Dette er en historie om en ung lærer ved navn Ellen Isaksen. En høst for mange år siden begynte hun som kontaktlærer for klasse 5B. Dette var en klasse som hun kjente godt, siden hun ofte hadde vikariert i klassen året før.
Da hun sto foran dem første skoledag etter sommerferien, sa hun noe som ikke var helt sant. Hun sa at det var godt å se dem igjen, at hun gledet seg til å være kontaktlærer, og at hun var like begeistret for hver og en av dem. Det siste var en usannhet – det måtte være en usannhet – for midt i klasserommet satt han med et likegyldig drag over ansiktet. Teodor Pettersen.
Ellen hadde fulgt med på Teodor året før, og lagt merke til at han ikke lekte bra med de andre barna, at klærne hans var skitne og hygienen var dårlig. Og han kunne være nokså ufin både mot de andre barna og lærerne.
Det kom til et punkt hvor Ellen nesten fant glede i å gå over leksene hans med rødpennen og markere alle feilene han hadde gjort. Han brydde seg åpenbart ikke om skolearbeidet, så noen ganger ville hun komme med harde bemerkninger i håp om å sette en liten støkk i guttungen.
Før foreldremøtene ble hun nødt til å gå gjennom tidligere notater om alle elevene i klassen sin. Dette var nødvendig for å se hva tidligere lærere hadde skrevet om dem og hvordan de hadde utviklet seg i løpet av årene på skolen. Hun la Teodors papirer nederst i bunken.
Men da hun leste de tidligere notatene om Teodor fikk hun seg en overraskelse.
Da Teodor gikk i 1.klasse hadde læreren skrevet: Teodor er en kvikk gutt og smilet sitter løst. Han er nøye med skolearbeidet sitt og oppfører seg alltid pent. Det er en glede å ha Teodor i klassen.
I 2.klasse hadde læreren skrevet: Teodor er flink på skolen og godt likt av klassekameratene, men han virker preget av morens sykdom og jeg lurer på om han har det vanskelig hjemme.
Teodors lærer i 3.klasse skrev: Morens bortgang har vært svært tøft for Teodor. Han gjør sitt beste, men leksene blir ikke fulgt opp hjemme og faren viser liten interesse i å støtte opp om skolearbeidet. Dersom dette ikke blir tatt tak i, er jeg bekymret for at han vil få problemer på skolen.
I 4.klasse hadde læreren skrevet: Teodor er en innadvent elev og det er vanskelig å få han interessert i skolearbeidet. Han har få venner, kan være aggresiv mot de andre barna, og har også en tendens til å sovne i timene.
Etter å ha lest ferdig papirene ble Ellen overveldet av en følelse av skam over sine tanker om Teodor. Men hun var svært godt likt som lærer, og på juleavslutningen kom alle elevene med pent innpakkete gaver til lærerinnen sin. Det var bare små oppmerksomheter, men de var lekkert innpakket i gavepapir med flott bånd og merkelapper på. Barna hadde virkelig lagt seg i selen for å vise at de satt pris på henne.
Bortsett fra Teodor. Han kom også med en gave, men han hadde ikke tatt seg flid med innpakningen. Det var bare en liten bærepose som var teipet igjen. Ellen følte det ubehagelig å skulle åpne den foran klassen når hun så alle de pene innpakningene. Noen av elevene begynte å fnise da hun tok ut en halvtom parfymeflaske, og et armbånd av juggel som manglet mange av stenene. Men hun dempet latteren dems ved å takke Teddy for det vakre armbåndet som hun straks tok på seg, og å sprute en liten dæsj parfyme på håndleddet sitt.
Da skoledagen var slutt, ble Teodor værende litt i klasserommet. Da alle de andre barna hadde gått sa han «Vet du, i dag luktet du akkurat sånn som mamma pleide å gjøre! God jul, Ellen.»
Da han hadde forlatt klasserommet la hun hodet i hendene og gråt i over en time.
Etter juleferien var over kom Ellen tilbake i klasserommet. Nå var hun bestemt på at hun ikke lenger bare ville lære bort lesing, skriving og regning. Fra nå av ville hun begynne å undervise barn.
Hun la særlig vekt på å hjelpe Teodor. Når hun begynte å vise interesse for han, virket det som om engasjementet hans våknet til liv igjen. Jo mer oppmerksomhet og oppmuntring hun ga han, desto raskere så hun framgang hos gutten. Det gjaldt både faglig og sosialt. Da skoleåret var over hadde Teodor allerede blitt en av hennes beste elever! Og selv om det fremdeles var en usannhet at hun var like begeistret for hver og en av elevene, så skyldtes det nå at hun hadde blitt spesielt begeistret for nettopp Teodor.
Et år senere fikk Ellen en lapp fra Teodor. Der sto det at hun var den beste læreren han noen sinne hadde hatt. 4 år etter det igjen kom den neste lappen. Teodor var ferdig på ungdomsskolen, og ville takke henne for at hun tok seg tid til å hjelpe han da han gikk i 5.klasse.
Kortene for å si takk fortsatte å komme med jevne mellomrom i årene etter dette, og Ellen begynte å skrive kort tilbake. Etter noen år mottok hun et brev hvor det sto at Teodor hadde møtt kvinnen som han ville gifte seg med. Ettersom faren hadde dødd for noen år siden, og Teodor var blitt foreldreløs, lurte han på om Ellen kunne tenke seg å komme i bryllupet og ta plassen hvor brudgommens mor skulle ha sittet. Ellen ble så rørt av denne forespørselen at hun selvfølgelig måtte si ja.
Da hun ankom bryllupet hadde hun på seg armbåndet hun hadde fått av Teodor til jul 15 år tidligere. Og hun hadde sørget for å bruke den parfymen som hun visste at Teodors mor hadde brukt den siste julaften de hadde hatt sammen. De klemte hverandre, og Teodor hvisket «Jeg er evig takknemlig for at du trodde på meg, for at du strakte ut en hånd da jeg trengte den. Takk for at du viste meg at jeg var verdt din oppmerksomhet og dine anstrengelser. Jeg vet ikke hva jeg ville vært uten deg.»
Med øynene fulle av tårer så hun på den voksne, flotte mannen og sa «Nei, Teodor, du forstår ikke…Det er jeg som skal takke deg. Det var du som viste meg at jeg kunne bety noe. Jeg vet ikke hva slags lærer jeg ville ha vært om det ikke var for deg!»
Basert på Elizabeth Silance Ballard (nå Elizabeth Ungar) sin historie «Three Letters from Teddy»
nice, min versjon er ikke like dramatisk, men jeg satt også midt i klasse. I tre år av mitt liv. var nok ikke så stille, men forsøkte å være rettferdig. og tok igjen med lærerne, ellere læreren når jeg mente han gikk for langt. så en dag, midt i timen, kom han bort til meg, rusket meg i håret, (ikke på den hyggelige måten) og forklarte høyt og tydelig, (dette var i 8 . klasse) Sånne som deg, ,ja sånne som deg, kommer det aldri til å bli noe av. Der og da, ble denne læreren lagt for hat fra min side, jeg har fått til ting, jeg har jobb, jeg har ansatte, og jeg har hjulpet andre som har hatt det tøft. jeg har en familie, jeg har venner, og jeg har barn som elsker meg. Så hva denne læreren mente, ville eller prøvde på, denne gangen for snart 18 år siden, det lurer jeg fortsatt på. var jeg så udugelig, fordi jeg sa i fra når han gjorde mine venner urett ? , Eller når han tilfeldigvis kom bort i brystene på jentene når han skulle rette oppgavene deres som lå på pulten foran de ? Du vet nok hvem jeg er den dag i dag, noen godtar å bli tråkket på, noen godtar urett, så lenge det skjer fra voksne. men jeg føler at mine foreldre var ansvarlige/ærlige og oppmerksomme, og det er de som lærte meg forskjell på rett og galt, så jeg tok igjen med deg, perverse lille gris. du vet , andre vet, og sist men ikke minst, jeg vet.
Også en sterk historie. Godt at du hadde foreldre som støttet deg og trodde på deg. Slike lærere er det tragisk at jobber med andre mennesker, tenk på alle de kan ødelegge med sine kommentarer. Jeg støtter deg over det du har fått til og har dett bra i dag.
Det finnes håp for en håpløs sjel, og det trenges bare én person som virkelig bryr seg for at den skal vokse og bli stor igjen.
Takk for historien !
Er egentlig litt overasket over at du ikke visste noe om bakgrunnen til denne eleven, eller at det ante deg i utgangspunktet at han hadde problemer på fritiden. Elevers atferd har ALLTID en grunn. I dette tiflellet var det problemer i hjemmet, noe som forøvrig er et vanlig fenomen i skolen…
Rart, ja. Å sette seg inn i elevene sitt liv, eller i hovedtrekk, er en forutsetning for å kunne legge opp og tilpasse undervisningen rettet mot hver og en elev i klassen. Ikke alltid at alle papirene ligger på plass på kontorplassen, men man må finne ut ting om eleven etterhvert. Og all adferd har alltid en grunn.
At det er en forutsetning vil ikke si at det er en selvfølge at det blir gjort. Jeg har aldri i mitt 25 år lange liv opplevd en lærer sette seg inn i mitt liv, mine søskens liv eller mine venners liv. Aldri.
Det finnes få, skremmende få, slike lærere, men det er godt å se de finnes.
helt enig…
Mitt inntrykk er at tidligere notater slett ikke blir lest i skolen i dag. Jeg har selv en sønn med litt tilpasningsproblemer og da jeg tok initiativ til møte ifm. bytte av skole i høst, hadde verken kontaktlærer eller sosiallærer sett på papirene som kom fra forrige skole.
Ikke følger de opp de tingene som taes opp som problematiske heller, det blir bare snakk og ingen action.
De snakker så flott om skole-hjem samarbeid, men ofte føles det som det egentlig er snakk om at vi hjemme skal jobbe med ting alene, for skolen. De sier de er med på å oppdra barna dine, men de følger slett ikke opp ting som ikke fungerer.
I skolen i dag er det viktigst å gjøre det bra på nasjonale prøver.
Vet jeg setter ting litt på spissen nå og at det helt klart er forskjell fra skole til skole, ja til og med fra lærer til lærer på samme skole. Og det er jo egentlig litt trist….
Skolen er et fint sted for de barna som finner sin plass og fungerer bra, fordi som faller litt utenfor klarer de ikke selv i våre dager, med all den kunnskap vi har – å gjøre en skikkeligl jobb.
Det er vel like vanlig at problemet ligger hos skolen. At det er DER eleven har problemer. Det foregår dessverre mye skjult mobbing i skolen i da.
Alt som trengs er én. Jeg har slitt med en spiseforstyrrelse i flere år, og ingen har noen gang merket det. Så var vi på klassetur i ti dager og en av foreldrene som var med, en jeg aldri hadde snakket med, la merke til at ikke alt var som det skulle. Han sa ikke noe til noen av de andre, men spurte meg om jeg likte maten etter hvert eneste måltid, bare slik at jeg skulle vite at han brydde seg og fulgte med. Da vi var tilbake på skolen gikk det noen dager også kom læreren min bort til meg. Hun sa at han hadde sendt henne en bekymret mail, lurte på om det gikk bra med meg, og sa at han tilbudte seg å snakke med meg hvis jeg trengte det. Jeg benektet det hele og sa at det gikk bra… Så jeg fikk aldri den hjelpen jeg burde ha hatt, men å vite at noen bryr seg er så utrolig god motivasjon og jeg er fast bestemt på at neste gang vi møtes, skal jeg være frisk.
Gjør så vondt å høre om alle som sliter… Enn om alle barn kunne hatt minst èn voksen som brydde seg…!!!
Dette får noen hver til å tenke og minner meg om min egen tid i barneskolen. Det var en gutt som var en livlig kar i de første årene, men etter hvert som vi kom over i 5., 6. og 7. klassen ble gutten nettopp skitten, dårlig kledd og hadde ikke gjort leksene sine. Dette ble ikke tatt nådig opp av den gamle læreren. Gutten ble rett og slett mobbet av læreren og tatt fram til tavlen og ristet. Dette førte til at gutten ble så redd at han tisset i buksene.
Oppførselen til læreren førte til at vi medelever mobbet gutten både i skole- og fritiden. Det må ha vært et mareritt for han.
Etter mange år hadde jeg en samtale med søsteren hans og hun kunne fortelle at faren til gutten var en tyrann. Han jagde gutten ut til slutt og han bodde noen dager i kjelleren på en fjøs før hans besteforeldre oppdaget dette og han fikk bo hos de. Gutten er i dag utenfor samfunnet som vi andre er så heldige å leve i og dette takket være uforstandig voksne. En tragedie for gutten som nok lir enda i dag.
Min første lærer, fra 1.-3. klasse, mobbet meg foran resten av klassen (to klasser, vi var så få at første og andre klasse mitt første skoleår ble slått sammen.)
Hun knakk blyantene mine foran øynene på meg, kastet viskelærene mine, nektet meg skolemelk, selv om jeg hadde underskrift og melkelapp, snakket nedlatende til meg, sendte meg på gangen for den minste lille ting og godkjente rett og slett ingenting ved meg.
Hun ble unnskyldt av andre lærere i tillegg til rektor, da hun, for mange år siden, hadde mistet en datter, og datteren var på min alder da hun døde, og minnet om meg. Hun ble unnskyldt med dette, og lite ble gjort.
Da min klasse fikk ny lærer i 5. klasse (vi hoppet over 4.klasse pga den nye reformen), var det for sent. Helvetet hadde alt startet for meg.
Denne kvinnen så ikke hva hun gjorde, og hvis hun så det, var hun gjennomsyret ond!
Jeg møtte henne på gaten for noen år tilbake, i sverige, et par timer fra der jeg bor. Det var folkemylder, så hun så ikke meg. Men jeg så henne. Hun kom gående mot meg. Jeg stivnet, og alt jeg ønsket var å stoppe henne på gaten og påføre henne alle år med smerte og varige men som hun hadde forskyldt meg. Jeg sliter fremdeles med følgene etter å ha blitt mobbet. Min selvsikkerhet kommer aldri til å kunne måle seg med den hos en person som aldri har opplevd mobbing.
Senest i går valgte jeg å gå en omvei for å slippe å gå forbi en større gruppe med unge mennesker som satt i en park og nøt solen. Og det gjorde meg kvalm.
Jeg fyller 25 år i år, og det hun gjorde kommer til å følge meg resten av livet. Om jeg møter på henne igjen, vet jeg ikke hva jeg gjør, men hun fortjener å få vite hva hennes handlinger har betydd for meg.
Vit at Du kan være en viktig støtte for et barn som har det vanskelig. Ikke lukk øynene for medmenneskers smerte. Stå på de svakes side. De trenger støtte og oppmuntring til å komme seg videre. Husk at de aller fleste som har kommet seg videre, har hatt noen rundt seg som har trodd på dem.
Den Sveitsiske psykologen Alice Miller, som har skrevet mange bøker om barns oppvekstvilkår, barn som har det vondt, som er utsatt, kan unngå store varige skader. Alice Miller bruker begrepet ”et hjelpende vitne”. Mener at alle ofre, enten det er barn eller voksne, trenger å møte et ”hjelpende vitne”. Det kan forebygge store psykiske problemer.
Alice Miller hevder at alle ofre som har klart seg, uten unntak har hatt et reddende vitne i sine omgivelser.
nydelig historie! måtte nesten gråte litt eg
Huff har ikke ord til å beskrive hva som går gjennom tankene mine akkurat nå…men jeg er gbare veldig takknemlig og glad for at det fins slike lærere.
Hvis jeg bare hadde hatt en sånn lærer som deg, da hadde jeg hatt et bedre liv nå.
Dessverre hadde jeg en sadistisk klasseforstander. Og det eneste jeg sitter igjen med etter min skolegang er dårlig selvtillit og et ekstremt kroppshat.
man aner ikke hvor lite som skal til.
jeg har hatt store spiseforstyrrelser.. det hadde jeg hatt enda, om det ikke var for en klin gærn fyr i et kriminelt miljø:)
det er ikke HVEM som bryr seg. det er OM noen bryr seg, som avgjør:)
de som bryr seg om andre i en grad sånn at det kan hjelpe noen, fortjener all ære og respekt for det, samme hvem dem er! lærerne og oppveksten min ødela meg, men han fyrn, han fikk meg til å vokse
mvh
Ellen Isachsens beretning var gripende og btagende. takk for en fin stund Ellen.
Odd
Jeg er sjeleglad for at min sønn sees for den han er …..ikke for det han gjør.
Det er viktig å bevare nysgjerrigheten for hva andre har i sekken sin, og orke å hjelpe til med å tømme den. Fort gjort ikke å bry seg, fordi man er redd det er å stikke nesen i andres saker.