren tok datteren nærmere og ba henne kjenne på gulrøttene. Det gjorde hun og merket at de var myke. Moren ba datteren om å ta opp eggene og dele dem. Etter å ha tatt av skallet så hun det hardtkokte egget.

Til slutt ba moren datteren om å smake på kaffen. Datteren smilte mens hun kjente smaken av fyldig aroma. Hun spurte moren: «Hva mener du med dette»?

Moren forklarte at hver av de tre objektene hadde vært gjennom den samme behandlingen: Kokende vann. 

Men de hadde reagert forskjellig!

Gulroten ser ut til  å være sterk, hard og uforandret. Men etter å ha gått gjennom behandlingen med kokende vann, ble den myk, svak og kunne bøyes.

Egget hadde vært veldig sårbart. Den tynne ytre skallet beskyttet det flytende innholdet, men etter å ha vært utsatt for det kokende vannet, ble innsiden hard.

Kaffebønnene derimot var unike. Etter å ha vært i det kokende vannet, hadde de forandret vannet!

Hvem av dem er du»? spurte hun datteren sin. «Når utfordringene melder seg i livet ditt, hvordan tar du imot det»? Er du som en gulrot, et egg eller en kaffebønne»?

Tenk på dette: Hvilken er jeg?

Er jeg gulroten, som virker sterk, men i møte med livets smerte og problemer og utfordringer mister styrken min?

Er jeg egget som starter med et bløtt hjerte, men endres med motgang og påvirkning? Har jeg en flytende aura, men etter død, skilsmisse, en finansiell krise eller en annen utfordring blitt hard og ufølsom? Ser utsiden lik ut, mens jeg på  innsiden har blitt bitter og tøff, med en flat personlighet og et hardt hjerte?

Eller er jeg som kaffebønnen? Bønnen forandret faktisk det kokende vannet, selve omgivelsene som lager smerten. Når vannet blir varmt, så frigjøres en del av meg og farger tilværelsen.

Hvis du er som bønnen, så vil du når ting er som verst, bli bedre og endre forholdene rundt deg. Når du er i din svarteste time og utfordringene er som verst, klarer du å løfte deg selv til et høyere nivå? Hvordan takler du motgangen? Er du en gulrot, et egg eller en kaffebønne?

Måtte du ha nok GLEDE til å skape deg skjønnhet, nok UTFORDRINGER til å gjøre deg sterk, nok SORG for å gjøre deg empatisk og nok HÅP til å gjøre deg lykkelig

1)

Jeg går bortover gaten.
Det er et dypt hull i fortauet.
Jeg faller nedi.
Jeg er fortapt…Jeg er håpløs.
Det er ikke min feil
Det tar en evighet å finne en vei ut.

2)

Jeg går bortover den samme gaten
Det er et dypt hull i fortauet
Jeg later som jeg ikke ser det.
Jeg faller nedi igjen.
Jeg kan ikke tro jeg er på det samme stedet.
Men det er ikke min feil.
Det tar fremdeles lang tid å finne en vei ut.

3)

Jeg går bortover den samme gaten.
Det er et dypt hull i fortauet.
Jeg ser det er der.
Jeg faller nedi nå også…det er en vane.
Jeg har øynene åpne
Jeg vet hvor jeg er
Det er min feil
Jeg kommer meg opp med en gang.

4)

Jeg går bortover samme gaten
Det er et dypt hull i fortauet.
Jeg går utenom hullet.

5)

Jeg går ned en annen gate.

Fra *Den tibetanske bok om livet og døden*

En dag ba en lærer elevene sine om å skrive navnene på sine medstudenter ned på to ark – de skulle sette av litt plass mellom hvert navn. Hun ba dem så om å tenke på det beste de kunne si om hver eneste person, og skrive dette ned under den enkeltes navn. Det tok klassen resten av timen å fullføre oppgaven, og da de forlot rommet leverte alle inn sin oppgave.

Neste lørdag lagde læreren en liste til hver eneste elev, hvor det sto hva de andre elever hadde sagt om personen. Mandagen etter ga læreren hver enkelt av elevene hennes eller hans liste. Etter kort tid smilte alle elevene. ‘Virkelig’ hørte hun bli hvisket. ‘Jeg hadde ingen anelse om at jeg betydde så mye for noen’, og ‘Jeg visste ikke at de andre liker meg så mye’, var noen av kommentarene.

Etterpå var det ingen som nevnte disse listene. Hun visste ikke om de viste fram eller diskuterte listene med foreldre sine, men det betydde ikke noe. Oppgaven hadde hatt effekten hun ønsket. Elevene var tilfredse med seg selv og hverandre. Gruppen arbeidet videre.

Mange år senere ble en av elevene drept i Vietnam, og læreren deltok i begravelsen. Hun hadde aldri før sett en soldat død i en kiste. Han så fin og voksen ut. Kirken var fylt av venner, og en etter en gikk de alle en siste gang forbi kisten. Læreren var en av de siste til å velsigne den døde i kisten.

Mens hun står der kommer en av soldatene som var med å bære kisten bort til henne. ‘Er det ikke du som var Marks matematikklærer?’ Hun nikket. Så sa han: ‘Mark snakket ofte om deg’. Etter begravelsen deltok de fleste av Marks tidligere klassekamerater i en sammenkomst. Marks mor og far var også der, og hadde tydelig lyst til å snakke med hans tidligere lærer. ‘Vi vil gjerne vise deg noe’ sa hans far, mens han tok lommeboken sin opp av lommen. ‘De fant dette på Mark, da han ble drept. Vi tenkte at du ville gjenkjenne dette’.

Faren brettet forsiktig ut to papirstykker, papir som tydelig var blitt tapet sammen på grunn av slitasje av de mange gangene det hadde vært brettet sammen. Læreren visste uten å se papiret at det var det samme papiret som hun hadde skrevet på alle de fine tingene som klassekameratene hadde sagt om Mark.

‘Tusen takk for at du gjorde dette’ sa Marks mor. ‘Som du kan se, satte Mark veldig stor pris på det.’ Mange av Marks kamerater sto i nærheten og hørte hva som ble sagt. Charlie smilte skjevt og sa, ‘jeg har også tatt vare på min liste, den ligger øverst på skrivebordet mitt hjemme.’ Chucks hustru tilføyde, ‘Chuck ba spesielt om at dette ble limt inn i minnesalbumet vårt.’

‘Jeg har også mitt, det er i dagboka mi’ sa Marilyn. Så tok Vicky, en annen klassekamerat, fram sin lommebok og viste sin slitte liste frem for gruppen, og sa stolt: ‘Jeg har det alltid med meg. Jeg tror vi alle har gjemt på lista vår.’ Da satte læreren seg ned og gråt. Hun gråt for Mark og for alle hans venner som aldri ville se ham igjen.

De fleste mennesker i dag oppfører seg som om de har glemt at livet en dag tar slutt. Ingen av oss vet når denne dagen kommer… Så vær så snill, fortell menneskene du setter pris på og synes om, at de er spesielle og viktige. Si det beste du kan si om hver eneste person. Og fortell dem det før det er for sent..

Kilde: ukjent

Jeg er bare nødt til å dele denne lille filmsnutten av en babys første bad med dere. Ord blir overflødige, så bare nyt filmen…

 Det største mysterium er ikke mer enn det at en ørliten kropp er våknet til jorden. Den nyfødte ser. To luker i himmelen går opp. Selv fem-trinns-raketter og kjernefysikk blir puslingers puslespill når det nyfødte barn med et eneste blikk beviser at Gud er til.
André Bjerke

En lærer holdt en forelesning om stressmestring da han hevet et glass vann og spurte, «Hvor tungt er dette glasset med vann?»

Forskjellige svar ble foreslått av studentene, alt fra 50 g til 1 kg. Læreren svarte: «Den absolutte vekten spiller ingen rolle. Det kommer an på hvor lenge du prøver å holde det.»

«Hvis jeg holder det i et minutt,  er det ikke noe problem. Hvis jeg holder det i en time, vil jeg verke godt  i armen. Hvis jeg prøver å holde det hele dagen, blir du til slutt nødt til å ringe en ambulanse. Vekta er hele tiden den samme, men jo lenger jeg holder det dess tyngre blir det.»

Han fortsatte: «Og sånn er det også med stressmestring. Hvis vi bærer rundt på problemene våre hele tiden, så blir byrdene så tunge å bære at vi ikke vil makte de til slutt.  På samme måte som med vannglasset så må du sette fra deg problemene, klarne hodet og hvile iblant. Vi må lære å gi slipp på de utfordringene vi har, og ikke klamre oss fast til de hele tiden.  Når du har fått hvile, kan du igjen fortsette med utfordringene.

Så,  når du kommer hjem i kveld. så legg tankene om alle dine problemer fra deg en stund. Ikke ta de med deg til sengs. Du kan plukke dem opp igjen i morgen. Uansett hvilke byrder du bærer på nå, så skriv dem ned eller snakk med en venn om dem. Det vil letne på trykket.

Slapp av, plukk dem opp senere etter at du har hvilt. Livet er kort. Nyt det.»

Deretter ga han studentene noen tips til hvordan de kunne forholde seg til  livet:

Aksepter at du noen dager er duen, og at du andre dager er statuen.
Sørg for at ordene dine alltid er myke og søte, bare i tilfelle du blir nødt til å svelge dem.
Kjør forsiktig. Det er ikke bare biler som kan tilbakekalles av produsenten.
Hvis du ikke kan være snill, så vær ihvertfall anstendig nok til å være vag.
Hvis du låner noen 100 kroner og aldri ser den personen igjen, så var det antagelig verdt det.
Det kan være at ditt eneste mål i livet er å rett og slett tjene som en advarsel for andre.
Kjøp aldri en bil du ikke greier å dytte.
Ingen bryr seg om du ikke kan danse. Bare reis deg og dans.
Den andre musen får osten.
Bursdager er sunt. Jo flere du har, jo lengre lever du.
I verden er du bare noen, men for noen er du hele verden.
En virkelig lykkelig person er en som kan nyte naturen på veien når han må ta en omvei.

Kilde: Ukjent