Perfekt nok til å bli likt?

Er du en av mange som går gjennom livet med en mer eller mindre ubevisst tro på at dersom du blir, eller framstår som, perfekt så vil andre mennesker like deg? La oss se på hva som kan ligge til grunn for en slik forestilling, og om det finnes andre måter å se det på.  

Forestilling nr. 1

«Jeg kan kontrollere hva andre mennesker synes om meg.»

Hvis du tror at du kan bestemme eller kontrollere hva andre mennesker synes om deg, så tenk etter om andre kan kontrollere hva du synes om dem? Har de virkelig den makten? Kan et menneske gjøre alt «riktig» og være perfekt, og dermed få bekreftelse fra alle rundt seg på at hun blir likt? Har du noen gang sett det skje (og da mener jeg ikke i begravelse…?)

Til og med ekstremt pene, hyggelige, talentfulle og sprudlene kjendiser blir foraktet av ihvertfall en del av befolkningen. Det kommer aldri til å skje at hele samfunnet kommer til konsensum om at du eller hvilken som helst annen person lever opp til deres felles standard og er perfekt. Det er et prosjekt som du er dømt til å tape.

Andre har stor innflytelse på hvordan du opplever dem og føler for dem, men de har ingen mulighet til å kontrollere det. Hvis du er en tolerant person som er glad i andre mennesker, så du kan det hende du vil  like de fleste andre, til og med de som er sure, tilbaketrukkede og utilnærmelige. Men hvis du selv er en fordømmende person, så er det nesten umulig for andre å få deg til å like dem uansett hvor hardt de prøver. På samme måte kan du ikke kontrollere hvor streng eller mild en annen person skal være i sin bedømming av deg.

Siden du har liten kontroll over hvorvidt en annen person er tolerant eller fordømmende, så innebærer det også at du ikke kan kontrollere hva de føler for deg, uansett hvor perfekt elskelig, åpen, omsorgsfull, generøs, høflig, forståelsesfull, vakker eller rik du er. Det finnes mennesker der ute som ikke vil gi deg sin aksept og vennlighet uansett hva du gjør – og det er til syvende og sist gode nyheter. Du kan ikke kontrollere det, så det er ikke ditt ansvar. Du kan bare kontrollere hvor fordømmende du selv er, tilby ditt ekte jeg til verden og bli mottatt av de riktige menneskene.

 
Forestilling nr. 2

«Det er en standard for perfeksjon, og jeg kan nå den.»

Jeg vokste opp i troen på at det fantes en «riktig» og «perfekt» måte å være på. Men så lærte jeg at det jeg trodde var riktig, ikke nødvendigvis var det andre mente var riktig og perfekt. Faktisk virket det som om folk flest hadde helt ulike preferanser. Jeg oppdaget at mennesker som jeg synes var fantastiske, ikke ble akseptert av andre. Og at mennesker som jeg ikke synes var særlig nær ved å være perfekte i det hele tatt, ble elsket av andre.

Dermed ble jeg nødt til å kvitte meg med min illusjon av kontroll over hvordan folk så på meg. På den tiden, for mange år siden, var jeg livredd for avvisning. Så jeg fant en slags trøst og et håp i troen på at hvis jeg bare kunne bli perfekt nok, så ville jeg kunne bli spart for slike ubehagelige erfaringer og følelser. Men hvordan skulle jeg kunne føle meg trygg og sikret mot avvisning dersom jeg ikke hadde en standard å jobbe etter? Uten en standard for perfeksjon, ble jeg ute av stand til å orientere meg rundt en væremåte som ville sikre at andre ikke avviste eller mislikte meg. Årsaken til, og løsningen på,  denne usikkerheten finner vi i:
 
Forestilling nr. 3

«Det er i utgangspunktet noe galt med meg, og jeg må arbeide for å dekke over det og late som jeg er bedre enn jeg er.»

Så lenge jeg trodde at jeg i utgangspunktet var mangelfull og ikke som jeg skulle være så var jeg redd for avvisning. Men etter at jeg ble voksen og  fikk et mindre overfladisk syn på meg selv og andre mennesker, så forsto jeg at dette var et håpløst utgangspunkt for et godt sosialt liv. Når man omsider tar inn over seg abstrakte begreper som likeverd og menneskeverd, kan man oppdage magien i at alle mennesker er forskjellige. Og man legger fra seg forestillingen om at det finnes en standard for hvordan et menneske skal være. Jeg oppdaget at alle mennesker har den samme kjernen i seg som gjør oss udiskutabelt verdifulle og hele,  selv om vi ikke føler oss sånn på utsiden.

Når man har erkjent sitt menneskeverd kan man bevege seg i samfunnet og blant andre mennesker uten frykt for å bli avslørt. Man kan slippe den ubevisste forestillingen om at man må  gjøre seg fortjent til sin plass i verden. Jeg trenger ikke å bevise meg selv for noen, eller overbevise meg selv om at jeg er like god, eller aller helst bedre enn andre. Jeg er utvilsomt bra nok. Du er utvilsomt bra nok.

Hvis du føler deg mangelfull eller uverdig din plass på jorda så er dette følelser som er programmert inn i deg gjennom mennesker som bare ikke har visst bedre, eller selv føler seg uverdige. Kanskje blir du tråkket på av mennesker som selv føler seg så uverdige at de må overføre sin egen usikkerhet over på andre. Noen ganger kan det være vanskeligere å innse akkurat det, enn å fortsette å leve i troen på at de har rett…?

Men de har ikke rett. Det er ingenting galt meg deg, og du trenger ikke å forsvare din egen eksistens gjennom ditt utseende, væremåte, eiendeler, prestisje eller gjennom å snakke deg selv og andre opp og ned. Ikke la deg lure av reklamebransjen eller media, som har som overordnet mål å få mennesker til å føle at de mangler noe, at de ikke er bra nok som de er og at de trenger noe mer eller noe annet for å være hel. Du er hel akkurat som du er. Du er akkurat som du skal være.

Forestill deg hvordan livet ditt kunne være hvis du visste at du allerede er bra nok akkurat slik du er. Hva om du kunne skille ut de usikre, innprogrammerte frykt og forsvarsmekanismer- som du opprettet for å hjelpe deg – fra det fantastiske DEG som du er når du føler deg trygg og avslappet?  Enn om du kunne se at ditt sårede selv – med alle dine frykter, beskyttelse-og kontrollmekanismer-  ikke er den du er. Det er ikke deg – det er masken du bærer!

Hva om vi kunne slutte å se etter en standard for perfeksjon som  ledetråd i våre sosiale liv, i våre relasjoner eller i livet generelt? Hva om vi heller kunne bruke vår medfødte godhet og ekthet og unikhet som ledetråd fra nå av? Tenk om vi kunne kle av oss forsvarsverk, og stille oss sårbare og åpne for verden -  fordi vi innerst inne VET at vi aldri kan bli fratatt vårt menneskeverd og vår rett til å eksistere – akkurat som vi er? 

Del denne artikkelen :