Michael – typen du elsker å hate

Michael var alltid i godt humør og hadde alltid noe positivt å si. Når noen spurte ham hvordan han hadde det, svarte han: «Hvis jeg hadde det bedre, ville jeg vært tvillinger». Han var en naturlig inspirator. Hvis en av de ansatte hadde en dårlig dag, var Michael der og fortalte den ansatte hvordan man kunne se det positive i situasjonen.

Jeg ble nysgjerrig av å se dette, så en dag gikk jeg bort til Michael og spurte ham: «Hvordan gjør du det?» 

Michael svarte: «Hver morgen våkner jeg og sier til meg selv, du har to valg i dag. Du kan velge å være i godt humør eller du kan velge å være i dårlig humør.Jeg velger å være i godt humør. Hver gang det skjer noe ille, kan jeg velge å være et offer eller å ta lærdom fra det. Jeg velger å ta lærdom fra det. Hver gang noen kommer og klager til meg, kan jeg velge å akseptere klagene deres eller jeg kan velge å peke på de positive sidene i livet. Jeg velger de positive sidene i livet». 

«Sikkert, men det er ikke fullt så enkelt,» protesterte jeg.  «Det er det,» sa Michael.

«Livet handler om valg. Når du kutter vekk all dritten så er enhver situasjon et valg. Du velger hvordan du skal reagere på situasjonene. Du velger hvordan folk skal påvirke ditt humør. Det er du som velger om du vil være i godt eller dårlig humør. Til syvende og sist så er det ditt valg hvordan du lever ditt liv.» 

Jeg tenkte over hva Michael hadde sagt. Men like etterpå forlot jeg firmaet for å begynne for meg selv.

Vi mistet kontakten, men jeg tenkte ofte på ham når jeg tok et valg i forhold til livet istedenfor bare å reagere på det. Mange år senere hørte jeg at Michael var innblandet i en alvorlig ulykke med et fall på 20 meter fra en radiomast. Etter 18 timers operasjon og uker på intensiven, ble Michael utskrevet fra sykehuset med skinner langs ryggen.

Jeg traff Michael omtrent seks uker etter ulykken. Da jeg spurte ham hvordan han hadde det, svarte han: «Hvis jeg hadde det bedre, måtte jeg være tvillinger. Vil du se arrene?» 

Jeg avslo tilbudet om å se sårene, men spurte ham om hva som foregikk i hodet på ham under ulykken. «Det første jeg tenkte på var velferden til min ennå ufødte datter,» svarte Michael. «Så mens jeg lå på bakken husket jeg at jeg hadde to valg. Jeg kunne velge å leve eller jeg kunne velge å dø. Jeg valgte å leve.» 

«Var du ikke redd? Mistet du bevisstheten?» spurte jeg.
Michael fortsatte; «Ambulansepersonellet var fantastisk. De sa hele tiden at alt kom til å gå bra. Men da de rullet meg inn på akuttmottaket, så uttrykkene til legene og sykepleierne, ble jeg vettskremt. I øynene deres sto det skrevet: «han er dødsens». Jeg visste at jeg måtte gjøre noe.»

«Hva gjorde du da»? spurte jeg. «Vel, det var en stor brautende sykepleier der som skrek spørsmål til meg», sa Michael. «Hun spurte om jeg var allergisk mot noe. «Ja,» svarte jeg.

Legene og pleierne stanset opp mens de ventet på svaret mitt. Jeg trakk pusten og ropte: «Tyngdekraften». Gjennom latteren deres sa jeg til dem: «Jeg velger å leve. Operer meg som om jeg er levende, ikke død.»

Michael overlevde takket være legenes dyktighet, men også på grunn av sin fantastiske holdning.  Jeg lærte fra ham at hver dag kan vi velge å leve helt. Innstilling er, tross alt, ALT.