5 grunner til å slutte å si ‘Så flink du er!’

Av Alfie Kohn

En forkortet versjon av denne artikkelen ble publisert i Parenting magazine i  mai 2000 med tittelen «Hooked on Praise.» 

Til norsk ved Zuna

Hvis du oppholder deg på en lekeplass, besøker en skole, eller møter opp i en barnebursdag, så er det en frase du kan regne med å høre gjentatte ganger: «Så flink du er!» Selv små spedbarn blir rost for å klappe i hendene eller vinke. Mange av oss slenger ut disse bemerkningene til barn i så stor grad at det nesten høres ut som verbale tics.

Mange bøker og artikler råder oss til å avstå fra å straffe barn, enten det er snakk om ørefiker eller tvungen isolasjon («time out»). Noen ber oss også  revurdere praksisen med å bestikke barn med klistremerker eller mat. Men du må lete lenge for å finne et negativt ord om det som så fint kalles positiv forsterkning.

La meg først understreke at poenget med denne artikkelen ikke er å stille spørsmåltegn ved viktigheten av å støtte og oppmuntre barna, behovet for å elske dem og omfavne dem og hjelpe dem til  å føle seg verdifulle. Å skryte av dem, derimot, er noe litt annet.

Her er forklaringen.

1. Det er manipulerende

Tenk deg at du bruker en verbal belønning for å forsterke atferden til en to-åring som spiser uten å søle, eller en femåring som rydder i tegnesakene sine. Hvem tjener på dette? Er det mulig at det å fortelle barna at de har gjort en god jobb handler mindre om ønsket om å møte deres emosjonelle behov, og mer om å forsterke det som er bekvemmelig for oss voksne?

Rheta DeVries, professor i utdanning ved Universitetet i Nord Iowa, refererer til dette som «sukkerbelagt kontroll.» På samme måte som materielle belønninger – eller for den saks skyld, straff – er det en måte å få barn til å gjøre noe som vi ønsker på. Det er godt mulig at en slik tilnærming kan være effektiv med tanke på å oppnå akkurat dette  (i hvertfall for en liten stund). Men det er noe ganske annet enn å arbeide med barn – for eksempel gjennom å snakke med dem om hva som gjør at en skoleklasse eller en familie fungerer, eller om hvordan andre mennesker blir påvirket av det vi gjør og ikke gjør. Sistnevnte tilnærming er ikke bare mer respektfull, men det er også mye mer sannsynlig at det vil hjelpe barn til å bli omtenksomme mennesker.

Grunnen til at  ros kan virke på kort sikt er at små barn er sultne på vår aksept. Men vi har et ansvar for ikke å utnytte deres avhengighet av oss for egen vinnings skyld. Det å si  «nå var du flink»" for å forsterke noe som gjør de voksnes liv litt enklere,  kan være et eksempel på å utnytte barnas avhengighet. Mange barn vil også føle seg manipulert av dette, selv om de ikke helt kan  forklare hvorfor.

2. Barna blir avhengige av ros og andres vurdering

Ikke all bruk av ros er en kalkulert taktikk for å kontrollere barnas atferd!

Noen ganger gir vi barna våre ros og komplimenter bare fordi vi er oppriktig fornøyde med noe de har gjort. Men også da er det verdt å reflektere over hva man gjør. Heller enn å styrke et barns selvfølelse, kan ros øke barnas avhengighet av oss. Jo mer vi sier: «Jeg liker måten du ______» eller «Så flink du er til å ________,» desto mer vil barna komme til å bekymre seg for våre evalueringer, våre beslutninger om hva som er bra og dårlig, snarere enn å lære å gjøre sine egne vurderinger. Det leder dem til å måle sin verdi i forhold til hva som vil gjøre voksne fornøyde.

Mary Budd Rowe, forsker ved University of Florida, oppdaget at studenter som ble rost overdådig av sine lærere var mer nølende i sine svar, mer tilbøyelige til å svare med en spørrende tone i stemmen («Ehh, syv?»). De hadde en tendens til å skifte mening eller oppfatning med en gang en voksen sa seg uenige med dem. Og de var mindre tilbøyelige til å fortsette med vanskelige oppgaver eller dele sine ideer med andre elever.

Kort sagt:  «Så bra! og «Så flink du er!» beroliger eller bekrefter ikke barn, det gjør dem faktisk til syvende og sist mer usikre. Det kan også skape en ond sirkel hvor jo mer vi roser, desto mer ser barna ut til å trenge det, så vi roser dem enda mer!  Dessverre vil noen av disse barna  bli voksne som fortsetter å trenge noen andre til å klappe dem på hodet og fortelle dem hvorvidt det de gjorde var OK eller bra nok. Jeg er ganske sikker på at det ikke er det vi ønsker for våre sønner og døtre.

3. Det stjeler barnets glede

Bortsett fra spørsmålet om avhengighet, fortjener barn å føle glede ved egne prestasjoner og stolthet over hva de har lært eller oppnådd. De fortjener også å selv få bestemme når de skal føle det sånn. Hver gang vi sier, «Så flink du er!», så forteller vi barnet hvordan det skal føle seg.

Bare for å ha sagt det: det er definitivt stunder da våre evalueringer er hensiktsmessige og vår veiledning er nødvendig – spesielt når det gjelder små barn. Men en konstant strøm av verdivurderinger er verken nødvendig eller nyttig for barns utvikling. Dessverre kan vi ikke ha innsett at «Så flink du er!» er like mye en evaluering som «Nå var du ikke flink!» Det mest bemerkelsesverdige ved en positiv bedømmelse er jo ikke at den er positiv, men at det er en bedømmelse. Og mennesker, inkludert barn, liker ikke å hele tiden bli bedømt!

Jeg gleder meg over de gangene min datter klarer å gjøre noe for første gang, eller gjør noe bedre enn hun har gjort før. Men jeg prøver å motstå impulsen til å si: «Så flink du er» fordi jeg ikke ønsker å vanne ut hennes glede. Jeg vil at hun skal dele sin glede med meg, ikke se på meg som en dommer. Jeg vil at hun skal utbryte: «Jeg klarte det!» (som hun ofte gjør) i stedet for å spørre meg «Var det bra?» i et usikkert tonefall.

4. Det tar fra barnet interessen

«Så flink du er til å male!» er en kommentar som kan få et barn til fortsette med malingen så lenge vi ser på og roser dem. Men, advarer Lilian Katz, en av USAs ledende autoriteter på førskolepedagogikk, «med en gang den voksne har flyttet fokus vekk fra aktiviteten vil mange barn slutte å utføre aktiviteten.» Faktisk har en imponerende mengde vitenskapelig forskning vist at jo mer vi belønner folk for å gjøre noe, desto mer de har en tendens til å miste interessen for det de gjorde for å oppnå belønningen. Fokuset blir ikke lenger holdt på det å tegne, lese, tenke, skape – fokuset blir belønningen, enten det er en is, et klistremerke, et smilefjes eller et «nå var du flink!»

I en studie utført av Joan Grusec ved University of Toronto, hadde små barn som ofte ble rost for sin sjenerøsitet en tendens til å være litt mindre rause i hverdagen enn andre barn var. Hver gang de hadde hørt «Så flink du er til å dele!» eller «Jeg er så stolt av deg for at du hjelper meg»  så ble de faktisk litt mindre interessert i å dele eller hjelpe!  Disse handlingene ble ikke sett på som noe verdifullt i seg selv, men som noe de måtte gjøre for å en ønsket reaksjon fra en voksen. Gavmildhet eller hjelpsomhet ble bare midler for å nå et annet mål – nemlig belønningen.

Motiveres barn av ros? Selvsagt. Det motiverer barnet til å få ros. Dessverre er det ofte på bekostning av lysten til å gjøre det som faktisk ga de rosen.

5. Det reduserer prestasjonen

Som om det ikke var ille nok at «så flink du er!» kan undergrave uavhengighet, glede og interesse, kan det også påvirke hvor flinke barn faktisk er! Forskere har funnet at barn som blir rost for å gjøre det bra på en kreativ oppgave har en tendens til å slite med neste oppgave – og de gjør det ikke så bra som barn som ikke ble rost på den første.

Hvorfor skjer dette?

Delvis fordi ros skaper et press på å gjøre det like bra som første gang, noe som blir et hinder for å faktisk gjøre det. Og delvis fordi deres interesse for oppgaven kan ha blitt mindre fordi det er noe de vurderes for. Og til slutt også delvis fordi de blir mindre tilbøyelige til å ta risiko – en forutsetning for kreativitet – når de begynner å tenke på hvordan de skal sørge for å opprettholde strømmen av positive tilbakemeldinger.

Mer generelt så er «Så flink du er!» en rest av en tilnærming til psykologi som reduserer alt av menneskelig liv til atferd som kan ses og måles. Dessverre ignorerer dette synet de tanker, følelser og verdier som ligger bak atferden. For eksempel kan et barn dele maten sin med et annet barn kun for å få ros, heller enn som en måte å sørge for at det andre barnet også har noe å spise. Ros for deling ignorerer disse ulike motivene. Enda verre, det fremmer det faktisk mindre ønskelige motiv ved å gjøre barn mer tilbøyelig til å fiske etter ros i fremtiden.

Når du begynner å se ros og skryt for hva det er – og hva den gjør – stadige små evaluerende utbrudd fra voksne, så begynner det å produsere den samme følelsen i deg som negler som dras nedover en tavle. Du begynner å ønske at barn skal gi sine lærere eller foreldre en smak av sin egen medisin ved å snu på det og  (i samme sukkersøte tonefall), si «Å, så flink du er til å rose meg!»

Likevel er det ikke lett å legge av seg slike vaner. Det kan virke underlig, i hvertfall i begynnelsen. Det kan føles som om du er blitt følelseskald eller holder tilbake noe fra barnet ditt, når du ikke stadig gir ros. Men det viser seg at vi roser barna mer fordi vi trenger å si det,  enn fordi barna faktisk trenger å høre det. Når det er sant at det først og fremst våre egne følelser vi prøver å ivareta, og da er det på tide å revurdere hva vi holder på med.

Det barna trenger er ubetinget støtte, kjærlighet uten at de trenger å bevise noe. Det er ikke bare noe annet enn ros – det er det motsatte av ros. «Så flink du er!» er betinget. Det betyr at vi tilbyr oppmerksomhet og anerkjennelse og godkjenning for å gjøre som vi vil, for å gjøre det som tilfredsstiller oss..

Det vi snakker om her  er noe helt annet enn den gamle holdningen om at man ikke skal gi barna for mye aksept eller oppmerksomhet, eller gi dem det for lett. Denne gamle anbefalingen går mer på at vi skal være gjerrige med rosen fordi barna virkelig skal være nødt til å gjøre seg fortjent til ros og anerkjennelse. Men det virkelige problemet er ikke at barn forventer å bli rost for alt de gjør i disse dager. Problemet er at vi voksne har latt oss  friste til å ta snarveier, til å manipulere barn med belønninger i stedet for å forklare og hjelpe dem til å utvikle nødvendige ferdigheter og gode verdier.

Så hva er alternativet?

Det avhenger av situasjonen, men uansett hva vi bestemmer oss for å si i stedet må bli sagt med ekte hengivenhet og kjærlighet til barnet for den det er, i stedet for hva de har gjort. Når ubetinget støtte er til stede, er ikke «så flink du er!» nødvendig. Når ubetinget støtte det er fraværende, vil det ikke hjelpe.

Dersom vi roser positive handlinger eller oppførsel for å unngå dårlig oppførsel, vil dette neppe være effektivt særlig lenge. Selv når det fungerer, kan vi egentlig ikke si at nå «oppfører han seg», det ville være mer riktig å si at «ros oppfører ham». Alternativet er å jobbe med barnet for å finne ut årsakene til måten han oppfører seg på. Vi må kanskje revurdere våre egne ønsker i stedet for å bare se etter en måte å få barna til å adlyde på. (I stedet for å bruke «nå var du flink!» for å få en fire-åring til å sitte stille gjennom et langt møte eller en familiemiddag, bør vi kanskje spørre oss selv om det er rimelig å forvente at barnet skal gjøre det.)

Vi trenger også å ta barna med på prosessen med å ta beslutninger. Hvis et barn gjør noe som forstyrrer andre, så sett deg ned med henne senere og spør, «Hva tror du vi kan gjøre for å løse dette problemet?» Det vil sannsynligvis være mer effektivt enn bestikkelser eller trusler. Det hjelper også barnet til å lære å løse problemer og viser at hennes tankerog følelser er viktig. Selvfølgelig tar denne prosessen tid og talent, omsorg og mot. Å slenge ut et «flink gutt!» når barnet gjør som vi vil krever ingen av disse tingene. Det forklarer hvorfor «gjøre med» strategier er mye mer populært blant voksne enn «jobbe med» strategier.

Hva kan vi si når barna gjør noe virkelig bra eller imponerende? Vurder en av disse tre responsene:

1. Ikke si noe.

Noen insisterer på at en god gjerning må bli «forsterket» fordi vi, i hemmelighet eller kanskje ubevisst, tror det var en tilfeldighet eller en engangshendelse. Hvis barn i utgangspunktet er onde, så må de jo bli gitt en kunstig grunn til å være hyggelig (nemlig en verbal belønning). Men hvis et slikt kynisk menneskesyn er ubegrunnet- noe mye forskning tyder på at det er – så er det kanskje ikke nødvendig å gjøre eller si noe for å forsterke det positive.

2. Fortell hva du så.

En enkel uttalelse uten vurdering («Du tok på deg skoene selv» eller bare «Du klarte det!») forteller barnet at du la merke til det. Det lar også barnet finne stolthet i det hun gjorde. I andre tilfeller kan en mer utførlig beskrivelse være fornuftig. Hvis barnet tegner en tegning, kan du gi tilbakemeldinger – ikke dom – på hva du lagt merke til: «Dette fjellet er stort!» «Oi, du brukte mye lilla i dag!»

Hvis et barn gjør noe omsorgsfullt eller generøst, kan du forsiktig lede oppmerksomheten mot effekten som handlingen hans hadde på den andre personen: «Se på Julies ansikt. Hun ser ut til å være ganske fornøyd nå som du ga henne halve eplet!» Dette er noe helt annet enn ros, som er å peke på hva du som voksen følte da du så hun delte.

3. Snakk mindre, spør mer.

Enda bedre enn beskrivelser er spørsmål. Hvorfor fortelle han hva det var med tegningen hans som imponerte deg, når du kan spørre han hva han liker best ved den selv? Spørsmål av typen «Hva var det vanskeligste å tegne?» eller «Hvordan har du funnet ut hvordan du kan tegne føttene i riktig størrelse?» er sannsynlig å nære interessen for tegning. Å si «Så flink du er!» kan, som vi har sett,  ha nøyaktig motsatt effekt.

Dette betyr ikke at alle komplimenter, all takknemlighet eller  alle uttrykk for glede er skadelig! Vi må vurdere våre motiver for det vi sier (et genuint uttrykk for entusiasme er bedre enn et ønske om å manipulere barnets fremtidige atferd),  samt de faktiske virkningene. Hjelper våre reaksjoner barnet slik at det kan få en følelse av kontroll og mestring i sitt eget liv – eller gjør det barnet avhengig av å stadig se til oss for godkjenning? Hjelper det barnet til å bli mer begeistret for det hun holder på med- eller gjør vi det om til noe hun bare ønsker å komme gjennom for å få et klapp på hodet?

Det er ikke snakk om at vi skal pugge et nytt manus for hvordan vi skal snakke med barna våre, men en påminnelse om å huske våre langsiktige mål for våre barn. Og om å se effekten av det vi sier.

Den dårlige nyheten er at bruk av positiv forsterkning egentlig ikke er så positivt. Den gode nyheten er at du ikke trenger å vurdere eller å forsterke andre for å oppmuntre dem.

Copyright © 2001 av Alfie Kohn. Denne artikkelen kan lastes ned, kopieres og distribueres uten tillatelse så lenge hver kopi inneholder denne kunngjøringen sammen med informasjon (dvs. navnet på tidsskriftet hvor det opprinnelig dukket opp, utgivelsesår, og forfatterens navn). Tillatelse må innhentes for å trykke denne artikkelen i et offentliggjort verk eller for å tilby den for salg i noen form.

Ved spørsmål, vennligst skriv til adressen som står på kontaktsiden på www.alfiekohn.org.

Del denne artikkelen :