En taxisjåfør fra New York forteller

En taxisjåfør fra New York forteller av Kent Nerburn:

Jeg kom til adressen jeg hadde fått oppgitt og tutet med bilhornet for å signalisere at jeg var der. Etter å ha ventet noen minutter tutet jeg igjen. Siden dette skulle være min siste tur på skiftet, så vurderte jeg å bare kjøre avgårde igjen. Men istedet lot jeg bilen stå på tomgang, gikk opp til døren og banket på. «Et øyeblikk», svarte en skjør, eldre stemme. Jeg kunne høre at noe ble dratt over gulvet.

Etter en lang pause ble døren åpnet. En liten kvinne i 90-årene sto foran meg. Hun var iført en mønstrete kjole og hatt med slør. Hun så ut som noe tatt ut av en film fra 1940-tallet.

Ved siden av henne sto en liten nylonkoffert. Leiligheten så ut som om ingen hadde bodd i den på flere år. Alle møblene var dekket til med plast.

Det var ingen klokker på veggene, ikke noe nips eller kjøkkenredskaper på benkene. I et hjørne sto en pappeske med bilder og glass.

«Vil du bære kofferten min ut i bilen?» sa hun. Jeg bar kofferten til bilen, og gikk deretter tilbake for å hjelpe henne.

Hun tok meg i armen og vi gikk sakte mot fortauskanten.

Hun takket meg flere ganger for min vennlighet. «Ingenting å takke for», sa jeg. «Jeg prøver bare å behandle passasjerere mine slik jeg ville ønske at min mor ble behandlet.»

«Å, du er en så god gutt!» sa hun. Da vi hadde satt oss i bilen, ga hun meg en adresse og så spurte «Kan du kjøre gjennom sentrum?»

«Det er ikke den korteste veien» svarte jeg raskt.

«Å, det gjør ikke noe for meg», sa hun. «Jeg har ingen hast. Jeg er på vei til sykehjemmet.»

Jeg kikket i bakspeilet. Øynene hennes var blanke. «Jeg har ingen familie igjen,» fortsatte hun med myk stemme. «Og legene sier jeg ikke har lenge igjen å leve.»

Uten å si noe lente jeg meg fram og slo av takstameteret.

«Hvilken rute vil du at jeg skal ta?» spurte jeg.

De neste to timene kjørte vi gjennom byen. Hun viste meg bygningen hvor hun en gang hadde jobbet som heisoperatør.

Vi kjørte gjennom nabolaget der hun og hennes mann hadde bodd da de var nygifte. Hun ba meg stoppe ved et møbellager som en gang hadde vært en ballsal hvor hun hadde tatt dansetimer som liten jente.

Noen ganger ba hun meg om å bremse ned foran en bestemt bygning eller et hjørne, for så å stirre ut i mørke uten å si noe. 

Da de første lysstrålene fra solen viste seg i horisonten, sa hun plutselig : «Jeg er trøtt. La oss dra nå.»

Vi kjørte i taushet til adressen hun hadde gitt meg.

En portør kom bort til bilen så snart vi hadde stanset. De må ha ventet på at hun skulle komme.

Jeg åpnet bagasjerommet og løftet ut den lille kofferten hennes. Hun var allerede plassert i en rullestol.

‘Hvor mye skylder jeg deg? «spurte hun mens hun lette i vesken sin.

«Ingenting,» sa jeg

«Men du må jo også ha lønn» sa hun.

‘Det finnes flere passasjerer’ svarte jeg.

Nesten uten å tenke meg om lente jeg meg ned og ga henne en klem. Hun holdt meg hardt inntil seg i noen sekunder.

«Du ga en eldre dame noen øyeblikk av glede,» sa hun. «Takk.»

Jeg klemte hånden hennes, og gikk deretter inn i det dunkle morgenlyset. Bak meg ble en dør lukket. Det var lyden av et liv som ble lukket igjen.

Jeg tok ikke på noen flere passasjerer på det skiftet. Jeg bare kjørte rundt uten mål og mening. Jeg greide nesten ikke å snakke resten av dagen. Hva om hun hadde fått en aggresiv sjåfør, eller en som var utålmodig etter å bli ferdig med skiftet sitt? Hva om jeg hadde latt være å ta den siste turen den kvelden, eller bare tutet en gang for så å kjøre avsted?

Jeg tror denne kjøreturen er det viktigste jeg har gjort i hele mitt liv.

Vi har en tendens til å tro at livet vårt handler om de store øyeblikkene.

Men store øyeblikk griper oss plutselig uten at vi er klar over det -vakkert innpakket i noe som først kan se ut som et ubetydelig et.

 

Kilde: Kent Nerburn