Et vennskap for livet

En høstdag det første året jeg gikk på videregående så jeg en gutt fra klassen min på vei hjem fra skolen. Han het Jonas. Det så ut som han bar med seg alle bøkene sine hjem. Jeg lurte på hvorfor noen ville ta alle bøkene med seg hjem på en fredag, når vi hadde bokskap på skolen. Jeg konkluderte med at han virkelig måtte være en nerd. Jeg hadde planlagt en skikkelig morsom helg med fotballkamp og filmkveld med vennene mine, så jeg ristet på hodet og gikk videre.

Plutselig så jeg en gjeng med gutter som kom løpende mot ham. De løp rett på ham, slo alle bøkene ut av hendene hans, og sparket beina vekk under ham så han landet rett i søla. Brillene hans falt av og jeg så at de landet et par meter unna. Han så opp og jeg så en så inderlig tristhet i øynene hans. Jeg syntes virkelig synd på ham, så jeg løp bort for å hjelpe. Mens han krabbet rundt for å finne brillene sine, så jeg tårer i øynene hans. Mens jeg ga hanbrillene til sa jeg; «De typene der er noen skikkelige tullinger. De skulle hatt juling!« Han så på meg og sa; «Hei, takk!»  Ansiktet hans lyste opp i et litt forsiktig smil.

Jeg hjalp ham med å plukke opp bøkene, og spurte hvor han bodde. Det viste seg at han bodde i nærheten av meg så jeg spurte ham hvorfor jeg ikke hadde sett ham før. Han fortalte at han hadde gått på en privatskole frem til da. Jeg ville aldri ha hengt sammen med noen fra en privatskole før. Vi pratet hele veien hjem, og jeg hjalp til med å bære bøkene hans. Han viste seg faktisk å være en ganske kul type. Jeg spurte ham om ville være med å spille fotball på lørdag og han takket ja. Vi endte opp med å henge sammen hele helgen, og jo mer jeg ble kjent med ham desto bedre likte jeg ham. Vennene mine synes også at han var en kul fyr.

Mandag morgen kom, og der var Jonas igjen med den store stabelen med bøker. Jeg stoppet ham og sa spøkefullt:  «For en type du er -  du kommer til å bygge noen svære muskler hvis du skal bære rundt på den svære stabelen med bøker hver dag!»  Han bare lo, og ga meg halvparten av bøkene.

I løpet av de neste tre årene ble Jonas og jeg bestevenner. Når vi gikk avgangsåret og funderte på videre utdanning, bestemte Jonas seg for å studere ved universitetet, mens jeg tenkte på handelshøyskolen. Jeg visste at vi alltid ville være venner uansett, så å gå på forskjellige skoler ville ikke bli et problem. Han ville bli lege, og jeg tenkte på bedriftsøkonomi og å satse på fotballen.

Jonas var den som utmerket seg mest i hele vårt årskull. Jeg ertet ham stadig vekk på en kameratslig måte med at han var en nerd. Han ble nødt til å forberede en tale for avslutningen på siste skoledag. Jeg var så glad for at det ikke var meg som måtte gå opp på podiet for å tale.

På siste skoledag så jeg Jonas og han så flott ut. Han var en av de gutta som virkelig hadde funnet seg selv i løpet av årene på videregående. Han var gjennomført og så stilig ut med briller. Han kjente mange flere jenter enn meg, og de elsket ham. Noen ganger kjente jeg at jeg ble skikkelig sjalu! I dag var en sånn dag da jeg kunne kjenne et stikk av misunnelig. Men jeg kunne se at han var nervøs med tanke på talen han skulle holde. Så jeg gav han et klapp på skulderen og sa; «Stå på tøffen, dette blir kjempebra!»

Han så på meg med et nervøst, men samtidig takknemlig blikk, og smilte. «Takk!» sa han.

Så gikk han opp på podiet, kremtet og startet talen sin: «Siste skoledag er dag hvor det passer seg å takke de som har hjulpet deg gjennom de tøffe årene i en sårbar alder. Dine foreldre, dine lærere, dine slektninger, kanskje en trener, men noen ganger aller mest dine venner. I dag våger jeg å være fullstendig ærlig for å fortelle dere at det å være en venn for noen er den største gave du kan gi dem. Jeg vil fortelle dere min historie.»

Jeg så på han med vantro mens han sto der og fortalte historien rundt den første dagen vi møttes. Han hadde planlagt å ta sitt eget liv den helgen. Han fortalte om hvordan han hadde ryddet ut av bokskapet sitt, så moren skulle slippe å gjøre det etterpå, og at han bar bøkene hjem. Han så rett på meg, og ga meg et av sine varme, forsiktige smil.

«Heldigvis ble min tro på livet reddet av en til da ukjent venn.»

Jeg hørte et gisp gå gjennom forsamlingen når den nå stilige, populære og velartikulerte gutten fortalte om sine tunge perioder. Jeg så foreldre se på meg med et beveget og takknemlig blikk. Ikke før dette øyeblikk forsto jeg dybden av hva som hadde skjedd den dagen.

Aldri undervurder kraften i dine handlinger. Med en liten gest kan du forandre en annens liv. Til det bedre, eller verre. Vi er alle gitt muligheten til å kunne påvirke hverandre på en eller annen måte. Se etter det gode hos andre og ikke vær redd for å være en venn.

-Basert på en historie av John W. Schlatter

Dette er en historie som har sirkulert på Internett i lengre tid, og som jeg ønsket å dele som en påminnelse om hvordan tilfeldige møter kan bli viktige vennskap, og hvordan vår måte å møte andre mennesker på kan være mye viktigere enn vi aner . Samtidig er det viktig å påpeke at at ingen av oss kan holdes ansvarlig for andre menneskers liv, at bildet ofte er komplekst og at det noen gang er behov for profesjonell hjelp i tillegg til gode vennskap.

Del denne artikkelen :