Et kjapt blikk på dagens nyheter levner ikke mye håp for verden. Til frokosten i dag får vi servert nyhetene om bl.a. internasjonale konflikter, overvåkning, mistenkeliggjøring, knivstikking, alvorlige trafikkulykker, konkurser, epidemier, svik og utroskapsbeskyldninger. Jeg mener at dette bidrar til et unyansert og forvrengt bilde av verden rundt oss.
Vi blir foret med nyhetssaker som skaper forskrekkelse, mistenksomhet, provokasjon, raseri, avstand og frykt – og vi sluker det rått. Noen vil hevde at det er bra at vi blir informert om alt det vonde som skjer rundt oss, slik at vi blir opplyste og kan reagere på alle konfliktene, ondskapen og urettferdigheten som foregår i verden. Men fungerer det egentlig sånn? Er det ikke heller sånn at det skaper avstand og frykt i en slik grad at vi i beste fall er blitt blaserte og ikke ønsker å engasjere oss, ihvertfall ikke med annet enn sinne og hat?
Jeg tør påstå at vi har et minst like stort behov for å bli informert om og inspirert av de gode, nære og betryggende historiene. For det er vel ikke så ille stilt med verden at vi har noen slike å fortelle? C. John Sommerville, professor i historie ved University of Florida, går så langt som å hevde at vi ikke bør følge med på nyhetene i det hele tatt. Han hevder at nyhetene ikke reflekterer den verden vi lever i, men bare forteller oss hva som er galt med den. Han sier at nyhetene gjør oss triste, gretne, fordømmende, følelsesmessig isolerte og sinte! Det gir oss rett og slett en negativ innstilling til verden rundt oss. Hvor mange av oss har selv blitt eller hørt om andre som har følt seg provosert over mennesker som forteller gode nyheter og er positive til livet på f.eks Facebook? Hvorfor blir vi så provosert av dette? Kan det ha en sammenheng med at vi ikke er vant til å forholde oss til andres lykke? Er det virkelig bare andre ulykkes og negativitet vi er villig til å forholde oss til? Hva sier det egentlig om oss? Ønsker vi bare å rulle oss i hverandres elendighet?
I dag vil jeg utfordre DEG til å dele en historie om en klem heller enn et knivstikk, om forsoning heller enn krig, om lykke heller enn ulykke. Ros og si takk til noen heller enn å gå til frontalangrep. Fortell om gode opplevelser du har hatt med dine nærmeste denne helgen. Fortell om noe positivt som har hendt i ditt nærmiljø i det siste. Fortell om noe du har lyktes med. Fortell om noe som har gjort DEG glad! Jeg ber deg rett og slett om å dele en positiv hverdagshistorie fra ditt eget liv.
De gode historiene vil bli publisert på Zuna.no! La oss rulle oss litt i hverandres hverdagsglede for en gangs skyld!
Amen
Jeg er nokså enig her!
Masse godt som skjer også, men det er stortsett det negative vi får høre om.
Jeg har mange ganger spurt meg selv hva som er grensen for hva media trenger å informer om. Trenger vi feks å vite detaljer i drapssaker? Man trenger ikke en gang å klikke seg inn på sakene for å få detaljene, for sammendraget av saken lyser mot oss i overskriftene, i nettavisene.
Hvor går grensen for hva som er informativt for oss?
Jeg tror hensikten fort blir tvert i mot. Kanskje kan media gjøre oss redde og skremte…
Jeg har sett mennesker sitte matte forran tv-skjermen mens de gråter og sier at de virkelig ikke kan hjelpe de sultrammede.
Men det hjelper sjelden å gråte. Medlidenhet gjør oss matte. Vi er mer nyttige om vi kommer oss opp fra gostolen forran tv`en, i stede for å gråte. Medlidenhet trekker oss ned, mens empati trekker oss opp. Kanskje kan vi begynne med å si hei til naboen, hjelpe en gammel dame med og holde døren. Å begynne med små ting, hjelper i det store bildet. Og dersom sultkatastrofene gjør oss matte, er det vel mer nyttig å hjelpe enn å gråte.
Så vil jeg gjerne fortelle om en gladsak i mitt nærmiljø.
Denne helga arrangeres Rock mot Rus.
Ei rusfri rockemønstring for ungdom i alle aldere.
I 30 år har ildsjeler jobbet frivillig med arrangementet, og dratt til seg mange dyktige artister. I tillegg kan ungdom delta på rockmønstringen, tørre å stå forran et publikum uten å ruse seg.
Mange sier; jojo, men det er jo bare ei helg i året!
Tvert i mot!
Ungdommen jobber hele året med dette. Enten øver de med bandet, slik at de kan delta. Eller så jobber de frivillig med å planlegge neste års rockemønstring.
Det er til og med mennesker som ellers ruser seg, som virkelig legger seg i selene denne helga, for å få slippe inn.
Er ikke det en gladsak?
Hipp hurra for 30åringen rock mot rus, og for alle de som står på for dette!
didle skrev sist..Gårsdagens nyheter…