Det beste du kan si om hver eneste person

En dag ba en lærer elevene sine om å skrive navnene på sine medstudenter ned på to ark – de skulle sette av litt plass mellom hvert navn. Hun ba dem så om å tenke på det beste de kunne si om hver eneste person, og skrive dette ned under den enkeltes navn. Det tok klassen resten av timen å fullføre oppgaven, og da de forlot rommet leverte alle inn sin oppgave.

Neste lørdag lagde læreren en liste til hver eneste elev, hvor det sto hva de andre elever hadde sagt om personen. Mandagen etter ga læreren hver enkelt av elevene hennes eller hans liste. Etter kort tid smilte alle elevene. ‘Virkelig?’ hørte hun bli hvisket. ‘Jeg hadde ingen anelse om at jeg betydde så mye for noen’, og ‘Jeg visste ikke at de andre liker meg så mye’, var noen av kommentarene.

Etterpå var det ingen som nevnte disse listene. Hun visste ikke om de viste fram eller diskuterte listene med foreldre sine, men det betydde ikke noe. Oppgaven hadde hatt effekten hun ønsket. Elevene var tilfredse med seg selv og hverandre. Gruppen arbeidet videre.

Mange år senere ble en av elevene drept i Vietnam, og læreren deltok i begravelsen. Hun hadde aldri før sett en soldat død i en kiste. Han så fin og voksen ut. Kirken var fylt av venner, og en etter en gikk de alle en siste gang forbi kisten. Læreren var en av de siste til å velsigne den døde i kisten.

Mens hun står der kommer en av soldatene som var med å bære kisten bort til henne. ‘Var det ikke du som var Marks matematikklærer?’ Hun nikket. Så sa han: ‘Mark snakket ofte om deg’. Etter begravelsen deltok de fleste av Marks tidligere klassekamerater i en sammenkomst. Marks mor og far var også der, og hadde tydelig lyst til å snakke med hans tidligere lærer. ‘Vi vil gjerne vise deg noe’ sa hans far, mens han tok lommeboken sin opp av lommen. ‘De fant dette på Mark da han døde. Vi tenkte at du ville dra kjensel på det’.

Faren brettet forsiktig ut to papirstykker, papir som tydelig var blitt tapet sammen på grunn av slitasje av de mange gangene det hadde vært brettet sammen. Læreren visste uten å se papiret at det var det samme papiret som hun hadde skrevet alle de fine tingene som klassekameratene hadde sagt om Mark på.

‘Tusen takk for at du gjorde dette’ sa Marks mor. ‘Som du kan se, satte Mark veldig stor pris på det.’ Mange av Marks kamerater sto i nærheten og hørte hva som ble sagt. Charlie smilte skjevt og sa, ‘jeg har også tatt vare på min liste, den ligger øverst på skrivebordet mitt hjemme.’ Chucks kone tilføyde, ‘Chuck ba spesielt om at dette ble limt inn i minnealbumet vårt.’

‘Jeg har også mitt, det er i dagboka mi’ sa Marilyn. Så tok Vicky, en annen klassekamerat, fram sin lommebok og viste sin slitte liste frem for gruppen, og sa stolt: ‘Jeg har det alltid med meg. Jeg tror vi alle har tatt vare på lista vår.’ Da satte læreren seg ned og gråt. Hun gråt for Mark og for alle hans venner som aldri ville se ham igjen.

De fleste mennesker i dag oppfører seg som om de har glemt at livet en dag tar slutt. Ingen av oss vet når denne dagen kommer… Så vær så snill, fortell menneskene du setter pris på og synes om, at de er spesielle og viktige. Si det beste du kan si om hver eneste person. Og gjør det før det er for sent..

Kilde: ukjent

Del denne artikkelen :